Å forsvare demokratiet med autoritære maktmidler er verre enn selvmotsigende, det er uklokt.
Fra Minervanett den 15 september, 2024.
I Storbritannia arresteres nå borgere for ting de har skrevet på internett. Tidvis er anklagene orwellianske. En kvinne ble truet med fengsling for å ha hevdet at transkvinner er menn. Politiet bruker stadig mer tid på å etterforske problematiske meninger på internett, mens oppklaringsraten for ’ekte’ kriminalitet er oppsiktsvekkende lav. Labour-regjeringen vurderte å definere «misogyni» som hatkriminalitet, men synes å ha lagt dette forslaget på hylla.
Oligarken Elon Musk kalte tankepolitiet for «Woke Stasi». Begrepet ble myntet av journalist Joanna Williams i en sak fra Sheffield University som ville betale studenter for å overvåke andre studenter på jakt etter såkalte «mikroaggresjoner». Musk brukte sterkere virkemidler da EU-kommisjonær Thierry Breton sendte ham et trusselbrev der han minnet om EUs hatlover forut for et valgarrangement med Donald Trump. EU har siden distansert seg fra Breton.
Åpenhet eller undertrykkelse
Et bemerkelsesverdig trekk ved disse sakene, er hvor lite de statsfinansierte ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganene engasjerer seg i disse spørsmålene. De som er så kyndige til å påpeke overgrep i land som mottar bistand, synes fåmælte når brudd på ytrings- og trykkefriheten rammer outsidere i deres egne samfunn.
I Skottland var det folkedypet som tvang frem en innskrenking i tolkingen av de nye hatlovene, ikke ekspertene. Mens alle er enige om at det skal være ulovlig å oppmuntre til lovbrudd, handler hatlovene ofte om krenkelser – som er iboende subjektivt. Å rettsliggjøre takt og tone synes meg risikabelt.
Komiker Rowan Atkinson satte det på spissen: «Det hele peker mot å fremme tanken at det skal være en rett til ikke å bli fornærmet. Jeg mener retten til å støte er langt viktigere enn enhver rett til ikke å bli fornærmet. Retten til latterliggjøring er langt viktigere for samfunnet enn enhver rett til ikke å bli latterliggjort, fordi den ene representerer åpenhet – og den andre representerer undertrykkelse.»
For hvem skal hatlovene gjelde?
Tilhengere av hatlover peker på at når informasjon har migrert til internett, er det nødvendig å ha en mekanisme som avskrekker folk fra å skrive usannheter som er ment å så splid mellom befolkningsgrupper. Utfordringen blir da: Hvilke grupper? Vi står med ett i fare for å skape en nomenklatura av «verdige ofre» som heves over kritikk.
I så fall er dette et politisk valg. Satt på spissen: Er israelere eller palestinere et verdige ofre? Ethvert svar vil skape raseri, noe som kanskje et tegn på at staten er overambisiøs når den tar på seg å være ordskiftets overdommer. Hatlovene kan ha de beste intensjoner. Men de er farlige.
Dårlige lover kan, som tenkere fra Platon til Lincoln har påpekt, gjøre stor skade. Saken er at en lov som oppfattes å være urimelig, er urimelig. Det hjelper ikke at aviser og tenketanker støtter hatlovene. Enkelte, vil mistro eksperter i spørsmål der miljøenes venstreliberale slagside er potensielt utslagsgivende.
Problemet er når de oppfattes å være en politisk motivert innskrenking av ytringsfriheten til de som ikke har makt. Dette kan gjøre betydelig skade på et samfunn, fordi det undergraver tilliten. Jeg vet: Tillit syne så ha blitt enda et honnørord, tvangsmobilisert til politisk verneplikt.
Arbeiderpartiet har sågar igangsatt en «tillitsreform», hvor tilskueren kan tilgis for å sitte igjen med inntrykk av at målet er mer makt til staten og statens representanter. Som i en tributt til George Orwell har en høyblokk på Økern blitt lyst opp til å stave ordet TILLIT. Som om ‘ordet’ tillit er tillit.
Det åpenbare problemet med dette er at det signaliserer at det er uklokt å innrømme mangel på tillit. Det kan bidra til å forklare hvorfor den «generelle tilliten» i Norge forblir høy i meningsmålinger – mens spesifikk tillit til medier, myndigheter, politikere rapporteres å være dalende.
Den utestengte befolkningsandel
Tilhengerne av mer maktbruk mot regimekritikere ser seg selv ofte som forsvarere av demokratiet. Et moment som ofte trekkes frem at nazistene i Tyskland tok makten gjennom demokratiske valg for så å avskaffe demokratiet. Man overser alle de gangene outsider-partier med hell er blitt inkludert i ulike Europeiske land.
Kommisjonspresident Ursula von der Leyen tok det langt da hun – implisitt – anklaget valgvinnerne i det demokratiske valget for å være anti-demokratiske: «I stand here today ready to lead the fight with all the Democratic forces in this house.» Implikasjonen var at bare de som støtter henne er de sanne ‘demokratiske kreftene’ i parlamentet.
Høyresidens styrking har fått etablissementet til å se seg selv som identisk med selveste demokratiet. Dette grunner i en syklisk antagelse, at demokrati står i fare for å degenerere til tøylesløst demokrati som avløses av tyranni. Kampen mot bolsjevikene i mellomkrigstiden kan være et eksempel.
Men EU-sammenheng har «demokrati» lite å gjøre med folkestyre og mer med en spesifikk kombinasjon av kapitalisme, minoritetsrettigheter, rettsliggjøring og liberal autoritet. Demokratiet er institusjonene og spillereglene. Tanken om at folkeviljen uttrykt gjennom valg, er mindre viktig.
Diederik Boosma, som representerer Nederlands liberalkonservative parti (NSC), påpekte i et intervju jeg gjorde med ham i 2012: «Kanskje at den liberale konsensus hevder å appellere til en ‘høyere’, universell form for folkevilje, altså at de representerer hva folket burde ønske, mens populistene antas å appellere til de irrasjonelle og fordomsfulle ønskene i folket.»
Vestlige demokrati er en orden som tar mindretallets interesser med i betraktning. Faren i dag er at demokrati degenererer til krast flertallstyranni. Slik Leyen sikret seg gjenvalg gjennom å koble sammen en liberal-klima-sosialdemokratisk-konservativ allianse der kompromissene inngått medfører at fjerdedelen av velgere som stemte til høyre ikke vil kommes i møte.
Elitenes synder
Forsøk på å overvåke ordskiftet kan skape uproporsjonalt agg, når mange sitter fast i økonomiske motgangstider og opplever at deres meninger ikke blir ivaretatt av politikken. Da blir det lettere å tro at de mektige har inntatt rollen som forsvarere av utvalgte minoriteter, mens de selv marginaliseres.
Financial Times-redaktøren Martin Wolf peker på manglende vilje til å kompensere tapere som årsak til det han kaller «The Crisis of Democratic Capitalism» (2024). Wolf gir deler av skylden for tapet av indre samhold på de politiske og økonomiske elitene i Vesten. Han ser populisme som en fare for demokratiet. Og han gir mye av skylden for populismen på elitene:
«For demokratiet skal fungere må valg oppleves som frie og rettferdige og valgvinnerne må behandles som legitime». Han mener den forvitring av tilliten til etablerte eliter skyldes at finanskrisen, migrasjonskrisen og Covid-krisen rammet den nedre halvdel av inntektsstigen spesielt hardt.
Wolf argumenterer for at liberalt demokrati og markedskapitalisme henger uløselig sammen – og at de må reformeres. Han mener det er uklokt å innsnevre ytringsrommet når mange har mangt å klage over. Jeg kunne legge til: Når en politisk orden gjør manglende lydhørhet til en dyd, og opphøyer visse politiske grunnsyn til «verdier» vil systemet miste fleksibilitet.
Mens liberale eliter opplever seg å kjempe for godheten, opplever den nye høyresiden seg utsatt. Her anføres selektiv bruk av lover (som når enkelte protestanter får langt mildere behandling enn andre), tøylesløst byråkrati (‘policing of discourse’) og undergraving av borgerrettigheter (når innskrenking av ytringsfrihet rettes mot en politisk demografi).
Veien til harme
Naturligvis har de rett, de som hevder at internettfantomer får ei fjør til å bli til ti høns, men det er en sak der vi skal vokte oss for: meningspoliti. Det tok ikke lang tid før hatlovene ble et politisk våpen til bruk mot meningsminoriteter. Anmeldelser og mot-anmeldelser i kjønnskampen ved Universitetet i Stavanger er ett eksempel.
Enhver som har bivånet de voksende blindsonene som fulgte ensrettingen av norske kjønnstudier, kan forestille seg hva om vil skje om domstolene politiseres, slik vi har sett i USA. Vi har sett fra Storbritannia hvordan liberale overtramp kan få samfunnet til å blø tillit. En indikator på dette kan tenkes være britenes Keir Starmers dramatiske fall i oppslutning.
Fallet kom etter anti-innvandringsopptøyene som rammet Storbritannia tidlig i august, da enkelte mente staten, som har vist seg underveldende i møte med innvandrerkriminalitet, med ett implementerte en autoritær rettspraksis, fordi det rammet hvite demonstranter som trolig ikke hadde stemt på regjeringen.
Når mediene dømmer enkelte ut fra de verste elementene i flokken, mens andre dømmes etter sine beste, vil det skape harme. Harme er en psykologisk tilstand som springer ut av en følelse av urett. Den gis næring av agg grupper føler mot en orden som enten nekter dem eller undergraver den status de føler at de har hevd på.
Martin Wolf ender i kapittel 9 sin nedstemmende analyse av status for vestlige demokratier til å løfte frem en løsning: Å fremme patriotisme er den sterkeste kilden til en felles identitet som demokratier avhenger av. I så måte er kan hatlovene være en trussel mot demokratiet: Fordi gruppelojalitet avhenger av ikke å bli definert som den samme gruppens fiende.