Historien vil dømme meg mildt, skrev Churchill, for jeg har tenkt å skrive den selv.
Winston Churchill (1874-1965) skrev den så godt at han ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1953. Fredsprisen kunne han aldri fått. Churchill var en krigsleder. Som krigsherre var han hensynsløs.
En biografi av Churchill er på mange måter en beretning om det britiske imperiets alderdom, med sin bemerkelsesverdige standhaftighet, ødeleggende motsetninger, sporadisk hovmod og, endelig, sitt utrolig mot. To nye bøker har kommet ut om den store briten. Carlo D’Estes bok «Warlord» og Max Hastings bok «Finest Years: Churchill as Warlord 1940-45».
For briter flest var Winston Churchill lenge best kjent som deltakende krigsreporter. I følge D’Este var det for å bekjempe den livslange vanen å bruke mer enn han tjente, at Churchill begynte å skrive. Han kjempet i India og ble nesten drept. I 1898 var han med på slaget ved Omdurman, igjen med nær-dødelig utgang. Han rapporterte fra Boerkrigen, hvor han ble tatt til fange.
Alt dette var tiår før han ble statsminister og reddet Storbritannia, og også Norge, først fra nazismen og siden kommunismen. Ved århundreskiftet hadde ikke Churchill tro på at en stor militær karriere lenger var mulig. Ifølge D’Este mente han krig mellom stormakter var en foreldet tanke, gjort umulig av økonomisk integrasjon og gjensidig avhengighet. Men Churchill hadde en egenskap, uvanlig blant politikere: Da han så historien bevege seg i en annen retning enn sine antagelser, så revurderte han sine antagelser.
Det var som politiker at han så nye trusler stikke hodet opp av malstrømmen etter første verdenskrig. Som partiløs parlamentariker i mellomkrigsårene advarte han mot utviklingen i Tyskland og Sovjetunionen i en tid da mange – også i Norge – mente diktatur var framtiden. Hans kritikere, dialogtilhengerne, de som for enhver pris ville unngå konfrontasjoner, kalte ham krigshisser. Han oppsummerte Münchenforliket i 1938 med ordene: «Storbritannia og Frankrike fikk valget mellom vanære og krig – de valgte ydmykelse og de vil få krig.»
Churchill hadde Storbritannia i blodet – landets talefrihet, rettsstatsprinsipper og liberale tradisjoner. Han mistrodde sosialismen både i dens nasjonalsosialistiske og internasjonalistiske manifestasjoner. D’Este siterer ham i sin bok: «Sosialisme er en vrangfilosofi basert på uvitenhetens trosbekjennelse og misunnelsens evangelium, dens iboende budskap er lik fordeling av elendighet.»
Etter krigen navnga han «jernteppet» som skulle dele verden i de kommende fem tiår. Men hans manglende evne til å se sosialdemokratene som progressiv kraft gjorde at han i 1945 måtte gå av for Clement Atlees arbeiderparti. Selv i sin egen valgkrets ble han utfordret av en ukjent uavhengig kandidat, en skomaker-bonde som tok en respektløst stor jafs av stemmene. Adelens epoke var over. Middelklassens tidsalder var i emning.
Til tross for sin militære erfaring lå ikke Churchills storhet i hans militære skarpsinn. Listen over feilskjærene er lang og broderes i intrikate mønstre i Max Hastings bok. Under første verdenskrig var det hans forsøk på tvinge åpen stredene til Svartehavet som førte til tragedien ved Gallipoli. Tviholdingen på guldstandarden skapte nesten borgerkrig i mellomkrigstiden. Narvikfelttoget i 1940 var lite gjennomtenkt. Selv førte Churchill ingen dagbok fordi, som han sa, det ville være å avsløre sine tåpeligheter og inkonsekvens til ettertiden.
Det var Churchills genia lå i hans evne å se klart og usentimentalt det andre ikke kunne – eller ville – se. Han forsto at sikker fred med Hitler etter invasjonen i Polen var en umulighet. Mange var de som ønsket å lytte til Rudolf Hess´ fredsouverturer. Churchill visste at Hitler aldri kunne tillate et sterkt og uavhengig Storbritannia, som alltid ville true Tysklands kontroll på kontinentet, og ville bruke freden til å samle krefter til omkamp.
Churchill forstod også, bedre enn sine samtidige og sine etterfølgere, hvor viktig det er å ta initiativet, å komme på offensiven. Denne aggressive refleksen skimtes bak det mislykkede felttoget i Norge i 1940, men Churchill mente det var bedre å forsøke og så mislykkes enn å avvente motparten. I så måte var Churchill en kriger med samme programvare som hans store stamfar, Solkongens beseirer – hertugen av Marlborough.
Mange av Churchills vanskeligheter lå i gapet mellom hans egne heroiske ambisjoner og nasjonens begrensede evner til å leve opp til dem. Han så på Britannia som Stor, og han lyktes å gjøre landet akkurat stort nok til å kunne ta plass ved seierherrenes bord mellom Stalin og Roosevelt. Dette var trolig hans største prestasjon som statsminister. Men han evnet ikke å hindre imperiets kollaps og nedrykk til divisjonen under de to supermaktene.
Winston Churchills liv sammenfalt med den siste epoken av det britiske imperiet og rekken av nederlag som hjemsøkte det mellom slutten på Viktoriatiden og 2. verdenskrig. Churchill tilbrakte mesteparten av sitt liv med å parere stadig mer alvorlige trusler mot Storbritannias stormaktsstatus, og til slutt landets eksistens som selvstendig nasjon.
Tastaturgeneraler spekulerer i disse dager rundt imperiers storhet og fall og antar at når nå USA mister sin verdensledende stilling, så vil dette skje med mye væpnet posering, men på en grunnleggende forsonlig måte. Omtrent som et vaktskifte på Slottet. Våre norske ledere forestiller seg at den nye verden vil være som den gamle, minus amerikansk arroganse. De tar trolig feil. Geopolitiske omveltninger er dødelig alvor. Da er det viktig at Norge gjør felles sak med demokratiene, ikke med denslags selskap som vi har blitt vant til å se våre å ledere.
Trykket i ErlikOslo 01.11-2009.