Trykket i Aftenposten mandag 04 desember 2023
Norges ønske om å hjelpe ledsages av villet blindhet for gjentatt skadeverk.
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator.
Veien til Kyiv starter i Kabul. Skal vi tro ekspertene var korrupsjon en hovedårsak til at regimet i Kabul mistet folkelig støtte. I løpet av det 20 år lange ISAF-oppdraget spanderte Norge 23,8 milliarder kroner, ifølge UD. Mesteparten var bistand.
Under Hamid Karzais styre ble det vanlig å kjøpe offentlige stillinger fordi de ga store muligheter til selvberikelse. Afghanistan ble Norges viktigste bistandsdestinasjon, samtidig som Norske myndigheter hevdet å ha «nulltoleranse for korrupsjon».
I praksis ble om lag en tredjedel av den norske bistanden kanalisert gjennom Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF). Flergiverondet ble etablert i april 2002 for å gi overordnet retning og samordning til flommen av bistandsmidler.
Evalueringsrapporter viste fra første stund at det var grunn til uro. Norge frosset 280 millioner kroner i bistand til ARTF i kjølvannet av en korrupsjonsskandale i Kabul Bank i 2011. I tråd med våre retningslinjer kom Norge med minimumskrav for å gjenoppta overføringene.
ARTF trenerte og Norge ga seg. Hvorfor? Fordi bistand var gangplanken i Norges tilbaketrekkingsplan, vår ‘exitstrategi’. Da Barth Eide, nå som forsvarsminister, annonserte i at Norge ville forlate sitt protektorat i Faryab-provinsen var planen at soldater skulle erstattes med ‘langsiktig bistand’.
Det er uklart i hvilken grad flere hundre milliarder dollar med bistand korrumperte den afghanske statsmakten i en slik grad at den mistet folkets støtte og dermed undergravde våre målsetninger på en måtte som gjorde at vi forærte Taliban seieren.
En lignende problematikk er en del av bakteppet for den pågående konflikten i Palestina. Selvstyremyndighetene har mistet folkets tillit som følge av utstrakt korrupsjon. Ifølge The Economist har «milliarder av dollar i utenlandsk bistand har blitt stjålet de siste tre tiårene».
Bistand er omsatt i «herregårder i Jordan og å fylle bankkontoer i Europa. På spørsmål om å nevne hovedproblemene i det palestinske samfunnet, viser flere palestinere til deres egne myndigheter korrupsjon (25 %) enn Israels okkupasjon (19 %)».
Giverlandsgruppen for Det palestinske området (AHLC) ble opprettet i oktober 1993 etter Oslo-avtalen. Norge er blitt sittende med formannskapet siden opprettelsen. Det er uklart hvorfor det har blitt slik, det var ikke intensjonen.
AHLC er ment å sikre det økonomiske grunnlaget for oppbygningen av den palestinske selvstyremyndigheten og har ansvar for å samordne den internasjonale bistanden til det palestinske området og koble sammen giverlandsgruppens arbeid og politiske prosesser.
Ingen andre land er i nærheten av å motta like mye norsk bistand per innbygger som det palestinerne gjør. Ifølge Norad har Norge overført 14,5 milliarder kroner i bistand til Palestina siden 1993. Norad erkjenner ‘omfattende korrupsjon,’ uten at det har minsket overføringene.
Naturligvis er årsakene til den pågående konflikten på Gaza komplekse, men en medvirkende faktor til at tiårs innsats nå er kullkastet, kan være at palestinere i de okkuperte områdene har vansmektet, dels grunnet korrupsjon knyttet til bistand.
Dette bringer oss til Ukraina. I likhet med Afghanistan og Palestina er landet helt avhengig av bistand og igjen er Norge i tet. Norge har forpliktet seg til å gi Ukraina femten milliarder kroner hvert år i fem år, frem til 2027.
Ukraina er, ifølge Transparency Internationals ‘corruption perception index’, det mest korrupte landet i Europa, de deler plass med Zambia, El Salvador og Mongolia. Amerikanske myndigheter mener korrupsjon nå er så utbredt at det kan true folkelig støtte for Ukrainas sak.
Erfaringene fra Palestina og Afghanistan tyder også på at korrupsjonen, som følger av enormt innsig av penger fra stater som er mer opptatt av å få overført pengene enn at de ender opp på rett sted, nok en gang kan undergrave det samme demokratiet som vi ville støtte.
Det skorter ikke på advarsler. U.S. Agency for International Developments ‘Dekleptification Guide’ rapporterte nylig at kostnadene for store offentlige byggeprosjekter i Ukraina blåses opp med 30 prosent, inkludert 10 prosent til korrupte myndighetspersoner og deres kumpaner.
Norad arrangerte i juni et seminar «Bistand til Ukraina – ‘business as usual’ eller invitasjon til nytenkning?» Etter å ha sett på rapporterings og kontrollrutinene er mitt bestemte inntrykk at svaret er «business as usual». Norge vil gi 15 milliarder i året, nær sagt uansett.
Grunnen står å lese i Kjetil Alstadheims nye bok Jonas og Krigen (2023): «Det som kan skape ‘balanse i regnskapet’ for krigsprofitøren Norge, er å gi mer støtte til krigsofferet Ukraina». Da Norge tok til å tjene grovt på økte gasspriser kom krav fra Europa om at Norge måtte gå bort fra markedsprisavtalen som EU selv hadde insistert på. Løsningen ble at Norge gir bort noe av merinntektene til Ukraina. Norge er nå giverland Nr. 1 per capita.
USAs generalinspektør for Afghanistan, John Sopko, har advart at trendene fra Afghanistan nå er åpenbare i Ukraina. Det viktigste er at innsiget av bistand overstiger landets absorpsjonsevne og administrative kapasitet. Hva må gjøres? Sopko er tydelig:
«Vi trenger folk på bakken. Du kan ikke gjøre tilsyn utenfra. Jeg bryr meg ikke om hva folk forteller deg. Det går ikke. Stol på meg. Jeg har drevet med dette i nesten 50 år.»I tillegg må det være politisk vilje til å stoppe overføringene når pengene underslås.
Tre spørsmål: Hvordan kan Norge ha nulltoleranse for korrupsjon når vi ser på vår merittliste? Hvorfor endres ikke praksis når vi har sett hvordan korrupsjon undergraver statene Norge ville hjelpe? Ukraina fortjener bedre.