Dagens Næringsliv 16 Jul 2017
En ny generasjon av studentaktivister kjemper for å begrense meningsmangfoldet.
Jeg spiste nylig middag med en amerikansk professor, som akademikere flest er han venstreliberal, et blomsterbarn av 60-tallet som aldri har stemt republikansk og aldri har på seg slips uten å fortelle sine omgivelser om hvor unaturlig det føles. Han er en mild mann som ofte ber om forlatelse for ting som ikke er hans skyld.
Han fortalte om en middag han nylig hadde hatt med sine to barn, begge studenter. Middagen hadde gått dårlig da datteren avdekket at faren nok visste hva LGBT betydde, men ikke hadde den fjerneste anelse om hva QIA står for. Sønnen forlot middagen i avsky da faren hadde kalt hen ‘han’, noe som ble gjort verre av at han vil ikke kalles hen, men ‘det’.
Identitetspolitikk er kampsport, også på venstresiden. Filosof Rebecca Tuvel måtte gå under jorden etter å ha publisert en fagartikkel hvor hun trakk paralleller mellom opplevelsene til Rachel Dolezal, en hvit kvinne som identifiserer seg som sort og Caitlyn (tidl. Bruce) Jenner, som nå er kvinne. Et grovt misvisende klageskrift mot Tuvel ble signert av over hundre av hennes kolleger.
Professor Bret Weinstein underviser i biologi ved Evergreen College i Washington ved Stillehavet. Eller, han gjorde det, men kan ikke lengre vise seg på grunn av studenter som har væpnet seg med balltre for å forsvare seg mot tankene hans. Bakgrunnen er en skoletradisjon, kjent som «En fraværsdag», hvor minoritetsstudenter tar fri for å forlate campus for å ha workshoper om rasemessig rettferdighet og “strukturell undertrykkelse”.
I år ville arrangørene å snu på det hele. De bød i stedet alle hvite om å holde seg borte fra campus, noe alle fikk en epost om at ville «bekrefte verdien av å ha POC (people of color) ved universitetet». Professor Weinstein svarte i en epost der han påpekte at det er en forskjell på å trekke seg bort fra en arena, og å forlange at andre skal gjøre det. Sistnevnte er utilbørlig maktutøvelse, skrev han.
Det skulle han ikke gjort. E-posten førte 23 mai til demonstrasjoner mot påstått rasisme på Evergreen. Det som følger er fascinerende. Studentene selvradikaliserte seg gjennom å fortelle hverandre at Weinstein var rasist – og derfra at han var tilhenger av Hvit Makt – og til at han ønsket livet av dem, intet mindre.
Tonen i debatten ble deretter. En gruppe på rundt 50 studenter avbrøt Weinsteins forelesning. Demonstrantene hylte sjikane mot den jødiske professoren: «Du støtter hvit overhøyhet!», «Stopp å fortelle fargede at de er f ** king ubrukelige», samt assorterte avføringsmetaforer.
En video av episoden viser Weinstein rolig prøve å forklare sine synspunkter for studentene. På et tidspunkt forsøker han å svare på en storm av sinte spørsmål og sier, «Vil dere høre svaret eller ikke?» Studentene roper tilbake, «Nei!» En av dem skriker at han har mistet retten til å mene, fordi han er hvit.
Vil du høre noe artig? Professor Weinstein er ikke på høyresiden. Han støttet Bernie Sanders i 2016-valget, han sympatiserer med Okkuper Wall Street. Men han er liberal i forstand av at han anti-autoritær, forsvarer ytringsfrihet og meningsmangold. Han har blitt del av en stadig lengre rekke ofre for den nyeste villfarelsen som feier gjennom akademiet.
Ved en rekke universiteter nektes nå konservative å tale under henvisning til at studentene kan ta mental skade av å høre ting de kan finne støtende. Da statsviter Charles Murray ble invitert til Middlebury College av en studentforening, fyltes salen av agitatorer som brølte slik at han ikke skulle høres. Da forelesningen ble flyttet, utløste de brannalarmen. Professor Allison Stanger ble angrepet og påført hjernerystelse da hun forsøkte å eskortere ham bort fra mobben som ventet utenfor.
Siden den intellektuelle høyresiden alt er marginalisert ved universitetene, spiser revolusjonen slike som Tuvel, Weinstein og Stanger. De liberale synes å mangle resistens mot autoritær liberalisme, der de rettroende er så tolerante at de ikke kan tolererer mennesker som ikke er så tolerante som dem selv.
Tilbake til min amerikanske kollega. Over desserten kunne han fortelle at hans universitet nettopp kommet under press for å innføre radikal kvotering av minoriteter – altså at disse skal foretrekkes også om de er lavere kvalifisert enn andre søkere- men initiativet ble stille lagt bort da de fant ut at den gruppen som er mest underrepresentert, er hvite menn fra evangelisk kristne lavinntektsfamilier.
En ny intoleranse er i bevegelse, en som ikke tåler innvendinger, båret frem av unge idealister som er for alle typer mangfold, unntatt meningsmangfold. Pussig nok synes dette å fenge mest ved ‘progressive’ universiteter hvor meningskorridoren i utgangspunktet er trangest. Denne trenden vil komme til Norge med den sedvanlige tidsforsinkelsen, like sikkert som frossenpizza.