G7-ledere søker juridisk grunnlag for å ta russisk kapital.
Publisert i E24 den 9. januar 2024
Sjelden har en avisartikkel lagd så stort plask. The Financial Times fikk et skup da de, på basis av troverdige kilder, kunne rapportere at amerikanske og britiske tjenestemenn det siste halvåret har arbeidet for å bemektige seg russiske verdier i ulike Europeiske land.
Det skal være snakk om rundt 300 milliarder dollar i frosne russiske midler. Mesteparten er alt beslaglagt i ulike G7-land som følge av Russlands angrep på Ukraina i 2022. Hovedbolken, rundt 210 milliarder euro, holdes i EU-land. Svært lite er å finne hos pådriveren, USA.
Ukraina har helt siden angrepet i 2022 krevd at den russiske sentralbankens midler må brukes til å kompensere for krigens ødeleggelser. USA håper å få støtte av G7 når lederne fra syv av verdens største økonomier møtes i februar, rundt toårsdagen for Putins invasjon.
Spørsmålet er dobbelt brennbart siden den økonomiske støtten til fortsatt krigføring har blitt politisk kinkig i både EU og USA. Ukraina trenger penger for å kunne stå imot det pågående russiske angrepet som- trolig – har tatt livet av over hundre tusen ukrainere.
Enkelte hevder at ekspropriering er enkelt. Larry Summers, tidligere Harvard-president, og hans medforfattere hevder i tidsskriftet Foreign Affairs: «Bankranere bør ikke forvente at banker skal respektere bankboksene deres».
Fullt så enkelt er det ikke. Det kreves en ny juridisk presedens som tillater beslaglegging av statlige eiendeler under «svært spesifikke omstendigheter» som omfatter land som driver angrepskrig, sier en av kildene, ifølge the Financial Times.
Problemet er, naturligvis, at en slik doktrine vil invitere misbruk fordi den enes angrep er den andres forsvar. Vil den nye doktrinen også ramme Saudi Arabias invasjon av Jemen, USAs intervensjon i Irak, fransk inngripen i Afrika eller Israels inntog på Gaza?
Av den grunn er tanken om å konfiskere den russiske stats aktiva omdiskutert. Sentralbankers midler er beskyttet under internasjonal sedvanerett. Handlinger som sår tvil om dette prinsippet, vil kunne få dramatiske konsekvenser for det globale finanssystemet.
De som er for inndragning i dette tilfellet mener at det kan rettferdiggjøres under internasjonal lov som et rettferdig middel for å presse Russland til å gi Ukraina krigsskadeerstatning. Det vil også kunne gi internasjonale institusjoner et nytt og avskrekkende verktøy mot de som bryter freden.
Men Ingrid Brunk, professor i internasjonal rett ved Vanderbilt Law School, hevder dette blir å tøye reglene for langt. Hun mener et slikt unntak vil skade den internasjonale regelbaserte ordenen og undergrave tilliten som land viser når de plasserer sine reserver i andre land.
I et intervju med FT hevder hun: «Mange land har lidd skade av mange handlinger som brøt med internasjonal lov uten at det legitimerte å ta beslag på valutareserver. Dette er de mest hellige typene eiendeler i det globale finansielle systemet [min oversettelse].»
Derfor skrev The Economist på lederplass: «Det er en besnærende idé, men ville også være en tabbe». For det er verre. En slik nyvinning skaper en presedens som kan undergrave staters immunitet under folkeretten.
Statsimmunitet er det folkerettslige prinsippet som tar sikte på å beskytte en stats suverenitet ved å plassere den utenfor andre staters jurisdiksjon. Denne immuniteten beskytter staten mot rettsforfølgelse i utenlandske domstoler. Dette er et livsviktig vern for svake stater.
Kort fortalt finnes det tre måter ekspropriering kan finne sted under gjeldende internasjonale rettsorden: FNs sikkerhetsråd kan beordre det. Som er usannsynlig. Eller så kan Russland gå med på det, som del av et etterkrigsoppgjør. Dette fordrer, trolig, at Russland taper krigen.
Eller så kan en internasjonal domstol beordre det. «USA har vært i stand til å utvikle en juridisk teori som vi tror vil bli akseptert av internasjonale i domstolene og vil bli anerkjent som legitim», hevder FTs kilde.
Juridiske eksperter advarer om at dette vil representere et avvik fra sedvane. Ifølge doktorgradsarbeidet til Isi Foighel, dommer ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol, kan konfiskering av russiske aktiva sågar medføre fremtidig erstatningsansvar.
Men europeiske myndigheter frykter at dette vil avskrekke andre land fra å stole på europeiske banker som et trygt sted å deponere penger. Faren er at dersom G7 gjennomfører dette, vil det kunne lede til kapitalflukt fra Europa ut fra frykt for «neste gang er det deg».
I hovedsteder bekymrer man seg over skaden en slik strategi vil få for Europas finansielle omdømme. EU har derfor, så langt, lagt seg på en linje der avkastningen på beslaglagt russisk kapital gis til Ukraina, i stedet for det underliggende beløpet.
En realistisk lesning er at dette vil skade Europa. Vestens makt i verden er i vesentlig grad avhengig av finansielle institusjoners rolle som rammeverk for den internasjonale økonomien. Å endre spillereglene kan fremtvinge og legitimere alternative strukturer.
Dette kan, paradoksalt nok, gagne Russlands økonomiske interesser mer enn tapet av de beslaglagte midlene. Grunnen er at det vil kunne bli langt vanskeligere å øve økonomist press på problematiske stater dersom de handler gjennom ikke-vestlige strukturer og valutaer.
At dette er problematisk, garanterer ikke forsiktighet. En parallell er «Responsibility to Protect» (R2P)-doktrinen. Ved årtusenskiftet, i kjølvannet av folkemordet i Darfur, gikk toneangivende liberale internasjonalister i rette med FN-paktens rett til ikke-innblanding.
De mente at det er uakseptabelt at staters suverenitet fikk stå i veien for inngripen for å stanse folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. R2P ble anerkjent som et nytt FN-prinsipp for militær inngripen. Innvendinger ble ignorert.
R2P ble testet ut i Libya i 2011 og har siden blitt ansett som dypt problematisk, noe en av doktrinens bakmenn, Roland Paris, erkjente i en artikkel i The Washington Post. Han innså i ettertid problemet med ‘skjulte motiver’ hos intervenerende stater og «ikke-konsekvent bruk».
Ifølge Heather Ashby, ved The American Institute for Peace, har Russland brukt R2P til å rettferdiggjøre angrepet på Ukraina. Dette viser faren med å presse lovens rammer for å rettferdiggjøre handling, uten å ta inn over seg presedensen dette skaper.
Det er lett å forstå fristelsen å bruke Russlands penger til å betale for Ukrainas forvar. Det er like fullt en distraksjon fra et valg Vesten ikke kan unndra seg ved å tøye jusen. Hvis vestlige land vil, kan de mobilisere industrielle og økonomiske ressurser som overgår Russlands.