Dagens Næringsliv 29.04-2020
Mens verden endrer seg ligger norsk utenrikspolitikk fast
Kretsende i stadig videre sirkler
Falken kan ikke høre falkeføreren
Mønstrene rakner, sentret gir etter
Verden går under i goldt anarki
William Butler Yeats’ verselinje fra diktet «The second coming» regnes gjerne som en advarende gravskrift for vestlig sivilisasjon. Bildet av falken om sveiper i store sirkler uten å høre mannen som trodde han kontrollerte den og bildet av kjernen som gir etter, har vært et yndet sitatobjekt i snart et hundreår.
Og påny virker det som om dommedagsprofetien er i ferd med å slå til. Russland, som Vesten har brukt store summer og mye oppmerksomhet på å inkludere flyr for tiden solo uten å lytte til de hese ropene fra de som håpet at landet «bli som Sverige». De færreste tror at Krim markerer slutten på landets territorielle ambisjoner, eller at et splintret Europa vil være i stand til å avverge dette.
I Midtøsten har den regionale orden kollapset uten at Vesten evner å skyve utviklingen i ønsket retning. Det er et tankekors at IS, et av historiens mest barbariske regimer, oppstod i kjølvannet av en væpnet kampanje for å fremme liberale verdier. Lærdommen om at det er betydelig lettere å styrte regimer enn hva det er å bygge dem opp og at selv et usselt regime er bedre enn anarki, er nå allmennkunnskap -alle andre steder enn der det betyr noe.
Kinas raske vekst og fremtidige hegemoni synes mindre sikkert enn hva det gjorde for kun noen uker siden. Blodbadet på børsene har enda ikke forplantet seg inn i den brede økonomien. Hva som vil skje når smerten ikke lengre kan utsettes, er fortsatt uklart. Krisene i Japan og Sørøst-Asia på 1990-tallet viser farene ved å legge en linjal langs punktene i en kort utviklingskurve og djervt projisere inn i framtiden.
I Europa er en forvirret offentlighet vitne til at trollene og risene i det internasjonale kommentariatet kyler kampesteiner mot hverandre: var den siste redningen av Hellas klokskap eller dårskap? Vil valuta-frampeiket på en ekte union kunne overleve tiår med stagnasjon? Vil Hellas fortsette å fortære unionens samhold? Hvis så er tilfelle har EU trolig valgt den mest kostbare og mest smertefulle veien til utelukkelse som tenkes kan.
Omstillingen vi er vitne til i internasjonal politikk handler om de grunnleggende bestanddeler snarere enn flyktige problemstillinger. Et sentralt moment, er at ‘Vesten’ har tapt mening. USA og Europa beveger seg fortsatt i samme baner, uten å styrke hverandre som før. Europeiske ledere bruker sin tid på Europeiske anliggender. Årelatingen av nasjonalstaten har skapt nye goder, som fri reise, men også en endeløs mengde med problemer hvor EUs ledere gang på gang overvurderer sin egen evne løse i felleskap.
I mellomtiden har USA tapt interesse for Europa. Den tiltagende fremmedgjøringen syntes først å flytte tyngdepunktet i internasjonal politikk til Asia, en verdensdel som minner om Europa før første verdenskrig. Land som Kina, Indonesia, Japan, India og Russland etteraper livsbejaende nasjonalstater som USA, ikke postnasjonale størrelser som EU. Stormaktene ønsker en verden hvor stormaksstatus gir store fordeler.
Norge skuer disse utviklingene med klump i magen. For 90-tallets globaliserings-entusiaster virker det virkelig som at enden er nær. Men verden går under hele tiden: For noen. Utenrikspolitikkens mål er å hindre at det gjelder oss. Norge har satt seg som mål å være med å skape et ‘internasjonalt samfunn’ i tråd med norske interesser og alle andres interesser – noe vi av bekvemmelighetshensyn har valgt å anta at går ut på ett.
Dette fungerte så lenge ‘mere engasjement og mere bistand’ var det rette svaret på ethvert utenrikspolitisk spørsmål. Norges tilsynelatende dalende utenrikspolitiske stjerne er ikke et resultat av et lavere aktivitetsnivå, det er fordi tankene vi tilbyr ikke etterspørres som før. Børge Brende har så langt unnlatt å føre en annen utenrikspolitikk enn den han arvet.
En ny verdensorden er i emning og det er ikke sikkert at en ukontrollert prosess vil avføde en orden som er i Norges interesse. I denne situasjonen klamrer Norge seg til en verden som er i ferd med å forgå; hvor liberale verdier triumferer; administrert av kompetente vestlige eliter og forvaltet gjennom effektive internasjonale organisasjoner; en verden hvor vår foretrukne framtid er den eneste tenkelige. Men vi er ikke verden. Derfor lukter norsk utenrikspolitikk gammelt blomstervann.
I denne situasjonen ville det være ventelig at Utenriksministeren tok på seg tenkehatten. Han ville formulere en kort, oppnåelig og prioritert utenrikspolitisk doktrine og tømme kjeller og loft for arvestykker som ikke passer inn; så gjøre det som må gjøres godt og la fritidsaktiviteter fare. Det ville skape furore. Det er nemlig enklere å uttrykke uro til de som ikke lytter enn å møte forsmådde budsjettklienter på Daxnytt 18.