DAGENS NÆRINGSLIV 17.09.2015 Side 3
Europa prøvde de åpne armers politikk. Det varte i noen uker.
Beware of Pity», Vær forsiktig med medlidenhet, er den engelske tittelen på den store østerrikske forfatter Stephan Zweigs eneste roman. I boken bruker en ung adjutant sin egen livshistorie til å vise farene ved å ha for mange illusjoner. Hans egen medlidenhet og manglende evne til å si nei ledet ham til et punkt hvor å flykte til krigen fremstår som eneste rasjonelle utvei.
Enkelte europeiske beslutningstagere skulle nok ønsket seg et sted å flykte da de innså de fulle implikasjonene av det som her hjemme har vært den ‘egelandske’ løsning på flyktningkrisene, altså åpne armer. De glemte at det finnes om lag 60 millioner flyktninger i verden pluss et ukjent antall millioner mennesker som på andre måter kvalifiserer for asyl, slik europeiske domstoler fortolker det.
Da titusener av flyktninger tok til å ankomme Tyskland hver dag, uten utsikter til noen nedbremsing, snudde kansler Merkel tvert og stanset togforbindelsen til transittlandet Østerrike. Tyskland ligger i skrivende stund an til å motta én million asylsøknader i 2015. Om de slo seg ned på ei slette ville de utgjøre Tysklands tredje største by, større enn München.
Konfrontert med utsikter til å bli sittende med alle asylsøkerne på vei til Tyskland fulgte østerrikske beslutningstagere Zweigs råd og lot medlidenhet være medlidenhet. Den 14. september aktiverte Østerrike Schengenavtalens nødutgang og gjeninnførte grensekontroll. Når noen først hadde «tatt skylden» fulgte på få timer seks andre EU-land. Den norske regjeringen valgte handlekraftig å sitte på hendene.
EU-institusjonene kjemper nå en defensiv strid for å bevare inngåtte avtaler. Schengen-samarbeidet som gir passfri reise mellom 22 av EUs 28 land, pluss Island, Norge og Sveits er under intenst press. Schengen ble innført under løfte om at de indre grensene ville avvikles mot at de ytre grensene ble bevoktet. Løftet ble ikke holdt. Europas yttergrenser er porøse. Passfriheten gjør at en migrant som har lykkes å få fotfeste i et Schengenland, har i praksis tilgang til alle.
Kravene om å avvikle Schengen vokser nå i styrke. Den såkalte «Dublin II-avtalen» var ment å garantere at asylsøkere registreres med fingeravtrykk i den EU-stat de først ankommer og at asylsøkere kan returneres dit de først ble registrert. Gitt det innvandringsskeptiske klimaet mange europeiske land, har dette vært vanlig. Byrdene ved asylinnvandring fordeles således ujevnt, i de kriserammede sørblokkens disfavør.
Disse landene har gjennomgående streng asylpraksis. Etterhvert som vi beveger oss mot nordvest blir asylklimaet mildere. Det finnes vitterlig «internasjonale forpliktelser», men stater avgjør selv hva disse innebærer. Derfor innvilget Sverige, med sine ni millioner innbyggere 33.025 asyl i 2014, mens tallet for Polen, et land med 38 millioner innbyggere, var 740. Den samme søknaden vil gi asyl i et land, men avslås i et annet. Alle land prioriterer asylsøkere som fysisk befinner seg i landet.
Land i sør motiveres således til å sende migranter videre mot nord uten å ta fingeravtrykk. Dublin-avtalen gikk i filler, noe som forklarer hvorfor landene i nord opplever en lignende tilstrømning som landene i sør. Slik har det grenseløse Europa degenerert til et gigantisk svarteperspill der land skyfler asylsøkere videre til neste grense.
EUs justis og innenriksminister møttes den 14. september for å drøfte krisen. Det viste seg vanskelig å komme frem til noe som minnet om en løsning. Ikke overraskende, gitt Sveriges åpne armer og 15 medlemsstaters uvilje mot å bli med på en «dugnad» som innebærer en potensielt endeløs strøm av asylsøkere styrt fra Brussel.
Dette tærer på den gjensidige tilliten som er EUs styrkebrønn. Gjensidig mistro florerer og gjør konsensus, om mulig, enda vanskeligere å oppnå enn under eurokrisen. Uheldigvis har kommisjonens president, Jean Claude Juncker, opparbeidet seg et unødig dårlig forhold en rekke statsledere. Han har gjennom krisen virket mer opptatt av å utvide sine fullmakter enn å begrense strømmen av asylsøkere.
De som nå jubler over at Schengen-avtalen nå ligger nede glemmer at gjennomføringen av grensekontroll ikke løser krisen, ikke engang på nasjonalt plan. De som etterspør høyere gjerder skal huske at millioner av mennesker virkelig har grunn til å tro på asyl i Europa, dersom de klarer å komme seg forbi grensesperringene som er satt opp for å holde dem ute.
Schengen har gjort at disse grensesperringene i stor grad er revet. Grensene i Europa er som grensen mellom Norge og Sverige. Det er bare å spasere over et annet sted enn på grenseposten. Dersom ikke en restriktiv felles EU-tolkning av asylregler tvinger seg frem, er sjansene store for at ungarske grensegjerder vil springe opp over alt i Europa.