Dagens Næringsliv 23.01.2018
Om landet skyter fart, vil det bli stort. Men det er grunn til å avvente.
Indiere har mye bagasje. Uavhengig av kaste, klasse og religion; ingen indier vil sette seg i et fly uten å ledsages av minst to kistestore kofferter. En omfangsrik kollektiv bagasje bidrar til å forklare hvorfor India, som gang på gang har blitt spådd å bli det neste Kina, har levert så underveldende.
I 2017 påpekte Verdensbanken fraværet av en bred indisk middelklasse, til å drive vekst og ta opp i seg landets lutfattige flertall. Av en befolkning på 1,3 milliarder er bare 267 millioner middelklasse, ifølge Indias National Council of Applied Economic Research.
Kastesystemet trekkes ofte fram som en forklarende faktor for manglende sosial mobilitet, en forutsetning for dynamisk markedsøkonomi. Dette er overdrevet. I møte med moderniteten har hinduismen vist seg like formbar som kristendommen.
I stillhet har lommebok erstattet kaste som statusmarkør. Religion som daglig ritual blir mindre vanlig i byene. Kaste-signaliserende klesplagg er for de fattige og for spesielle anledninger. Sadhuer og andre hellige menn utkonkurreres av TV-predikanter.
Hindunasjonalismen som bidro til å løfte Narindra Modi til makten er, paradoksalt nok, et tegn på religionens svekkelse. Nasjonalisme er importvare i et land som har mer til felles med EU enn en nasjonalstat.
En viktigere forklaring på at Indias vekstrate i 2017 bare var 6,72 prosent (lavt, relativt til forventningene) er et skolesystem som produserer kunnskapsløshet. Avisen Hindustan Times avdekket nylig at bare halvparten av 6. klassingene i Delhi i kan lese.
En annen bremsekloss er, paradoksalt nok, Indias demokrati. Mens Beijing gjør som de vil, er New Delhi et svakt sentrum. Statsministerens makt springer ut av et splittet og saktearbeidende parlament. Parlamentet balanseres av mektige delstatsforsamlinger hvor politiske dynastier dominerer.
Kinas vekst har vist hvilket vekstpotensial som ligger i India. Dersom landet moderniseres vil dette kunne gi økonomisk medvind i global skala i flere tiår. Slik tenkte Goldman Sachs da de i 2001 kom opp med forkortelsen BRIC – Brazil, Russland, India og Kina – på kommende økonomiske stormakter.
BRIC avfødte toppmøter, delegasjoner og lærde akademikere som alle var enige om at nå; nå kommer India! Men India kom ikke. Det var mer investeringskapital enn ting å investere i. Statsminister Manmohan Singh snakket om åpne markeder, men leverte lite.
Utover 2000-tallet dalte derfor interessen for India. Dels fordi ‘fremtidsekspertene’ fant nye land å pumpe opp med sin egenproduserte gass; dels fordi de pengene som hadde søkt seg til landet (Telenor blant disse) fant ut at Indias befolkning er så lite kjøpekraftig at det er vanskelig å tjene penger uten å drive i stor skala.
De som prøvde seg i stor skala fikk oppleve landets usikre reguleringsrammeverk og bipolare forhold til korrupsjon – som er uunngåelig og uakseptabelt på samme tid. I Vesten mener mange at økonomien er rigget for å diskriminere mot utlendinger uten politiske kontakter.
Japan har kontakter. De har investert i India siden 1990-tallet, trass tallrike tilbakeslag. I 2018 er dette partnerskapet i medvind. Da Statsminister Modi nylig annonserte at det skal bygges høyhastighetsjernbane Mumbai–Ahmedabad, var det japansk industri som fikk kontraktene.
For nå er optimismen tilbake. På tross av at tosifret vekst har uteblitt er det bred enighet om at den kommer snart. På tross av at Statsminister Modi enda ikke har lyktes stor bedre enn Singh med å deregulere det indiske markedet, er alle enige om at han vil klare det.
For Modi vil trolig styre India i lang tid fremover. Kongresspartiet har klappet sammen i opposisjon til det regjerende Bharatiya Janata Party. Modi bruker sin energi på å berede grunnen for reform gjennom å vinne flertall i delstatsforsamlingene, 19 av 29 så langt .
På Raisina Dialogue, den Indiske versjonen av Davos, var alle der for å gjøre sine hoser grønne. Franskmenn, Briter, Tyskere, Israelere, Amerikanere – alle svermet de for India. General Petreus talte for alle frierne da han på siste panel sa «India er fremtiden!».
Det vil være penger å tjene i India, men ikke som marked, ikke før Modi legger frem en fungerende plan. Det er ikke første gang en sterk politisk leder forsøker å tvinge frem endring. Indira Gandhi innførte i 1975 en 21 måneder lang unntakstilstand hvor den forfeilede selvforsyningspolitikken stod i sentrum.
Indiras autokratiske tilbøyeligheter er nå glemt. Hovedflyplassen i New Delhi, som er oppkalt etter henne, er et moderne land verdig. Utenfor har Boeing satt opp en gigantisk reklameplakat: «Building the future together» For å illustrere det oppløftende budskapet har de valgt et Apache angrepshelikopter, struttende av missiler.
India forblir et motsetningsfullt land. Det har potensial til å bli en stormakt, men potensial er ikke virkelighet.