En blanding av moralisme og selvskading kan koste Vesten det globale lederskapet.
Publisert i E24: 24. juni, 2022
Også gode ting kan overdrives. Ta sanksjoner. Apartheidregimet i Sør-Afrika falt dels grunnet økonomiske sanksjoner, men det tok tretti år. Det hjalp naturligvis at landet inderlig ønsket å være del av vår blokk, Vesten.
Sanksjoner fører sjelden til politisk endring og når de lykkes tar det ofte svært lang tid. Økonomen Robert A. Pape skrev alt i 1997 en fagartikkel som het: «Why Economic Sanctions Do Not Work».
Vår tids ledende ekspert på emnet, Nicholas Mulder, gjentar konklusjonen, 25 år senere. Han skriver i boken «The Economic Weapon» (2022), at de ofte har motsatt effekt: Den sanksjonerte parten intensiverer er ofte hva sanksjonene var ment å forhindre.
På tross av all erfaring har sanksjoner blitt Vestens favoritt-verktøy. På 2010-tallet levde 1/3 av verdens befolkning under ulike sanksjoner. Den humanitære prisen har vært høy, spesielt for sivilbefolkningen i land som ikke har folkestyre.
I mars skrev The Economist at bare sanksjonene var harde nok, ville de ‘knekke’ Russland. Russland ble så verdens mest sanksjonerte stat, mer enn Nord-Korea. I juni konkluderte de, fårete, at den russiske økonomien var ‘back on track’ med rekordstort handelsoverskudd.
Dette kommer, blant annet, av at mye av verden ikke slutter opp om sanksjonene. Russland tjener i dag mer på eksport av olje enn før krigen: De selger den til India og Kina med rabatt. Vesten har skapt en gigantisk subsidie av våre økonomiske konkurrenter.
Da jeg var ung flirte vi av kommunistene. Det var bare kommunister som kunne skape kunstig knapphet på overflodsvarer. Det var bare de som kunne skape knapphet på sand i Sahara. Nå ser det ut til at også liberalerne har gått seg vill i sine egne ideologiske irrganger.
Politiske beslutninger – sanksjoner mot tre av verdens største oljeprodusenter (vi sanksjonerer også Iran og Venezuela) og «grønn» nedstengning av strømproduksjon – har skapt energimangel. Dette driver galopperende inflasjon. Som skader hjemlig økonomi.
Vi kan holde seminar om selvmotsigelsen i at frihandelens fanebærere er så glade i sanksjoner, eller om målrettede sanksjoner funker bedre, men akkurat nå er det brennende spørsmålet: Er det klokt å straffe på en måte som gjør større skade på deg selv?
En annen innsikt fra forskningslitteraturen, er at det er langt lettere å enes om sanksjoner enn det er å avvikle sanksjoner. Dette er fordi de er trinnet under militær intervensjon. De er en høyprofilert, lavrisiko-respons på uakseptabel oppførsel.
Dette gjør det moralsk vrient å oppheve sanksjoner før de har oppnådd målsetningene de ikke er egnet til å oppnå. Det er derfor sannsynlig at nye sanksjoner vil plusses på de gamle. Mens jeg skriver dette, diskuterer EU sin 7. sanksjonspakke.
Den inkluderer «full embargo» på oljen Russland vil eksportere annetsteds, og som Europa trenger, om bensinprisene er noe å gå etter. Dette begrunnes med at Russlands aggresjon mot Ukraina ikke må får bli ubesvart. Men midlene burde vel tjene målet?
Dette er en versjon av «den blodige kniven». Det var en måte å jakte jerv her til lands, den gang jerven ble ansett som skadedyr. Kort fortalt nagler jegeren et stykke kjøtt til bakken med en tveegget kniv på et trangt sted der jerven lukter åtet, men ikke ser det.
Jerven lepjer kjøttet med den ru tunga og skjærer seg. Når jerven smaker blodet, tror den at den har skadet byttedyret, men det er dens eget blod. Jerven slikker da ivrigere. For de som ikke forstod metaforen: Vi intensiverer en selvskadende politikk som ikke virker.
Det er noe galt med Vesten. Før kunne vi være brautende og uvørne, absolutt, men vi var sjelden dumme. Vesten ledes av politikere vakler mellom maktesløshet og vidløftige visjoner om «å redde verden». Få ønsker å bli fersket i å sette sine nasjonale interesser først.
«NGO-ifiseringen» av vestlig utenrikspolitikk oppmuntrer ledere til å bruke utenrikspolitikken til å pleie sin ideologiske tro og moralske anfektelser: Interesser underordnes sesongens moralske imperativ, definert av Woke-kapitalistene i Davos.
Prisen for dette kan bli langt høyere enn resesjon, mørklagte byer og bensinopprør. Jeg nevnte at India har blitt Ukraina-sanksjonenes store vinner fordi Russland selger mye mer olje til dem nå, med lubben rabatt.
I disse dager er ting i ferd med å løsne for verdens største demokrati. 2022 er første år Indias vekstrate trolig vil overgå Kinas. PriceWaterhouseCooper anslår at landet vil ha verdens nest største økonomi innen 2050. Det er viktig at de driver vekst i vår blokk, Vesten.
India har valgt en annen vekstmodell enn Kina, mer High Tech (Pharma, kunstig intelligens osv) og mer grønt. Og hva er Vesten opptatt av? En B-politiker som twitret noe om en profet. LGBTQIA2S+. Kashmir. Identitetspolitikk.
Alt dette er viktig, klart, selv om mye med hell kunne overlates av NGO-ene som den norske staten betaler for å drive lobbyvirksomhet mot seg selv, med mål å gjøre NGOens mål til norsk utenrikspolitikk. Hva om de kontaktet kritikkverdige stater direkte? Bare en tanke.
Mitt anliggende er metodisk, ikke moralsk. Jeg er faktisk enig i mye av NGO-agendaen. Og på samme tid vet jeg at pekefinger ikke funker. Kanskje noe av grunnen til at verden ikke lengre slutter opp om Vestens lederskap, er dette? Dette at vi har blitt uutholdelige moralister?
The Economist konkluderte nylig: «Latin-Amerika driver vekk fra Vestens bane.» De har tidligere skrevet lignende ting om Midtøsten, deler av Afrika, Sentral-Asia. Gjennom de mange krisene på 2010-tallet har Vestens ‘merkevare’ kollapset.
Jeg tenkte det da jeg pratet med en leder i et land utenfor Vesten. Vi snakket om sanksjons-lette. Lederen sa det er null poeng å komme Vesten i møte på noe som helst, siden vi snart vil bryte avtalen fordi vi har funnet noe annet å kritisere.
Satt på spissen, der står det ofte best, se Lise Klaveness FIFA-tale: Talen var en hit i Norge og det motsatte i mye av verden utenfor Vesten. Talen viste at et land som har svart på legitim kritikk med dialog og innrømmelser allikevel vil oppleve buing på den store dagen.
For vi er de som kritiserer brudeparet i bryllupstalen. Så tapre er vi. Klaveness-episoden viser også hvorfor det er politisk kapital i poserende moralisering. Åh, som mediene slevet for henne. Du blir ‘lørdagsgjesten’ av slikt. Smaken av blod sier deg at du lykkes.
Publisert: 24. juni 2022 08:37