Aftenposten 18.03.2023
Stormaktene har gått fra konkurranse til konflikt. Vestens vilje til å konfrontere Russlands landnåm i Ukraina og Kina krav på Taiwan ble en håndsopprekking over hvem som støtter Vesten. Skuffende få, viser det seg.
Over 100 av FNs medlemmer støtter ikke opp om sanksjonene mot Russland. Ikke bare røverstater, vi snakker vestens venner. Stater som Brasil, India, Israel, Tyrkia og Gulfstatene. Et begrenset antall stater støtter Ukraina eller Russland direkte. De fleste sitter på gjerdet.
Makt er ofte stilltiende i internasjonal politikk. Som Thatcher sa det: «Å være mektig er som å være en lady. Må du si at du er det, er du sannsynligvis ikke». En definisjon på makt er om støtte kommer når støtte er ventet? Mektige land blir tatt hensyn til, uten å be om det.
Så, hvorfor støtter så få opp om sanksjonene; har vi en dårlig sak? Åpenbart ikke. Legger sanksjonene til en urimelig byrde på hjemlige økonomier? Ikke i de fleste tilfeller. Russland eksporterer lite som ikke kan kjøpes annetsteds.
I samtaler med representanter for ikke-sanksjonsland dukker nesten alltid ett tema opp: De gode krigene. Du vet, Kosovo. Irak. Afghanistan. Libya. Vesten har forspilt mer tillit, prestisje og troverdighet på disse ‘humanitære oppdragene’ enn vi er klar over.
Vi kan ikke svare på om ‘det var verdt det’. Fordi ingen husker hva vi ville oppnå. Hvordan kunne så mange positive reportasjer ende i den kaotiske tilbaketrekkingen fra Kabul? 170 000 afghanere ble drept under den 20-årige… hva kalte vi det igjen? Ikke okkupasjonen.
Jeg tenkte på dette da jeg på ny leste Godal-utvalgets rapport om ‘Afghanistan-oppdraget’ [het det jo]. Rapporten fra 2016 er underlig fordi den bruker så mye tid på admin. Rapporteringsrutiner og slikt. Ville oppdraget lyktes med bedre papirarbeid? Trolig ikke.
Hvorfor ikke? Rapporten har ikke svar. Det snakkes om kommunikasjon. Ville ‘mer åpenhet’ gitt et annet utfall? Nei igjen. Satt på spissen forteller utvalget hvordan vi kan mislykkes bedre neste gang. De overser den mest åpenbare lærdommen: Ikke gjør dette igjen.
The Economist Democracy Index viste at 2022 sementerte år med tilbakeslag for verdens demokratier. Kun 8 prosent av verden lever nå i fullskalaversjonen. Hvorfor står demokratiet svakere etter at Vesten i to tiår har fremmet det på spissen av en bajonett?
Grunnen er naturligvis at de endeløse krigene aldri ble startet for å fremme demokrati eller lesekyndighet. Det startet ofte med et forsøk på å avverge noe verre. Planen var alltid kjapt inn og kjapt ut. Vel inne innså vi at en rask exit ville styrte landet ut i fornyet konflikt.
Ustabile stater har sjelden noen politisk opposisjon med evner og legitimitet til å regjere. Våre tropper måtte først skape sikkerhet og bygge institusjoner, for å kunne ha håp om å levere på oppdragets humanitære målsetninger.
Problemet er bare oberst Chet Richards barske oppsummering av amerikanske intervensjoner på Balkan, Haiti, Afghanistan, og Irak: «[i]ngen vet hvordan de skal gjenoppbygge ødelagt samfunn».
Statsviter Patricia Sullivans mye brukte studie viser at stormakter ikke lyktes i sine primære målsetninger i rundt 40 prosent av militærintervensjoner mot svake stater og ikke-statlige aktører etter 1945.
Erkjenner de da nederlag? Så visst ikke. De finner på nye ‘narrativer’. Narrativer er propaganda rettet mot ens egne. Det viser seg at så lenge det ikke blir for mange flaggdraperte kister, kan forfeilede intervensjoner pågå i tiår. Media ikke bare støtter krig, de selger krig.
For mye av verden virker det fornuftstridig å invadere Irak for å frigjøre et folk. I alle fall når minst 100 000 sivile og millioner ble drevet på flukt som følge av krigen i Irak. For oss også. Vestlige land sliter med å rekruttere soldater.
Der ute er ikke liberal internasjonalisme sett på som et essensielt godartet fenomen som kun trenger noen mindre justeringer, i tråd med Godal-utvalgets funn. For mange fremstår Vesten oppfarende og uforutsigbar.
Mot slutten av 1990-tallet fant sentrum høyre og sentrum venstre sammen i en doktrine som minnes som ‘neokonservatisme’ på venstresiden og ‘liberal internasjonalisme’ på høyresiden. Det bekrefter ordtaket om at ‘suksess har mange fedre’ – mens fiasko er foreldreløs.
Militære seire på Balkan så ut til å bekrefte at militærmakt som humanitært verktøy. Med ett så ut som om folkemordet i Rwanda i 1994 kunne vært forhindret. Manglende inngripen forblir «en kilde til skam for FN,» sa generalsekretær Ban Ki Moon i 2014.
Samantha Power nøret opp under dette med å foreslå i bestselgeren A problem from hell (2002) at noen få soldater lett kunne stoppet folkemordet. Stemmer dette med erfaringene vi har gjort oss Afghanistan? Overhodet ikke. Møtte hun motbør? Naturligvis ikke.
En generasjon aktivister uten erfaring med militærmakt, men med klippetro på militære løsninger er viktig i denne soga. Skråsikre himmelstormere tok det på seg å stake ut fremtiden på vegne av folk de ikke kjente, representerte, eller noensinne ville stå til ansvar for.
Krumspringene vi fant på for å legitimere våre egne brudd på FN-pakten hjemsøker oss nå. Russland har resirkulert dem alle for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina: Plikten til avverge et forestående folkemord (Libya), nødrett grunnet masseødeleggelsesvåpen (Irak), kamp mot terror (Afghanistan) og humanitære motiver som veier tyngre enn FN-mandat (Kosovo).
Russland mangler troverdighet, la oss være enige om det Det sitter lengre inne å erkjenne at de liberale krigene har vært ødeleggende for Vestens omdømme. For mye av verden ser det ut som om Vesten nå straffer Russland for slikt vi selv har gjort, og vil gjøre igjen.
Det sies at verden er blitt ‘multipolar’. I praksis betyr det en verden med flere enn ett dominerende maktsentrum. En multipolar verden vil være et sted med konkurrerende verdensbilder. For å samle en vinnende koalisjon må Vesten overbevise flere enn vi gjør nå.
Den manglende oppslutningen om sanksjonene mot Russland kan tyde på at Vesten ikke er skremmende nok til å få refleksiv støtte for våre geopolitiske målsetninger, men heller ikke overbevisende nok til å vinne frivillig tilslutning. Det er et problem.
Godal-utvalget konkluderer: «Norge vil i prinsippet alltid kunne velge ikke å delta» før de legger til «[e]t slikt valg kan være vanskelig når det kommer forespørsel om deltakelse fra NATO eller USA». Det er riktig. Uten en plan vil vi bli sjanghaiet igjen.
NATOs styrke har alltid vært å skape indre samhold. Dette har tradisjonelt skjedd via intern debatt om alliansens mål, mest berømmelig i form av Harmel-rapporten i 1967. Denne bidro til å rette opp makt -og byrdefordelingen i et NATO hvor USA hadde blitt for dominerende.
NATOs nye ‘Strategiske konsept’ nevner Kina 11 ganger. Opp fra null ganger i 2010. Medfører dette at NATO er på kroken for en eventuell krig i Øst-Asia? Hvem vet. Vi kan ikke fortsette å la beslutning om å gå til krig tas på sparket, slik vi har fått for vane.
Norge skal være vertskap for NATOs utenriksministermøte i mai, for første gang på lenge. Utenriksminister Huitfeldt kan ta initiativ til at det skrives en ny Harmel-inspirert Report of the Council on the Future Tasks of the Alliance. En ny makt og byrdefordeling er påkrevd.
Norge kan hjelpe Vesten møte med autoritære stormakter ved å mobilisere demokratienes styrke: evnen til å erkjenne feil. Et sted å starte er å kalke den liberale intervensjonismens grav. Vestens merkevare vil forvitre så lenge vi håndhever normer vi selv står rede til å bryte.