Dagens Næringsliv 13.01.2017
Her er et kontroversielt forslag: hva med å komme velgerne i møte?
Etter tiår der globaliseringen feide all motstand av banen, sliter det liberale prosjektet med dalende oppslutning om grenseoverskridende verdier, frihandel, institusjoner og migrasjon. Paradoksalt nok er problemet velgerne. En orden som har skapt mer fred, frihet og handel enn noen før, den utfordres av fremmedgjorte borgere som stemmer på politiske opprørere.
Hvorfor? Jonathan Haidt ser i boken «The Righteous Mind» en autoritær reaksjon på masseinnvandring. Christopher Laschs «Narsissismens kultur» forutså et kollektivistisk svar på tøylesløs individualisme. Cas Mudde skriver i tidsskriftet International Affairs: «I hovedsak er den populistiske bølgen en illiberal demokratisk respons på tiår med udemokratisk liberal politikk. » I boken «The Globalisation Paradox» beskriver Dani Rodrik et proteksjonistisk tilbakeslag mot økonomisk globalisering.
De har trolig alle rett.
Muddes poeng setter et kaldt lys på prisen av rettsliggjøring og overnasjonalitet. Demokratiet blir for viktig til å overlates til velgerne. Rodrik påpeker at dypere økonomisk integrasjon nødvendiggjør harmonisering av lover og regler. Dypere integrasjon vil derfor føre til enten en uthuling av demokratiet eller en uthuling av nasjonalstaten. Han ser et «trilemma»: Et samfunn må velge mellom hyperglobalisering, nasjonalt selvstyre og demokrati. Du kan bare få to av tre.
Manglende vilje til å imøtekomme folkelig misnøye etterlater inntrykk av at den liberale orden forsteines. Interesser er blitt til verdier og verdier til dogmer. Agget mot elitene – altså de rike, de berømte og de innflytelsesrike – kommer dels av at disse begunstiges av den rådende orden. Politisk korrekthet har gjort det vanskeligere å kritisere det kritikkverdige. Liberalerne innser sjelden at de kan fremstå som totalitære gjennom å sette sin totale seier som premiss for debatten – vi kan kun diskutere innvandring dersom du aksepterer «de fire friheter» og «asylretten», et cetera.
En ny gruppe høyrepartier har vokst seg sterke i takt med velgernes forbitrelse. Svaret på massenes mytteri har vært en annen enn den suksessoppskriften som førte liberalerne til sin dominerende posisjon. Gjennom å inkludere opposisjonen har det liberale demokratiet vært et ‘stort telt’. Forsøkene på utfrysing av den nye høyresiden er i så måte et brudd. I EU har man gjort det klart at den fjerdedel av velgere som stemte på ‘populister’ ikke skal bli hørt. «Det blir ingen debatt eller dialog med høyreekstreme,» sa Kommisjonens ikke-valgte leder Jean Claude Juncker.
Sett med liberale øyne og med liberale forventninger til historien kan det synes åpenbart at vi ikke skal vike en tomme i møte med illiberale krefter. Derfor mobiliserer den dype staten, makten som dveler i mediene, i domstolene, i byråkrati og overnasjonale regimer for å blokkere kravene om lov og orden, selvstyre, proteksjonisme og innvandringsstopp. Frykten er at enhver innrømmelse vil føre til nye, mer ytterliggående krav.
Dette er forståelig, men uklokt. Teoretisk sett er det grunn til å spørre om den liberale grunnkontrakten er blitt for trang og om det er behov for å justere i tråd med opinionen. Rent praktisk er det grunn til å spørre om midlene fører til målet. Utfrysingsstrategien er blitt utprøvd, uten hell, som illustrert i brexit og med Trump. Man har ikke oppnådd annet enn å presse moderate velgere ut av sentrum og ut mot de illiberale fløyene. En vaggende pekefinger er ikke alltid det beste argument.
I tiden som kommer vil de som motsetter seg illiberale opprørere måtte utvise kløkt. Velgere klumper seg ikke lengre i det politiske sentrum og deres tillit til institusjonene hvor motoffensiver mest effektivt kan utkjempes fra kan også svekkes, slik tilliten til de tradisjonelle mediene har implodert. Janan Ganesh påpekte nylig i The Financial Times at hvis velgerne gis valget mellom demagoger som fremmer sikkerhet og nasjonalt samhold og liberalere som tar lett på slikt, vil sistnevnte tape.
Tiden er kommet for å redde liberalismen fra liberalerne. For mye står på spill. Dagens liberale orden er kun én av mange tenkelige liberale ordener. Det er på sin plass å påpeke at tenkere i den klassisk liberale tradisjonen ser demokratiet som sin styrkebrønn; de advarer mot at systemer som primært tjener de rike, vil miste legitimitet, de innser at ukontrollert innvandring kan true sosial stabilitet og de erkjenner at den suverene nasjonalstaten muliggjør liberale løsninger.
Ganesh har derfor trolig rett når han argumenterer for at liberale demokratier bør bli mye mer fokusert på borgernes sikkerhet, økonomisk omfordeling, nasjonal identitet – og i det aller minste på innvandring. Dersom ikke tilliten mellom de styrende og de styrte gjenopprettes her, vil polariseringen i samfunnet fortsette å vokse til den fanden liberalerne ynder å male på veggen faktisk materialiserer seg.