Det blir trolig ikke noen fredsavtale med palestinerne, og Norge skal betale.
Dagens Næringsliv 11.09.18
Denne uken, for 25 år siden tok Yasser Arafat og Yitzhak Rabin hverandre i hånden på plenen foran Det hvite hus med president Bill Clinton velsignende i bakgrunnen. Fredshåpet den dagen er blitt fulgt av talløse mislykkede fredsplaner og ineffektive FN-resolusjoner.
Og like sikkert som at en ny amerikansk president flytter inn i Det hvite hus, er det at USA vil lage enda en plan for å bilegge konflikten som har rast siden staten Israel ble til for 70 år siden.
President Trump kaller det «århundrets avtale», og mange i Norge vil samtykke. Tanken om en løsning på det palestinske spørsmålet er besnærende. Før kalte vi det «fred i Midtøsten», men nå er det så mange konflikter i regionen at den mer spesifikke benevnelsen er passende.
For dette er nå et palestinsk spørsmål. Israel er inne i en fase preget av økonomisk vekst, politisk stabilitet og faren for terror og invasjon har svunnet hen. Oppslutningen om en tostatsløsning er lavere enn på 20 år. Om lag halvparten av palestinere har også mistet troen.
I Norge er det vanlig å si at vi nesten lykkes, at Oslo-forhandlingene ville ført til fred, om ikke Yitzhak Rabin var blitt skutt av en motstander av avtalen i 1995. Og Camp David-toppmøtet i 2000 ville lyktes om bare USA hadde gjort bedre forarbeid.
De to store fredsprosessene fra 2003 kunne levert, om det ikke hadde vært for intifadaen. Annapolis-forhandlingene i 2007 var nesten i boks, om bare Mahmoud Abbas hadde vært mer realistisk og Ehud Olmert mindre korrupt.
Den alternative forklaringen er at en avtale er umulig fordi den enes minimum overstiger den andres maksimum. Som James Baker, utenriksminister under George Bush den eldre, sa det: «Vi kan ikke ønske fred mer enn partene selv». Fredsmeglerne har ofte glemt det.
I dag er situasjonen mindre lovende enn før. Gaza, eksklaven på Mjøsa-størrelse, er i politisk og fysisk karantene. Hamas’ korrupte og inkompetente styre er mistrodd av alle og de er uvillige til å slutte seg til noen tenkelig fredsavtale.
Situasjonen er ikke stort bedre på Vestbredden. Fatah leder en korrupt og upopulær palestinsk selvstyremyndighet som unngår å ta konsekvensene av dette gjennom å ikke avholde valg.
Problemet er at det trolig ikke er nok igjen av Vestbredden å lage en stat av. Siden 1994 har israelske bosetninger bredt om seg til kartet over Vestbredden minner om en sveitserost hvor palestinerne eier hullene.
Det er nær utenkelig at Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967. Det finnes intet flertall i Knesset, trolig heller ikke på lang sikt. Murer og teknologi gjør at okkupasjonen til noe som israelere flest ikke trenger å forholde seg til, annet enn under militærtjenesten.
Dessuten betaler utenlandske givere – ledet av Norge – for okkupasjonen. Norge har ikke spilt noen sentral rolle i fredsprosessen på mange år. Det er da betimelig å spørre om hvorfor Norge – 25 år og 7 milliarder kroner senere – fortsatt leder giverlandsgruppen.
På tross av sviktende forutsetninger har alle vært spente på hva USAs representant Jared Kushner ville legge på bordet. Ryktene har gått, men amerikanerne har holdt kortene tett til brystet.
Kun et fåtall mennesker har vært involvert i prosessen og tanken skal være å presentere partene for en detaljert avtale på over hundre sider, som de kan si ja eller nei til. Ingen Oslo-forhandlinger, altså.
Palestinernes leder, Mahmoud Abbas, innså tidlig at denne avtalen er dårligere en avtaler de tidligere har sagt nei til. Han har derfor nektet å møte amerikanske utsendinger, trolig for å slippe å nok en gang fremstå som den som sier nei til fred.
Nå skal kjernen i planen være lekket. Avisen Haaretz hevder at USA ønsker å gjenreise en tanke som dukket opp på 1980-tallet i regi at Yasser Arafat og Kong Hussein av Jordan hvor Vestbredden tas inn i en Jordansk konføderasjon.
Det spekuleres i at deler av Vestbredden tilføres Jordan, hvor 70 prosent av befolkningen er palestinere, med israelsk ørken i kompensasjon for tapt jord og en anselig pengegave i medgift. Hamas-kontrollerte Gaza får trolig fortsette å vansmekte.
Det er en fiffig idé som har liten sjanse for å lykkes. Tidligere utenriksminister i Jordan, Marwan Muasher, skriver at ingen arabisk leder vil si ja til et slikt forslag. Han har trolig rett i dette.
Kjernen i «århundrets avtale» er trolig alt implementert. USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og trekker seg som sponsor for det fiktive palestinsk selvstyret. Det vil ta tid før israelerne innser at Trump i realiteten sender regningen til dem, for selv ikke Norges godtroende givervilje er endeløs.
