Tiden vi er på vei inn i kan bli mer farefull enn vi er forberedt på.
Trykket i ErlikOslo
I snart to tiår har vi referert til vår egen tidsalder som et etterspill: «Etter den kalde krigen». I Norge trodde mange at dette var første skritt på veien mot en rettferdig verdensorden basert på idealisme – forvaltet gjennom overstatlige organisasjoner. Stadig mer tyder på at det var en ønskedrøm – at utviklingen går i en annen retning. Det er tegn til at epoken vi er på vei inn i vil bli preget av stormaktspolitikk.
Dette var påtakelig under årets München-konferanse som fants sted i begynnelsen av februar. Det som i utgangspunktet var utstillingsvindu for forholdet mellom USA og Europa har utviklet seg til å bli et viktig forum for globale sikkerhetsspørsmål. Årets møte ble preget av at vi er inne i en brytningstid, understreket i valget av årets tema: «Verden i uorden – maktomveltninger – mangel på strategier.»
De relative styrkeforholdene mellom stormaktene er i endring. Verden er i ferd med å bli multipolar. Autoritære stater konfronterer demokratiene og konkurrerer om massenes gunst. Blandingen av rettsstat, liberaldemokrati og menneskerettigheter har mistet noe av sin tiltrekningskraft.
Nye allianser dannes gjennom økonomiske bånd og geopolitikk snarere enn verdipolitikk og sikkerhetsgarantier. Nye stormakter reiser seg. Utvandret produksjonskapasitet presser de asiatiske utfordrerne raskere, høyere, sterkere – for å bruke et olympisk slagord. Kina vil etter år med rask, men stille vekst vise seg fram i all sin prakt under Sommer-OL i Beijing.
Samtidig viser den europeiske integrasjonsprosessen tegn til stillstand. Dette var påtakelige da EU-lederne signerte de resirkulerte restene av den havarerte grunnlovstraktaten i Lisboa ved utgangen av 2007. Viljen blant medlemsstatene til å sette i gang nye store integrasjonsprosjekter er i dag liten. Dette ergrer tydeligvis Tyrkias president Erdogan, som på konferansen la høflighet til side og nærmest forlangte EU-medlemskap for sitt land.
USA konstaterer, etter snart åtte år under George W. Bush, at landet er i ferd med å svekkes vis-à-vis andre stormakter. Det som enkelte hovmodig kalte «Det amerikanske imperiet» er over før det egentlig begynte. Landet er nå inne i en selvgranskningsprosess. Håpet er at Amerika vil makte å gjenoppfinne seg, som det har gjort så mange ganger før.
Den nye ydmykheten var åpenbar, ikke bare i forsvarsminister Rober Gates tale men også i, samtalene i korridorene i München. Et unntak var den neokonservative kontingenten. De fylket seg rundt premissleverandøren Robert Kagan som ikke klarte å skjule sin irritasjon da en av de tyske vertene hadde innvendinger mot «islamofasisme» som merkelapp på trusselen som Vesten står overfor.
Amerikanerne mener, trolig med rette, at en allianse uten et felles trusselbilde ikke har noen framtid. Problemet er altså at Europeerne og Amerikanerne har vanskelige for å enes om hva NATO skal være rettet mot. Forslagene som har kommet fra «ondskapens akse», via «krig mot terror» og nå altså «islamofascisme» har blitt møtt med underveldende tilslutning fra Europa.
Alle de amerikanske presidentkandidatene har i sine utenriksvisjoner understreket behovet for å styrke alliansene. Selv om presidentkandidat John McCain ikke møtte opp som annonsert, understreket demokraten Joe Lieberman at begge partier er samstemte i budskapet om at USA vil arbeide for et styrket NATO men for at det skal lykkes, må også Europeerne gjøre mer.
Robert Gates gjorde seg nylig upopulær da han i et intervju i Los Angeles Times stille spørsmålstegn både ved Europeernes evne og deres vilje til å bidra militært i Afghanistan. I München var han utpreget forsonlig. Da en representant fra det tyske partiet De grønne uttrykte sinne over å ha blitt «pekt ut» som et av de landene som bidrar med for lite, svarte Gates rolig at alle medlemsstatene har mottatt brev med forespørsel om økte styrkebidrag. Han la senere til ’de som kjemper og dør vet hvem de er, akkurat som de som ikke gjør det vet hvem de er.’
Afghanistan var, naturlig nok, et av gjennomgangstemaene på konferansen. Det er i ferd med å oppstå en enighet om at selv om alle NATO-land bidrar til operasjonen, klarer ikke alliansen som helhet å oppnå sine målsetninger; at sikkerhet er en forutsetning for gjenoppbygging og at flere kamptropper derfor er påkrevd. Det var også bred enighet var at Europeiske ledere har gjort for lite for å forklare overfor hjemlig opinion hvorfor vi kjemper i Afghanistan og hvilke forbedringer NATO-operasjonen har brakt til lokalbefolkningens liv.
Av temaene som kom opp under konferansen er det trolig ett som er spesielt tankevekkende, sett med norske øyne. Russland. Som den tidligere nevnte Robert Kagan påpekte i en kommentar i Süddeutsche Zeitung, deler ikke russiske makthavere Europeernes tro på myk makt eller ønsket om å redusere spillerommet for maktpolitikk. Tvert om synes makthaverne å se verden i utpregede geopolitiske og realpolitiske termer.
Enda mer urovekkende er det at NATO-landene ikke har klart å enes om å utplassere et defensivt missilskjold langs sine yttergrenser, selv i en situasjon hvor Russland opptrer stadig mer aggressivt. Listen over konflikter vokser seg stadig lengre fra Kosovo via Ukraina, Georgia og Estland; disputter over olje og gassforsyningen til Europa; diplomatiske konfrontasjoner mellom London og Moskva. I nord opplever vi militæraktivitet uten sidestykke siden den kalde krigen.
Det var derfor ingen overraskelse at utenriksminister Ivanov fortsatte den samme kompromissløse linjen som president Putin streket opp under sine tale til Münchenkonferansen i fjor. Det er dårlig nytt for Norge som har prioritert idealisme over realisme i sitt for hold til omverdenen. I den sammenheng er det forstemmende å se at snevre særinteresser på ytre venstre har blitt tillatt å gjøre Norge til en bremsekloss for missilskjoldet som åpenbart er i vår nasjonale interesse, all den tid det er et symbol på fortsatt Amerikansk tilstedeværelse langs våre grenser.
Mye tyder på at vi er på vei ut av epoken vi kalte «Etter den kalde krigen». Hvilken epigraf den nye tidsalderen vil få, vites ikke. Det som synes sikkert er vi kan komme til å lengte tilbake til de bekymringsfrie tiden da norsk utenrikspolitikk kunne drives etter innfallsmetoden og styres av glad idealisme. Da spørsmålet var om vi skulle gi bort en million, eller to? Som en amerikansk kollega påpekte over lunsjbordet: Hvis NATO forfaller og Amerikas beskyttelse med den, kan tiden som kommer bli mer farefull enn noen av oss liker å tenke på.