BERGENS TIDENDE 19.04.2015 Side 2-3
Hvorfor har så mange islameksperter politisk tilhørighet på den politiske venstresiden? Det er i og for seg et interessant spørsmål, som debatten mellom Sylo Taraku og Sindre Bangstad, om sistnevntes forsøk på å tøye rasismebegrepet til å inkludere «islamofobi», har gjort lite for å bilegge.
Blant islamforskere fra Bjørn Olav Utvik til Mattias Gardell ser vi en manglende skepsis mot islamisme som har behov for å bli forklart. Forklaringsproblemet blir akutt når våre ledere finner det vanskelig å erkjenne religiøst motiverte overgrep.
Sveriges feministiske utenriksminister Margot Wallström vakte nylig anstøt ved å kritisere sharia-lovgivningens bruk av pisking som straff. Hun forsøkte så å redde seg ved å hevde at dette «har ingen ting med islam å gjøre». Men islamsk lov har da vitterlig noe med islam å gjøre?
I vår tid opplever flere av verdensreligionene en vekkelse. Gjenopplivede religioner fungerer ikke som et søvndyssende opiat, slik Karl Marx hevdet, men snarere som et sentralstimulerende middel.
Det siste tiåret har dette vært mest åpenbart i den islamske verden. Fra Kina til Syria og Nigeria – og Europa «er islam i dag en religion som inspirerer et stort antall menn og kvinner, for det meste menn, til å drepe og dø på sine vegne», påpeker filosofen Michael Walzer.
Så hvorfor blir de som påpeker dette møtt med påstander om «islamofobi»? Sosiolog Alexandra Irene Larsen har kritisert navngitte islamforskere for «romantisering av islam» og å bagatellisere «islamismens autoritære trekk».
En tenkelig forklaring er at de tette båndene mellom 1970-tallets venstreradikale og muslimske bevegelser som PLO har etterlatt en varig sympati. Men dette synes å overvurdere «ville bli proletar, professor» – segmentet i akademia sin innflytelse.
Det finnes flere alternative forklaringer på bindingen mellom islam og venstresiden. Den mest intellektuelt dovne finner svaret i en gjensidig totalitær impuls.
Islamisme og sosialisme deler den samme kollektivisme, den samme universelle likhetstanken og den samme revolusjonære ambisjon. Det er grovt urimelig å trekke en slik tankestrek fra Den islamske stat til Rødt.
Norske sosialisters vilje til vold strekker seg ikke lengre enn allsang til Ebba Grön.
Den prisbelønte journalisten Melanie Philips finner svaret i en dypere marxistisk samfunnsforståelse hvor hele menneskeheten formes av maktens spill.
Her er folk som ikke har makt alltid ofre for dem som har makt. «Disse ofrene kan ikke holdes ansvarlige fordi de styres av omstendigheter som ligger hinsides deres kontroll. Derfor skal de med makt ha skylden for alt negativt som vedrører ‘de maktesløse’».
Og dersom de med makt skulle prøve å holde de uten makt for ansvar, er dette å anse som hets.
Tiersmondisme, eller ‘tredjeverden-isme,’ er en skole innen venstreorientert politisk tenkning som betrakter skillet mellom utviklede stater og underutviklede land som en viktig politisk bruddlinje.
Tiersmondisme støtter den tredje verden, og lokale frigjøringsbevegelser mot vestlige land og deres støttespillere.
Tiersmondismens manifest er boken Jordens fordømte av Frantz Fanon. I boken hevder Fanon at kolonialistene berøvet de kolonialiserte for sin selvrespekt. Han mener også at arr etter vold bare kan fjernes med vold.
Resultatet er et forvrengt speilbilde av kolonialismen, hva historikeren Ian Buruma og filosofen Avishai Margalit kaller «oksidentalisme».
De to hevder at oksidentalisme er det motsatte av koloniherrenes orientalisme, som nedvurderte ikke-vestlige mennesker. Ut fra min erfaring er hat mot USA/Vesten den store fellesnevneren for ytre venstre og islamistene.
Buruma hevder at oksidentalisme, i likhet med sosialisme, liberalisme, og mange andre moderne ismer, ble født i Europa, før de ble overført til andre deler av verden.
Dette tankegodset preger fortsatt norsk bistandstenkning. Det har også et islett av «hvit skyld», som ifølge ordboken er den individuelle eller kollektive skyld enkelte hvite føler som et resultat av overgrep som følge av rasistisk behandling av fargede folkeslag i fortiden og nå.
I dette perspektivet blir den fiendtlighet islamister retter mot Vesten å anse som en siste manifestasjon av en langvarig, verdensomspennende reaksjon på globaliseringen.
I sin kjerne er dette en reaksjon på opplysningstidens idealer og globalisering i betydning «vestliggjøring».
Her skurrer noe. Den europeiske venstresiden er nemlig gjennomgående både opplysnings -og globaliseringsvennlig.
Kan hende er svaret så enkelt som at muslimske velgere har en tendens til å stemme på venstrepartier?
Dette er et poeng som forskeren Jonathan Lawrence tillegger tyngde i en artikkel i tidsskriftet Dissent, hvor han viser til stemmemønstre blant muslimske innvandrere i Europa. Kanskje de bare representerer sine velgere?
Denne bindingen har visselig pendlet mellom tett omfavnelse og sekulære rekyl, som da Ap ekskluderte kommunestyrerepresentant Khalid Ahmed etter jødehets på internett.
Sentrum-venstres kompromissvilje kan også komme av et taktisk ønske om å inkludere muslimske innvandrere.
Tanken er at velferdsstaten – som venstresiden anser som sitt ektefødte barn – har sin suksess ligger nettopp i å ta opp i seg ulike grupper med ulike virkelighetsoppfatninger og interesser – og at det ikke er noen egentlig forskjell mellom islamister og læstadianere i så måte. Tanken er at «alle skal med».
Vel så trolig, synes det meg, er det at venstresiden har en tendens til å se på religion som en utdatert drivkraft som trygt kan ignoreres.
Det norske samfunn generelt og venstresiden i særdeleshet mangler således forutsetning å forstå trusselen som islamisme representerer for frie demokratier. Vi synes å ha glemt at alle trosretninger i sin ekstreme form bærer i seg kimen til tyranni.
Tror du meg ikke? Ta en titt på Den islamske stat.