De fortapte guttene

Morgenbladet Jan 25, 2019 

Vi lever i et land der jentene får roser og guttene diagnoser.

To timer. Det er hva foreningen for amerikanske barneleger anbefaler som maks skjermtid for barn eldre enn to år. Lykke til med det. I skjæringspunktet mellom smarttelefoner, laptopen, flatskjermen og Ipaden bruker vi alle stadig mer av døgnet foran skjerm. Guttene er i tet.

«Gud vet hva dette gjør med våre barns hjerner», skrev Facebook-gründeren Sean Parker. Nyere forskning som viser at menneskehjernen er mer formbar enn før antatt. Sosiale medier og gaming omdirigerer nervebanene som styrer velvære. De utløser dopamin og jo mer skjerm og velvære sammenveves, jo mer minner det om en form for avhengighet.

Det raser for tiden en global debatt om skjermtid. Forskningen har ingen enkle svar. En studie publisert i fagtidsskriftet ‘Emotion’ konkluderer at jo mer tid barn og unge bruker foran skjermen, jo mer utilpass er de. Andre studier finner ingen slik sammenheng. Internettgigantene har lært av tobakk og investerer i forskning som viser produktets ufarlighet.

Debatten drives frem av urolige foreldre som ser barna utvise oppførsel som minner om dop-avhengighet, hvor barna velger bort venner, skolearbeid, bøker og utendørsaktiviteter til fordel for enda mer skjermtid. Foreldres forsøk på å løse dette med å oppmuntre selvdisiplin fallerer, ikke minst siden det er vanskelig å moralisere når vi selv er hektet.

Ifølge Novas ungdatastudie utført i perioden 2016-2018, bruker norsk ungdom stadig mer tid foran skjerm. Over halvparten bruker skjerm mer enn tre timer daglig – utenom skoletiden. Sosiale medier og tv-spill er de store tidstyvene.

Denne utfordringen synes å være spesielt presserende for gutter. Dels fordi gutter er mer oppslukt av spill enn jenter. Dette er en industri som er verdt 137 milliarder dollar i 2018, den genererer mer inntekter enn filmindustrien eller sport. All sport.

Spillindustrien utnytter en svakhet i menneskepsyken. Spillene leverer de mentale belønningene ved mestring, konkurranse og dominans. I møte med en femininisert skole søker gutter bekreftelse på arenaer der deres maskuline impulser ikke er et beklagelig handicap.

I Sverige kom det nylig ut en statlig utredning om «pojk-krisen» som tok mål av seg å forklare hvorfor gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Jenter i rike land ligger, ifølge en OECD-rapport som kom ut i 2018, ett år foran guttene i lesning; grunnleggende for læring.

Studien påpeker at jentene bruker gjennomsnittlig en time mer i uken på lekser. Guttene bruker mer tid på tv-spill og å vasse i internett. Rapporten uroer seg over at ‘maskulin kultur’ ikke legger tilstrekkelig vekt på å lykkes på skolen. Guttene hevdes å mangle selvdisiplin.

I Norge får guttene dårligere karakterer enn jentene i 90 prosent av fagene. Dobbelt så mange gutter som jenter får spesialundervisning og guttene har mye større sjanse for å bli gitt en diagnose i løpet av skoleløpet. Det er spesielt gutter fra lavskolerte hjem som sliter.

Utdanningsforskeren Thomas G. Mortenson hevder at noe av årsaken til at så mange gutter leverer inn startnummeret, er at skolen rekrutterer for få mannlige forbilder og “[d]agens kvinnelige lærere har blitt utdannet på grunnlag av et feministisk dogme som gjør at de motsetter seg tanken om at gutter må undervises på en annen måte» enn jentene.

I tidsskriftet Psychology Today debatteres det for tiden hvorfor overdreven skjermtid synes å gjøre barn humørsyke, umotiverte og nedstemte. Faktorer som foreslås, er at tv-spill og sosiale medier får hjernens belønningssystem i ubalanse gjennom å utløse dopamin; at de reduserer evnen til å fokusere og forbruker mentalt overskudd.

I tillegg kommer det at skjerm gjennom å mimikere dagslys får den biologiske klokken i ubalanse mens skjermtid ofte går på bekostning av utelek. Sistnevnte er spesielt viktig for gutter i å blåse ut frustrasjon og aggresjon.

Psykiateren Victoria L. Dunckley hevder at disse faktorene i kombinasjon skaper en motsetningsfull følelse av agitasjon og utmattelse. Hun anbefaler ‘skjerm-faste’ hvor all bruk av skjermer elimineres i flere uker får å gi barnets indre systemer sjansen til å nullstille seg.

Hun er ikke alene om å anbefale avhold. I Kina har myndighetene bremset ned godkjenning nye spill og bransjen har innført tidskvoter som vanskeliggjør overforbruk blant unge. I USA iler sosiale medier for å komme staten i forkjøpet med selvpålagte tidsbegrensninger.

Dette er naturligvis ikke hele løsningen, men mye tyder på at foreldre har en viktig rolle å spille. Enkle grep, som å insistere på at skolen forbyr privatskjermer og å installere programvare som stenger smart-telefonen etter en avtalt mengde minutter.

Det er – slik Kong Harald sa da han ga opp sigarettene – nesten skuffende enkelt å slutte. Gjennom å begrense skjermtid og gjennom å aktivt veie opp for skolens manglende fokus på ting gutter liker kan foreldre bidra til at deres sønner ikke faller av lasset.

Dette løser seg ikke på egen hånd. Fedre må kjenne sin besøkelsestid. Vi må sette av mer tid til guttene. Hadde en livsavsporende trend rammet jentene, ville offentlige handlingsplaner alt vært på plass – men det er saken med statsfeminisme, den er ikke til for å gagne guttene.