Trykket i ErlikOslo
Asle Toje
Det har seg at etter Irland var Norge det landet i Europa som gav opp den største andelen av sin befolkning til Nord-Amerika. Anslagsvis 800 000 nordmenn dro over havet og gjorde amerikanere av seg.
Siden den gang har Norge Amerika spilt en sentral rolle i det norske selvbildet. Mens amerikansk populærkultur, økonomi og verdier har fungert som støpeskje for det moderne Norge, har ikke norsk innflytelse i den andre veien vært like merkbar.
Landet over havet har på mange måter blitt «den andre» for Norge. Nesegrus beundring har i årenes løp blitt erstattet av antiamerikanisme. Jens Bjørneboes skrift «Vi som elsket Amerika» (1966) dannet en tradisjon som fortsatt holdes i hevd.
Kampskriftet tar utgangspunkt i motstanden mot Vietnamkrigen og forklarer hvorfor vi ikke lenger elsker Amerika, men snarere hater det. Den norske intelligentsias agg mot Amerika er i seg selv et studium verdt. Hvordan kan så mange føle seg til de grader sviktet av et land de knapt har besøkt?
Den tradisjonelle forklaringen er at Norske intellektuelle er nesten samstemt røde mens USA er antitesen til sosialisme. Som Aage Borchgrevink påpekte i en minneverdig volley: «USA er det afrodisiak som sørger for utenrikspolitisk folkereisning på venstresiden».
Han er inne på noe. Det er rart hvordan falmede radikalere tar til gatene for USAs handlinger, mens de overser, tilgir og bortforklarer når tilsvarende utføres av andre. Hvor var kjedeepostene og fakkeltogene da Russland invaderte Georgia?
Dette er naturligvis delvis et utslag av at Norge ikke har tatt et oppgjør sosialismen. I den norske debatten behandles kommunismens ofre som et slags arbeidsuhell. Et diktatur for himmelstormere og skjønnsjeler. I USA har de færre illusjoner, der er sosialist et skjellsord.
Men det finnes også andre forklaringer for den norske skuffelsen over Amerika. Den nederlandske professoren Rob Kroes kom med et interessant perspektiv, nemmelig at USA representerer sentrum, det er referansepunktet som vi forsøker å etterligne.
I dette perspektivet er den norske amerikanismen er et forståelig utslag av provinsens fascinasjon for sentrum, omtrent slik bønder i distriktene en gang malte muresteinsmønstre på trehusene sine for å etterligne Kristiania. I dette perspektivet blir Erling Borgen og AmCar på Notodden er to sider av samme sak.
Så et provoserende spørsmål: Er den agget mot Amerika et utslag av misunnelse over Vietnam? Kroes hevder at Vietnam var en militær tap men en kulturell seier for Amerika. Tapet slapp løs et vell av oppdemmet energi. USA brøt ut av 50-tallets sukkersøte naivitet.
Krigen gjorde USA til en tragisk nasjon – et land som på tross av de beste intensjoner kunne ta feil. En ny generasjon tok for seg spørsmålet om hvordan et land som symboliserer alt som er godt nå hadde blitt som de andre stormaktene: Tragisk. Amerikansk kultur fikk ny dybde.
I fravær av et norsk Vietnam har våre tenkere måtte nøye seg med å etterligne en følelse de ikke hadde kjent. Fra dette ståstedet var Bjørneboes raseri en skygge av hippienes, hans skuffelse over Amerika et innbilt svangerskap.
Et pussig men illustrerende eksempel er Fredrik Skagens oppdiktede biografi «Purpurhjertene» som handlet om en norsk Vietnamsoldat. Historien var omtrent like troverdig som Morgan Kane, men den traff de leserbrevskrivende klasser like klokkerent som den norske cowboyen traff folk flest.
I Norge førte Vietnamsyndromet ikke til selvrefleksjon slik det gjorde i USA, men til antiamerikanisme. Amerika har blitt den slags avgudsbilde som enkelte religioner har, som symboliserer alt ondt, og som rituelt steines av menigheten.
Dette er kanskje noe av grunnen til at Norge har blitt sittende fast i en selvpålagt naivitet, hva professor Terje Tvedt kaller et «godhetsregime» hvor vi later om at idealer og realiteter er to sider av samme sak. Resultatet er en konkurranse i skinnhellighet hvor den som utviser de beste intensjonene vinner.
Vi er mer like Amerika enn vi liker å tro. I likhet med USA har landet et skamløst godt selvbilde, kronet med en implisitt antakelse om at alle andre land kan, vil og bør bli som oss.
Dette poenget er viktig siden våre opinionsledere var så opptatt av å pipe ut amerikanerne at de rent overså vårt eget «neo-imperialistiske» prosjekt: Den humanitære stormakt. Gjennom pengemakt skulle den tredje verden fornorskes. Milliarder har blitt brukt på å fremme norske kjønnsrollemønstre, norske styresett, norsk kosthold.
Mens vi hissig debatterte amerikanske tenkeres manglende distanse til egen nasjon og amerikansk ukritiske dekning av Vietnam, var det få som stilte spørsmål ved vår egen politikk, våre egne mediers dekning av vår stormaktspolitikk.
Amerikas kanskje viktigste funksjon i Norge vært til å kortslutte det offentlige ordskiftet. Det er et land som vi i liten grad kan påvirke, men som vi bruker tid på beklage oss over i stedet for å se nøyere på oss selv: omtrent som folk som kritiserer kjendiser.
Slik har det som i utgangspunktet var en noe påtatt gjenoppføring av amerikansk selvrefleksjon blitt en klamp om foten. Nå blinker varsellampen for vårt eget «Lite land redder verden»-prosjekt. Men vi synes allikevel å være ute av stand til å åpne for at vi kan ha tatt feil.
Jens Bjørneboe løy, han elsket aldri Amerika. Som så mange norske 68-ere lot han sine fordommer få frie tøyler i forhold til kjempen i vest. Men han forstod også at dette ikke handler om geografi eller politikk, men om identitet – om frykten for Amerika i oss selv. Kanskje trenger vi å tilgi Amerika for å komme oss videre?