Morgenbladet Jan 9, 2020
Liberal utenrikspolitikk er i vanry. Hva har vi lært?
«På tampen av et nytt tusenår er vi nå i en ny verden. Vi trenger nye regler for internasjonalt samarbeid og nye måter å organisere våre internasjonale institusjoner på». Så sa den 45-årige britiske statsministeren. Han ville gripe inn militært i Kosovo.
Inspirerende og feilslått. Førsøkene på å fremme den liberale internasjonalismen med våpenmakt mislyktes. Kosovo er et røverreir. Irak har vendt tilbake til stammevelde. Afghanistan er en amerikansk tilbaketrekking unna borgerkrig.
I Syria har den blodprikkede Assad vunnet borgerkrigen og Libya er to konkurrerende regjeringer i krig med hverandre. President Obama kalte utviklingen i Libya for et ‘shit show’. Trump trakk seg tilbake i Syria under henvisning til at det er lite annet å finne der enn «sand og død».
I alle disse landene står det verre til med liberale idealer enn hva det gjorde før intervensjonen. Løfter om demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og rettstat ble til uniformerte ledere, religiøse mørkemenn og kleptokrati.
Det synes lenge siden Tony Blairs berømte Chicago-tale. Talen i 1999 markerte starten på verdi-krigene. Liberale idealer skulle forsvares med våpenmakt. Selv om doktrinen viste seg for god for virkeligheten, er talen fremdeles god. Blair søker et balansepunkt mellom idealisme og realisme.
«Vi kan ikke snu ryggen til konflikter og brudd på menneskerettighetene i andre land dersom vi fortsatt vil være trygge», sa Blair og omdefinerte snedig egeninteresse til å bety det samme som idealisme. Han var flink med ord, var Tony.
Tre tiår med liberal intervensjonisme har ikke fremmet internasjonal stabilitet eller vår egen sikkerhet. Intervensjonene har lagt til rette for en migrasjonsbølge og de sammenraste statene har blitt et arnested for islamisme og ikke-vestlig innflytelse.
Tony Blair gjorde John F. Kennedys ord til sine: «Frihet er udelelig, og når en mann er slavebundet, hvem er da fri?» Det er kanskje kombinasjonen av stemmeskjelvende idealer og krigens realiteter som smadret Blairs ettermæle.
Militsene, mobben var mest opptatt av å bli kvitt den forhatte lederen, de var ikke fokusert – eller forberedt – på fremtiden. Usikkerheten krakelerte samfunnet: Enkelte ‘valgte’ seg milits, andre sekt og andre igjen å bli vestens klienter. Mange valgte også å migrere.
Det ser ut til at vi ikke kan velge frihet på vegne av andre, de må velge det selv. Og selv om intensjonen er god, viste det seg at ‘kultur spiser strategi til frokost’. Blairs antagelse om at i enhver muslim, er det en liberaler som venter på å bli satt fri, viste seg å ikke helt å stemme.
Nederlag har ført til avmakt og kynisme i Vesten. President Trumps taler til FNs Generalforsamling viser hvor langt pendelen har svingt. I dag er det i realiteten kun Europa som står for multilaterale løsninger og internasjonale institusjoner. Stormaktene tenker som Trump:
«Det grunnleggende skillet i verden […] er skillet mellom dem hvis tørst etter kontroll tror de har rett til å herske over andre og de nasjoner som bare vil herske over seg selv». I en overraskende vending har nasjonalisme gjenvunnet troverdighet som ankepunkt mot liberal internasjonalisme.
Så hva har vi lært? Den første store lærdommen, er at intervensjoner på vegne av abstrakte idealer er en råtten ide. Intervensjoner har best sjanse til å lykkes dersom de støtter konkurrerende maktstrukturer som alt har legitimitet.
Det er vanskelig å veksle om militære fremganger i stabile regimer. Dette gjelder ikke bare Vesten. Iran, Saudi-Arabia og Russland har også fått lære at det er lettere å knekke maktnettverk enn å bygge nye. Uten troverdige lokale ledere er sjansen for suksess lav.
Blair holdt sin tale under opptakten til Kosovo-krigen. Intervensjonen som fant sted uten FN-mandat har blitt en umulig presedens, brukt til å rettferdiggjøre Russlands ulovlige okkupasjon av Krim. Intervensjoner uten FN-mandat bør unngås.
Det kanskje største lærdommen, er at ideologi ikke er noe fullgodt substitutt for god antropologi. Alle nasjonalstater er irrasjonelle på sitt eget vis og det er viktigere å vite hva som gjør stater forskjellig enn hva som forener menneskeheten når du planlegger okkupasjon.
Dette munner ut i ett spørsmål som Norske beslutningstagere bør stille igjen og igjen til de har fått et fullgodt svar, når vi neste gang inviteres med i en ‘frivillig koalisjon’: Hvem støtter vi? Hva heter de? Har de ledererfaring, har de støtte?
Erfaringene fra Tunisia er kanskje viktigst: Vesten grep ikke inn i Jasmin-revolusjonen i 2011, men støttet firepartssamarbeidet som lyktes å få et legitimt regime på plass uten borgerkrig. Kun her slo den arabiske våren røtter. Intet kan erstatte lokalt eierskap.
I 1997 gikk Tony Blair av som en av Storbritannias lengst regjerende statsministere. Han ledet landet gjennom den lengste velstandsepoken siden 2. verdenskrig. Blair forlot et land som var mektigere, rikere og mer tilfreds enn da han tok over. Allikevel er de fleste briter glade for å se ryggen på ham.
Det er en gammel historie, men den er alltid ny. Verdi-krigene der ute undergravde liberalernes makt på hjemmebane. De gikk fra moralsk overhøyhet til bankerott på to tiår. Europa skvalper over av avdankede liberalere som ingen lengre har bruk for.
Jeg traff Blair i år, i Davos. Smilet var like bredt og han var like veltalende, men øynene. Øynene var fylt av avmakt. Han halte rundt på en pinlig berørt David Milliband som han vill ha til å danne et nytt sosialdemokratisk parti. De mektige lyttet høflig og snudde ryggen til så snart de kunne.