The Son of God goes forth to war,
A Kingly Crown to gain;
His blood-red banner streams afar,
Who follows in His train?
Salme, Richard R. Chope (1894)
Trykket i Norges Forsvar 04/2009
NATOs framtid avgjøres i Hindukush
USA har gått i tenkeboksen. Spørsmålet er om landet skal sende flere soldater til Afghanistan, 40 000 om den militære ledelsen får det som de vil. Alternativet er å redusere den militære innsatsen i Afghanistan til en ren antiterroroperasjon. Kvitt eller dobbelt.
Bakteppet er at etter åtte år i felt er alle involverte i ferd med å miste troen på at operasjonen kan lykkes. Dette gjelder ikke bare i sør, hvor alliansen står foran de største utfordringene. Taliban er på frammarsj – nord, sør, øst og vest. Er Afghanistan en tapt sak, eller kan situasjonen snus ved hjelp av et «oppsving» av samme type som snudde trenden i Irak?
2007 vil bli stående som et vendepunkt i kampen mot opprørerne i Afghanistan. I følge den sikkerhetspolitiske bibel, SIPRIs årbok kom da omslaget blant journalister og forskere i retning av at konflikten ikke var vinnbar. Det var vippepunktet da fremgangen som ble oppnådd etter Taliban-regimets fall i 2001, begynte å gå opp i linningen.
Øverste leder for den britiske hæren, general Sir David Richards, varslet i oktober 2009 at offentligheten måtte «våkne opp» til den skremmende muligheten for at vi vil lide militært nederlag i Afghanistan. Exit med helikopter fra taket. Det er i så måte et urovekkende frampek at de militære lederne har begynt omkvedet om at krigen er vinnbar, men at de blir nektet tilstrekkelig ressurser av politikerne. Som tapende generaler før dem.
Tre bøker, tre farer
Det Afghanske problem har tre hoveddimensjoner som hver er tema for en ny bok. For det første mangler sentralregjeringen under president Hamid Karzai legitimitet og maktmonopol. Seth Jones beskriver i «In the Graveyard of Empires» hvorledes Vesten står som garantist for en mann som mye av folket anser å jukset seg til valgseier og driver offentlig praksis til privat vinning, en korrupt despot. Hærens lojalitet og kampvilje er høyst usikker. Så usikker at Karzai voktes av amerikanske leiesoldater.
Den andre store utfordringen er heroin. Gretchen Peters anslår i boka «Seeds of Terror » handelen til å være verdt over 6 milliarder dollar. Opium er i dag for Afghansk økonomi hva olje er for Norge—men uten at staten kan beskatte og omfordele rikdommen. Peters hevder at de allierte har valgt å se mellom fingrene med opiumen har gjort narkotikabaronene til den viktigste politisk maktfaktor i landet i dag.
Det tredje, mest presserende, problemet er at Taliban igjen er på fremmarsj. Den kanskje beste boka fra kampene så langt er «Desperate Glory», av Sam Kiley. Han beskriver hvorledes Taliban har slått inn på en taktikk der de angriper gjenoppbygget infrastruktur som skoler og sykehus for å få koalisjonsstyrkene til å framstå som svake. Dette er en effektiv respons til det sivile «helhetlige» fokuset i NATOs strategi.
Ny strategi
Stanley McCChrystal som nylig overtok lederskapet over de allierte styrkene i landet, har relansert taktikkdebatten. NATO de siste fem årene snakket mye om å integrere sivile og militære virkemidler i arbeidet for å stabilisere landet. Dette har ikke avfødt de ventede resultatene og har også vært en bekvem unnskyldning for allierte til ikke å bidra med militære styrker. Politikere som hevder at «det ikke finnes noen militær løsning» glemmer at bistandsinsdustrien har vist manglende evne til å levere resultater som står i forhold til løftene i sine reklamekampanjer.
Dette øker presset på Norge for å bidra mer. Som Jonas Gahr Støre uttrykte det etter Obamas tale til FN «Obamas budskap kommer til å forme norsk utenrikspolitikk. Nå er det opp til oss å ikke bare gå tilbake og si at det var en god tale. Når vi er enige i budskapet, må vi engasjere oss». Og det er trolig alt hva Obama vil få fra Norge – engasjement. Kanskje litt «interkulturell dialog» eller bistand. Men ingen kamptropper. For amerikanerne er det som å ha bedt om lapskausen og i stedet bli sendt saltet.
Mangelen på kampstyrker er prekær. Selv om NATO høflig aksepterte betingelsene om at våre spesialsoldater skal holdes i Kabul, bøter det bare delvis på inntrykket av Norge som en alliansepartner som kvier seg – som finner på unnskyldninger for å slippe å ta sin del av de verste kampene vestlige soldater har vært involvert i siden 2. verdenskrig. Ingen i Nederland eller Canada kjøper retorikken om at det kan være «vel så farlig» å delta i nord. Begge har kunngjort at de trekker seg ut i henholdsvis 2010 og 1011. De har betalt for returbilletten i blod og svette. Å delta helhjertet er en effektiv exit-strategi.
Koalisjon av uvillige
De NATO-allierte befinner seg dermed i et dilemma, hvor økt troppeinnsats øker sjansen for å bli murt inne i en stadig mer barbarisk krig. Snikopptrapping er alt et faktum. I dag er det i overkant av 100.000 utenlandske soldater i Afghanistan. ISAF-styrken har nesten doblet seg fra 32,800 i 2006 til 64,500 soldater i dag. Det koster å bidra der det trengs mest. Frankrike økte i mars 2008 sitt styrkebidrag med 1000 mann som en del av sin tilbakevending til NATOs integrerte militær struktur. I august ble 10 av deres soldater drept i et enkelt bakholdsangrep.
Hvis Amerikanerne bestemmer seg får å øke styrkebidraget, vil de trolig være alene om det. Norge er ikke alene i motviljen mot å sende flere. En kilde nær NATOs generalsekretær Anders Fough Rasmussen beskriver desperasjonen over at land etter land vrir seg unna troppebidrag: «Vi blir tilbudt alt unntatt kampstyrker. Alle har meninger om hva de om kjemper i sør gjør galt, men ingen vil sende sine egne soldater ut for å vise hvordan. Dessverre mener mange at hvis de alliert ikke bidrar mer så vil Obama slutte å konsultere dem, slik Bush gjorde».
Det er liten tvil om at taktikken de allierte har bruk for å stabilisere Afghanistan så langt har vært mangelfull. Det kan virke som om det sivil-militære fokuset har bidratt til å øke antallet «myke» mål for taliban. Det er også grunn til å spørre om ukritisk bistand har bidratt til å skape korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og råtne demokratiet ved å la politiske embeter bli synonym med eventyrlig personlig rikdom.
Lands falne i Afghanistan
USA: 800
Storbritannia: 220
Canada: 130
Tyskland: 39
Frankrike: 35
Danmark: 27
Spania: 25
Italia: 21
Nederland: 21
Polen: 13
Australia: 11
Romania: 11
Estland: 6
Norge: 4
(Kilde: NATO 10/09).
Uten bilbelte
Det er likevel større grunn til å frykte de langsiktige virkningene for Norge dersom NATO skulle feile i Afghanistan. NATO kjører uten bilbelte i denne operasjonen. Hvis oppdraget mislykkes så står alliansens fremtid på spill. NATO kan gå fra å være en militær allianse til å bli et nok diskusjonsforum, et nytt OSSE. Alliansen har tatt på seg større sikkerhetspolitiske forpliktelser enn den realistisk sett kan forsvare. I USA ønsker sterke stemmer å redusere sitt ansvar. Norge er, på grunn av vår utsatte geografiske posisjon, nedbygde forsvar og mangel på alternativer til NATO, et av de landene som har mest å tape på en slik utvikling.
Afghanistan er viktig på grunn av hva oppdraget representerer for NATO. Oppdraget er trolig også et siste hurra for liberal internasjonalisme. Amerikansk neokonservatisme og norsk engasjementspolitikk var del av samme tankestrøm hvor Vesten mente seg å ha moralsk mandat og nødvendig kunnskap til å gripe inn i andre land for å gjøre dem mer om oss. I Afghanistan har det vist seg at dette arbeidet ikke bare vil ta lang tid og koste penger og blod – de færreste tror nå at målene vil lykkes. Derfor er allianselederne flakker med blikket. Ingen snakker lengre om seier, bare om hvordan dette oppdraget kan avsluttes uten nederlag.