Minerva 30. mai 2024
Sverdet var selve symbolet på mannlighet. Det gav mulighet for både dyre varemerker og billige First Price-kopier. I dag ble et av de fornemste fra fordum funnet i Suldal.
Når vi menn ikke tenker på Romerriket, tenker vi ofte på vikingtiden. Nest siste dag i mai ble det kjent at bonde og Senterparti-politiker Øyvind T. Lovra hadde funnet noe nevneverdig på gården sin i Suldal.
Det som så ut som et sverd laget av trolldeig, på grunn av tusen år med avleiringer, viste seg trolig å være et VLFBERHT-sverd.
Hvorfor så opprømte over at de har funnet enda et fra sverd fra middelalderen? Slike trekkes opp av elver og jorder nesten ukentlig av magnet-fiskere og metalldektorister.
Jo, fordi dette er sverdet som markerer overgangen fra vikingsverd til riddersverdene. VLFBERHT-sverd var av førsteklasses metall, noe som reduserte sjansen for at de skulle knekke under kamp, som man jo kan forestille seg kunne være kjedelig.
Jeg så disse sverdene for første gang i Berlin, der våre tyske fettere stod tre i dybden rundt panserglasset og gapte. Siden har jeg pratet mye om disse sverdene med ulike folk og har fått høre ulike teorier (altså er ikke dette sikker kunnskap).
En teori er at Ulfbert – eller Wulfbert, som navnet trolig ble uttalt i tyske områder – trolig var den opprinnelige smeden, og at han virket i Rhinland. Men sverdmakere må ha fortsatt å bruke navnet lengre enn han kan ha levd.
Det gjør VLFBERHT til ett av de første eksemplene på en «trade-mark». Du hører et ekko av slik tenkning i sagnet om Oberon som smidde Excalibur.
Det hevdes også at VLFBERHT-sverd må ha kommet fra et kloster – blant annet på grunn av den brede distribusjonen og fordi Rhinland alt var grundig kristnet på 1000-tallet. Til dette kommer dermed antagelsen om at Ulfbert nok var munk.
I så fall må han kunne sies å ha laget ris til egen bak, siden nesten alle disse sverdene er funnet blant munke-ranerne i Skandinavia.
Hvorfor fortsatte sverdmakere å bruke navnet? Årsaken kan være at VLFBERHT-sverd trolig var et statussymbol i vikingetiden – datidens Rolex. I så fall er det et av de tidligste eksemplene på et varemerke: Navnet er på sverdet.
En del VLFBERHT-sverd har navnet innlagt med stålbokstaver langs klingen. Dette vil ha vært tidkrevende, noe som tyder på at merverdien var verdt merarbeidet.
Og spesielt populært ser det ut til å ha vært i Norge, for nettopp her er de fleste VLFBERHT-sverdene funnet, dobbelt så mange som nummer 2 på listen – Sverige. Nordmenn hadde alt tidlig sine unike luksus-preferanser: Slik luksusmerket Tesla er folkevogn i Norge i dag.
En annen grunn til at det er funnet mange slike sverd i Norge, er fordi storfolk ble hauglagt med våpen frem til midten av 1000-tallet. Da denne gravskikken avtar, avtar også funnene. På kontinentet er slike sverd mest funnet i elveleier.
Det kanskje flotteste av VLFBERHT-sverdene er likevel funnet langt fra Skandinavia: Det er det såkalte Ballinderry-sverdet som er funnet i Irland og betraktes som en nasjonalskatt.
Sverdet forteller om kulturell utveksling. Bladet er altså smidd i Rhinland, og bekledd med Ulfberts navn. Hjaltet er derimot laget i Skandinavia. Sverdet tilhørte sannsynligvis en irsk høvding.
Om lag 150 slike sverd har overlevd. Og før noen sier det er langt flere: I likhet med Rolex ble VLFBERHT utsatt for piratvirksomhet, altså var det feike VLFBERHTer i omløp. Vittig nok er feilstavinger et viktig tegn, som med vår tids kopier.
Sverdet var, og er, symbolet på mannlighet og på skjebne. I Våluspå beskrives verdens undergang med ordene: «Bror skal gi bror sin banesår i kampen, søskenbarn skal slite blodsband; hardt er det i heimen, hor skal rå der, økstid, sverdtid, skjold blir splintret, vindtid, vargtid før verden går under…»