Dagens Næringsliv 27 Jul 2017
Senturion-modellen tilsier at forhandlingene ikke kommer i mål.
Av Asle Toje & Jacek Kugler (Professor, Claremont Graduate University)
Forhandlingene om Storbritannias utmeldelse av EU kunne vært en relativt enkel sak. Storbritannia er alt tilpasset EUs regelverk. Siden regelverket med få unntak vil inkorporertes i britiske lover burde forhandlingene stå om fordeling av eiendeler og forpliktelser. Slik er det ikke. Utmeldelsen fliser opp inngåtte enigheter og gjør at ‘alt’ i teorien er på bordet.
Presset økes av at forhandlingene berører Storbritannias kjerneinteresser og EUs kjernekompetanser. Disse inkluderer markedstilgang og næringslivsregler, innvandring og fremmedarbeiderrettigheter, forsvars og sikkerhetspolitikk, helse og utdannelse, jordbruks og miljøpolitikk. I tillegg kommer snubletråder fra atomsamarbeid til Gibraltars status.
Innpakningspapiret som omslutter denne politiske versjon av Rubiks kube, er spørsmålet om hva Storbritannia skal måtte betale for å forbli en del av det indre marked, men ikke av EU. Dette er en akutt utfordring for EU siden Storbritannia er en av unionens hovedfinansieringskilder. Når britene drar blir det et hull i budsjettet som ingen, absolutt ingen, ønsker å spleise på.
I siste instans vil avtalen ha en prislapp. The Economist skisserer fire hovedalternativer:
1) Storbritannia betaler småpenger, men forhandlingene mislykkes.
2) Storbritannia betaler mellom fem og 44.4 milliarder pund for en avtale.
3) Storbritannia må betale 47.9 – 60.9 milliarder pund.
4) Storbritannia må ut med mellom 57.4 og – 72.8 milliarder pund.
Når spørsmål blir så kompliserte som dette, med så mange aktører og med så ulike prioriteringer, kan statsvitenskapelige modeller være eneste alternativ. I samarbeid har vi kodet Brexit i Senturion: Predictive Political Simulation Model. Senturion er en simuleringsmodell som analyserer den politiske dynamikken i internasjonale forhandlinger og spår hvordan konkurrerende interesser vil utvikle seg over tid.
Det er et premiss for simuleringen at EUs foretrukne forhandlingsmodus hvor forhandlingsleder Michel Barnier alene taler på egne av alle 27 medlemstater og EUs institusjoner brister. Både Russland og USA har klart å splitte EU og antagelsen er at britisk diplomati er like kompetent. Hvis ikke britene får til parallelle forhandlinger med ulike aktører, vil det ikke bli noen løsning. Sumtotalen av krav på EU-siden er for høy
Vi la inn 33 sentrale aktører med makt over forhandlingsutfallet med deres antatte preferanser og deres relative tyngde i forhandlingene. Disse inkluderte stater (som Irland), enkeltaktører (som Martin Selmayr) og institusjoner (som Europaparlamentet). Britenes utfordring vil være å bygge en koalisjon med tilstrekkelig tyngdekraft til å trekke med seg nølerne.
Hvis Storbritannia skal få en avtale, må dette skje i løpet av de fem første forhandlingsrundene. Det smale mulighetsvinduet involverer en komplisert trippel-forhandling med tyngdepunkt i nordvest-Europa, som vil kunne gi bred nok støtte. Britene må Franskmennene, Nederlenderne og EU-institusjonene ombord. Jo mer Storbritannia tilbyr tidlig innenfor rammene for alternativ 1, jo større er sjansene for å få tilslutning fra medlemmene i Øst-Europa.
Dersom forhandlinger trekker i langdrag, vil Frankrike komme i føring. Franske krav om en mye høyere utbetaling vil styrkes ettersom tiden gå. Det er muligheter for en løsning på mellom 48 og 60 milliarder pund, men dette mulighetsvinduet oppstår kun etter lang tids forhandlinger. Dette kompromisset vil være mindre stabilt enn det britene hadde en mulighet til å sveise sammen tidlig i forhandlingene.
Utfallet av simuleringen er overraskende: Brexit-forhandlingene vil trolig mislykkes. Det er simpelthen for mange snubletråder og for uklare forventninger. En annen innsikt som vil overraske enkelte er at Frankrike og ikke er Tyskland som sitter med nøkkelen til en potensiell avtale. Emanuel Macron har, ifølge simuleringen, incentiv til å ta høy risiko for å bygge en koalisjon med tyngdepunkt i sør og øst som avtvinger et dyrt Brexit.
Lengden og kompleksiteten i denne forhandlingen er uvanlig. Simulerte endringer i posisjoneringer etter runder med forhandlinger indikerer at britenes foretrukne løsning er lav, men vil ha relativt høy stabilitet, dersom den oppnås. En slik tidlig løsning er usannsynlig fordi den vil kreve en kombinasjon av hyper-effektivt diplomati og forutseende lederskap som vi nesten aldri ser. Et fransk kompromiss er dyrere og mer sannsynlig, men en slik enighet vil være mer ustabil.
Dersom disse to mulighetsvinduene lukkes vil ingen avtale oppnås. Det er viktig å understreke at dette er en prognose, det er ikke en beskrivelse av fremtiden. Det er resultat av et kollegialt dagsarbeid knyttet til ett spørsmål, størrelsen på utbetalingen. En mer finmasket analyse hvor alle de sentrale stridsspørsmål ble tatt inn, ville kunne gi en sikrere prognose.
Dette fordrer at konklusjonene fremlegges med forbehold om caveat emptor, kjøper advares. Men det finnes, så vidt oss bekjent, har noe bedre analyseverktøy for å spå om Brexit-forhandlingene. Dette er det klart mest trolige utfallet, ifølge simuleringen, er at vi er på vei mot en meget hard Brexit.