Trykket i ErlikOslo
Asle Tojes utenrikskommentar
Statsviter og valgkommentator Kristin Hoff, kommer ikke spesielt godt ut av det i boka «Frp-koden». Ikke bare lar forfatter Magnus Marsdal henne komme på trykk med at hun «hater» den delen av befolkningen som stemmer Fremskrittspartiet. Hun hevder også at alle statsvitere «med respekt for faget», er tilhengere av det opplyste eneveldet. Resonnementet avsluttes med kraftsalven «demokratiet fungerer ikke».
Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på det gamle DDR. I 1953, etter folkereisningen 17. juni, delte makthavernes løpegutter ut løpeblader på <kur>Stalin-Allee<kur>. Der stod det at folket hadde sviktet den tilliten som lederne hadde vist dem. At tiltroen bare kunne vinnes tilbake gjennom fordoblede anstrengelser. Dikteren Bertolt Brecht slo tilbake med karakteristisk vidd: «Ville det ikke være enklere å oppløse folket og velge seg et nytt?»
Demokrati er en av vår tids mest brukte og misbrukte merkelapper. Ideen om folkestyre er så kraftfull, så opphissende at nesten alle regimer ønsker å ha den på jakkeslaget. Men det å være et demokrati, er som å være en stormakt: -<kur>Hvis du må si at du er det, så er du det vanligvis ikke.<kur> Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste land som har hatt «demokrati» i navnet, og som også var et demokrati i gagnet. Deutsche Demokratische Republik inkludert. Hvis noen finner hull i denne regelen, så hører jeg gjerne fra dere.
De fleste vet at demokratiet oppstod i det gamle Aten. I en tidsalder som vi liker å huske som mer rettskaffen enn vår egen… og som på mange måter var alt annet. Jeg skal ikke gå inn på alle som <kur>ikke<kur> hadde stemmerett. La oss i stedet minnes hva som skjedde med folket på øya Menos da de valgte å stole på «våre guder og vår egne evner», heller enn å ta imot det demokratiet – og hegemoniet – som Aten ville innføre. Atenerne svarte med å drepe alle menn og sendte alle kvinner og barn i slaveri. Det er ikke siste gang demokratier har vist seg villige til å svikte sine egne idealer i iveren etter å bringe styreformen til nye land.
«Vi støtter bare frie valg så lenge de fører til de resultatene Vesten vil ha». Dette er en påstand vi ofte hører, spesielt i forbindelse med valg i land bortenfor Vesten. Og det kan være noe i det. Vi kommer i et dilemma når ikke-demokratiske partier vil bruke demokratiske valg til å avikle selve demokratiet. Dette var for eksempel en reell problemstilling i Norge under mellomkrigstiden da Arbeiderpartiet var revolusjonære. Heldigvis virket makten oppdragende på de røde. I andre land – for eksempel nazi-Tyskland – gikk det ikke den veien. Der var valgene trinn i stigen til diktatur.
Og det er nettopp dette problemet vi i dag står oppe i overfor Hamas i Palestina. Dette er en uttalt anti-demokratisk gruppe som har vunnet et demokratisk valg. Norge har her inntatt et omstridt – og i mine øyne riktig – standpunkt ved å anerkjenne de nye makthaverne. Nye demokratier må få formes av sin spesielle kontekst. Vi glemmer så alt for lett alle de mange konfliktene som har gitt modne demokratier sin unike dynamikk. Framtidens arabiske demokratier vil uten tvil se annerledes ut enn folkestyre i Vesten. Det er derfor grunn til å være skeptisk mot de som ivrer etter å drive inn vestlig demokrati utenfra. Enten det er med sjekkhefte eller med cruisemissiler.
Misjonsiveren kan få oss til å inngå uakseptable kompromisser. Demokrati er ikke en gave som vi har fått en gang for alle. Hver generasjon må hegne om det, opprettholde det – bære det videre. I massepolitikkens tidsalder har Høyre-Venstreaksen gått i oppløsning. «Ismene» er ikke lengre det som driver blokker av velgere til å stemme den ene eller den andre veien. Vent. La meg ta det tilbake. Selv om fortidens sosialisme, konservatisme, og liberalisme har mistet mye av sin mobiliseringskraft representerer den nye ideologien <kur>individalisme<kur> en stor utfordring for demokratiet.
For valg vinnes – som kjent – av dem som klarer å appellere mest til flest. Og for politikerne handler dette om å lede, men også om å følge. Med store velgergrupper på gjerdet blir det fristende å ty til lettvintheter og populisme. Alle de norske partiene gjør det. Og alle partier beskylder de andre partiene for å gjøre det. Det er vanlig å advare mot at populisme kan slå over i mobb-styre og flertallstyranni. Jeg kommer sannsynligvis i trøbbel for å si dette, men jeg kan ikke si at jeg helt ser denne faren i Norge. Trolig er langtidseffektene av kvotering, elite-resirkulering og ukritisk dyrking av internasjonale organisasjoner større trusler mot demokrati i Norge.
De om lag seks tusen borgerne som møttes på Pnyx-høyden i Aten og bestemte hvordan bystaten skulle drives, var ikke individualister. De handlet for <kur>koinon<kur> – for fellesskapet. Spørsmålet vi i dag står overfor er hvorvidt genuint fellesskap kan springe ut av individualisme? Enkelte mener at summen av individer som søker å maksimere sin egeninteresse, også vil fungere på kollektivt plan. Andre mener at egoistiske velgere er en trussel mot samholdet. Det er kanskje det Kristin Hoff ville fram til med uttalelsen om det opplyste eneveldes fortreffelighet?
Jeg lar meg allikevel ikke overbevise. Ikke minst fordi vi har hørt samme visa andre ganger inngrodde makteliter trues nedenfra. Som da den franske overklassen ble satt ut av den fremvoksende borgerklassen midt på 1800-tallet. Og vi husker de norske embetsmennenes forferdelse da arbeiderne ’misbrukte’ stemmeretten til å stemme på dette forferdelige Arbeiderpartiet. Og da den danske vestkantssosialistene ble satt på tørkeloftet av de velgerne i 2001. Det er med andre ord ikke noe nytt at den gamle eliten plutselig kommer fram til at den samme gruppen velgere som de tidligere kalte <kur>selve grasrota<kur> – fordi de snakket fra levra og hadde møkk under neglene – nå bør umyndiggjøres.
For på samme måte som det etablerte venner seg til å ha makten i et demokrati, slår det opplyste enevelde fort over i undertrykkelse når lederne først har blitt vant til å ha monopol på politisk makt. Det er en gammel historie, men den er alltid ny. Det vi kan lære er at når et regime har sittet for lenge begynner medløperne å spørre seg om demokrati virkelig er en god idé? Men demokrater har en enkel løsning på den slags nykker. Velgere liker ikke å idioterklæres. Da bytter vi simpelthen ledere. Og det beste er at alt dette skjer uten at noen trenger å angripe en panservogn med stein. Som Winston Churchill sa det: «Demokrati er den verst tenkelige styreform – helt til man ser nøyere på alternativene».