Er jakten på nye sikkerhetsgarantier et tegn på panikk i en elite som trodde at historien var over?
Klassekampen Lørdag 6. februar 2010.
Mye har endret seg siden den postmoderne agendaen nådde sitt høyvannsmerke ved årtusenskiftet. Siden den gang har det blitt åpenbart at den «unilaterale verdensorden», dominert av Amerikansk overmakt ikke var en tidsverv, men et mellomspill. I start 20 år har vi referert til vår egen tid som et etterspill – etter den kalde krigen. Hva perioden vi er på vei inn i vil bli hetende vites ikke, men den vil trolig preges av stormaktspolitikk.
I den akademiske debatten konkurrer tre fremtidsbeskrivelser: Interpolaritet, ikke-polaritet og historiens tilbakekomst. La meg kort skissere hver av dem. Førstnevnte forestiller seg at det internasjonale samfunn i årene som kommer vil fungere omtrent som i dag, minus amerikansk arroganse. Verden vil preges av samarbeidende blokker som innad gjennomgår samme integrasjonsprosesser som EU.
I USA dominerer «ikke-polaritet». I det ligger antagelsen at USA vil være mektigst i overskuelig framtid, så mektig at ingen annen stormakt vil våge åpent å skyve tilbake mot dem, slik Sovjet gjorde under Den kalde krigen. Det minst velkomne scenarioet er hva Robert Kagan kaller «historiens tilbakekomst». Et system preget av konkurrerende stormakter og realpolitikk. Da vil krig bli vanligere igjen.
Dette er ikke lett å si hvilken vei vi går. Faktorene er fortsatt i spill. Hvis fremtiden minner om 1990-tallet, så kan den norske engasjementspolitikkens nedbygging av forsvaret og utenrikspolitiske ressursfokus på idealpolitikk synes rasjonell. Men hvis stormaktspolitikken gjør comeback, så vil historieskrivningen fort kunne bli et spørsmål om skyld. Slik norske politikere i eksil i London kjeklet om hvem som hadde vært mest naive forut for den tyske invasjonen.
Etter krigen mellom Russland og Georgia har en nervøsitet spredt seg i Oslo. Norge har gått fra å motarbeide NATOs rakettskjold til å kreve invasjonsforsvar. Uten å nevne Russland, naturligvis. Problemet er bare at landets forsvar blitt avviklet om ikke i teorien, så i praksis. I alle fall skal vi tro Offisersbladet. Så. Hvis ikke vi selv er i stand til å forsvare landet, hvem er det? Det er, noe forenklet fire alternativer for norsk sikkerhet: selvberging, avvæpning, outsoursing og allianse.
Selvberging er lite attraktivt. Et troverdig territorialforsvar vil trolig koste mellom 5 og 10 prosent av BNI. Israel bruker 8 prosent. Det tilsvarende norske tallet for 2007 var 1.4 prosent. Marginalt mer enn vi bruker på bistand. Avvæpning er heller ikke et godt alternativ. Forsvarsløshet er en dårlig overlevelsesstrategi, rent historisk. Outsoursing– det vil si at man setter ut forsvaret til en annen makt – slik Island gjorde til USA – er ikke mulig siden det skorte på interessenter. Dermed står allianse igjen som det beste alternativet.
Dette har da også regjeringen konkludert og forsøker med stor iver å spille inn i NATOs nye strategiske konsept. «Hvis du ikke er i ditt eget område, er du i trøbbel» sier Statssekretær Barth Eide. Store ord fra et land uten territorialforsvar. Norge inviterer til dugnad men møter ikke selv NATOs minstekrav på å bruke 2 prosent av BNI på forsvar. Norge er ikke alene om å underfinansiere forsvaret. I USA vil nok mange oppleve det som at Europa forsøker å skyve sine forsvarskostnader over på Amerikanske skattebetalere.
Det er derfor usikkert om den kaldkrigsalliansen Norge nå bestiller fortsatt er på menyen. USA reduserer sitt fotavtrykk i Europa, ikke motsatt. Motsigelsespolitikken vis-à-vis USA de siste årene har en gjør at Norge heller ikke har noe bilateralt ’spesial relationship’ å falle tilbake på slik som Danmark. Det nye Quadrennial Defense Review, som kom ut for noen dager siden, kan tyde på at USA nå legger mer vekt på slike nære allierte.
Dette kan være med å forklare Norges intensivert jakten etter nye sikkerhetsnett – i form av tette bånd til europeisk sikkerhetspolitikk og forslag om en nordisk forsvarsunion. Begge deler er åpenbart mulig, men det skorter på viljen. EU har ingen felles forsvarsmekanisme. Stoltenbergkommisjonens forslag om en «Nordiske forsvarspakt» falt til bakken. Det var åpenbart at Norge ville være en sikkerhetskonsument, ikke en sikkerhetsprodusent. Tiden da sikkerhetsgarantier kunne utstedes uten tanke på å måtte leve opp til dem, er forbi.
Dette er grunnen til at regjeringen virker som en bilpappa som insisterer på at han «vet akkurat hvor vi er» – når vi åpenbart har kjørt oss vill. Hvordan rotet vi oss bort? Hovedproblemet er at en svak forsvarskomité i Stortinget aldri fremtvang fakta. Kombinert med en militær ledelse under den politiske ledelses hæl. De ressursene som en tjeneste tildeles i et demokratisk samfunn er en funksjon av offentlig støtte for denne tjenesten. Forsvaret har ansvar for å frembringe den nødvendige støtte, og det kan bare gjøre dette hvis det har et strategisk konsept som klart formulerer sitt forhold til den nasjonale sikkerhet. Det kan de ikke gjøre uten å nevne Russland.