Vestens styrkeprøve
PUBLISERT i Minerva Fredag 12. august 2022
Ludvig XVI er en misforstått hersker. Du vet, den ubrukelige franske kongen som ble bedratt av sin nytelsessyke dronning og mistet hodet (i bokstavelig forstand). Det problematiske ettermælet ble kanonisert av et nytt regime som trengte et ubetinget onde for å gi seg selv legitimitet.
Filosofen Will Durant beskrev i 1975 hvordan kveilen av hendelser som endte i den franske revolusjonen begynte med en stedfortrederkrig. Ludvig valgte å støtte den svake parten, uten selv å gå til krig. Uten fransk støtte ville den amerikanske revolusjonen av 1776 trolig endt annerledes.
Krigen gjorde Frankrikes gjeldsbyrde uutholdelig, samtidig som at kongen visste at samfunnets nedre tredjedel allerede bar for mye av skattebyrden. Kongen ville reformere. Men elitene var lite interessert i å omfordele, og borgerskapet mente de var det virkelige offeret. Resten er historie.
Utmattelseskrig
USAs seier knakk Frankrike. Europeiske ledere synes å mangle fantasi til å forestille seg hvor ille tilbakeslaget kan bli om inflasjon og resesjon kombineres med at folk fryser ihjel. Borgerne vil ikke forbanne Putin om de deklasseres, de vil skylde på lederne som skulle beskyttet dem.
Krigen i Ukraina handler nå om utmattelse. Støttet av Vesten er landets myndigheter uvillige til å forhandle fred, så lenge mye av landet er okkupert av fredsbryteren. Kievs viktigste sponsor, USA, mener Ukraina trenger store seiere på slagmarken for å kunne forhandle ut av styrke.
Strategien er forståelig og på mange måter klok, bortsett fra at lite tyder på at Ukraina er i stand til å reversere Russlands okkupasjon av landets østlige deler. Kanskje de vil klare det, gitt tid. Trolig vil Russland svare på tilbakeslag med fornyet innsats. Det peker henimot en lang og kostbar krig.
Det er derfor den pågående offensiven for å gjenerobre byen Kherson er så viktig. Ukraina trenger å vise sine vestlige sponsorer at støtten kan omsettes i militære fremganger. Dessverre er det svært vanskelig å komme til klarhet i hvordan det går på slagmarken som kan bli vår tids Verdun.
For Vesten har Ukraina blitt en styrkeprøve, en vi ikke har råd til å tape. Mye har blitt lagt på bordet, ikke minst NATOs troverdighet. Dersom Russland lykkes med å annektere mye av Ukraina, vil Vesten stå tilbake ribbet for troverdighet. Alt annet enn seier – som er svært usannsynlig – er uakseptabelt.
Konsekvensene for Vesten
Det er derfor nødvendig å vurdere mulige konsekvenser av våre valg. Verdens befolkning har doblet seg siden 1974, til nær 8 milliarder. Dette har blitt ledsaget av ukontrollert migrasjon. Hundretusener innvandrer ulovlig til USA, hver måned. Tallene i Europa er også høye og voksende.
Masseinnvandring til land i krise vil være omstridt. Euroens svekkelse denne sommeren er markedets dom over en europeisk union som ikke har hatt nevneverdig økonomisk vekst de siste 20 årene og som bruker krisen til å fremme et forsert «grønt skifte» som synes synonym med avindustrialisering.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har bedt europeere «slutte å syte» over den smerte det påfører tynnslitte økonomier ikke bare å betale for en krig, men også finansiere et kjempeland med 44 millioner innbyggere og lite økonomisk aktivitet. Det er uklokt når stadig flere har grunn til å klage.
Det er opp til fremtidens historikere å si hvorvidt Russland tvang denne styrkeprøven på Vesten, eller om Vesten oppsøkte den. Hva som er sikkert, er at den ikke kom på noe opportunt tidspunkt for forgjeldede samfunn dypt splittet av en kulturkamp der eliter står mot fremmedgjorte velgere.
Mediene vil være viktige for å unngå at dyrtid ikke fører vestlige samfunn i konflikt med seg selv. Problemet er at tilliten til media er lav i mange vestlige land. På samme måte som du instinktivt vet om et bilkrasj på film er et ekte stunt eller CGI, vet folk når de blir manipulert. Stadig flere «slår av».
Mer bekymringsverdig: Det blir stadig færre demokratier i verden. The Economist Democracy Index, hvor Norge er å finne på topp, viser at bare 6,4 prosent av verdens befolkning nå lever i fullskalaversjonen av folkestyre, ned fra 8,4 prosent året før.
Demokratiene har også blitt mer tøylesløse. Stadig oftere skyr protestbevegelser ‘valgkanalen’ og tar heller til gatene eller domstolene. Det kan ha å gjøre med at sivilsamfunnet i vestlige land er rigget for å reflektere de universitetsutdannedes agenda. Mange, stadig flere, føler de mangler innflytelse.
Vesten har befunnet seg i en ikke ulik situasjon på 1970-tallet, da avindustrialisering og energikrise sammenfalt med den radikale venstresidens forsøk på kulturrevolusjon. Den gangen klarte sindig politikk å ta brodden av opprøret og legge til rette for økonomisk vekst som dempet motsetningene.
Europas akilleshæl
Det er ikke sikkert at det vil være mulig i vår tid. Jeg startet med å referere til den franske revolusjonen. Den inntraff fordi et regime som ugjerne søkte folkelig støtte hadde satt seg i et økonomisk vanføre som ikke kunne løses gjennom diktat. Det viste seg da at folket var radikalisert.
«Nothing turns out to be so oppressive and unjust as a feeble government», skrev Edmund Burke i det konservative grunnskriftet Reflections on the Revolution in France (1790). Kvaliteten på lederskapet er igjen Europas akilleshæl. Med få unntak ledes Vesten av velmenende, svake ledere.
De har alle til felles at de ikke er kjent med politikkens skyggeside – der poenget er å unngå, ikke å oppnå. De er barn av vekst og velstand; de mangler konservative impulser og de er rørende uvitende om at gode intensjoner ikke er noe vern dersom folket tar til gatene.
«Velmenende, men svak» var for øvrig Will Durants dom over Ludvig XVI. Kongen innså ikke at summen av forståelig – til og med nødvendig – politikk kan skape en revolusjonær situasjon i enkelte land, der handlingsalternativene skrumper inn og følgene blir stadig mer dramatiske.
Og her står vi: I en styrkeprøve som ingen av partene kan tillate seg å tape; og av denne grunn der noe med nødvendighet vil briste. Det er verdt å minnes Greven av Mirabeus tale til konventet den 9. juli 1789, kort før revolusjonen:
«Har disse menneskene studert, i noe folkeslags historie, hvordan revolusjoner begynner og hvordan de utspiller seg? Har de observert de fatale kjeder av omstendigheter der selv de klokeste blir drevet langt utover rimelighetens grenser, og av hvilke forferdelige impulser et rasende folk blir drevet til; utskeielser som de før ville krympet seg ved selve tanken?»