Dagens Næringsliv 2 Feb 2017 —
Det er gode grunner til at det kommende EU-asyltoppmøtet vil mislykkes.
Innvandringsspørsmålet rir Kansler Angela Merkel som ei mare. Den detaljerte overenskomsten som danner grunnlaget for regjeringskoalisjonen med sosialdemokratene (SPD) virket passe streng da den ble undertegnet, men virker nå i overkant liberal for toneangivende elementer i Merkels flokk. Det innvandringsskeptiske Alternative für Deutschland (AfD) har for første gang gått forbi SPD på meningsmålingene.
Immigrasjon forvirrer Europas svekkede politiske sentrum. De vil ha både åpne grenser og velferdsstat, selv om dette er uforenlig. De forstår ikke hvorfor velgerne fortsatt er sure, nå som antallet asylsøkere har falt som en stein. Ifølge Eurobarometers siste måling ser hele 38 prosent av de spurte på innvandring som unionens største utfordring, med terror på annen plass. Dannede dommedagsprofeters favoritt – klima – kom langt bak med 11 prosent.
I oktober er det valg i Bayern og AfD glefser etter hælene på de konservative. Innenriksminister Horst Seehofer har lagt fram en plan for å få tallet migranter ned og grunnløse asylsøkere ut. Han insisterer på at «denne gangen» må ord føre til handling. Merkel har gått med på det meste, men har nektet å avise asyl-shoppere på grensen.
Merkel setter sin lit til et mirakelvåpen, en storstilt asyloverenskomst. I forrige uke sendte Frankrike og Tyskland ut et forslag den enigheten som de håper vil inngås på det store EU-toppmøtet som skal finne sted i morgen og fredag. Teksten ble kort tid etter lekket til pressen.
Her er et ærlig forsøk på å forene to uforenlige agendaer. EU skal ha en streng, men snill asylpolitikk. Grensene skal voktes, men på en måte som muliggjør fortsatt båtmigrasjon. Grunnløse asylsøkere skal sendes tilbake, men bare dersom hjemlandene som ikke vil ta den imot, tar dem imot. Europeerne skal frivillig fordele asylanter seg imellom, slik de nekter å gjøre.
De vil redusere antall asyl, men uten å redusere antall kategorier som gir grunnlag for asyl. Dette skal tilsynelatende overlates til de asylliberale overstatlige domstolene. Og ja: forslaget har innbakt en riktig lubben suverenitetsavståelse fra medlemsstatene til EU, som ikke har håndtert dette bra så langt, men vil helt sikkert lykkes bedre med mer makt. For det er jo EU som har stanset flommen i 2015, eller vent. Det var visst medlemsstatene.
Løsningsforslaget viser hvor ille det står til i EU. De gjenværende liberale fyrtårnene, Tyskland og Frankrike, fatter ikke at i de mange land vil å signere forslaget være det samme som å signere valgnederlag. For det vil lede til flere migranter før det fører til færre. Anti-immigrantpartier sitter ved makten i seks EU-land, og de kan kjempe om makten i flere andre, dersom innvandring får fortsette å sette strøm i velgerne.
I 2016 kom anslagvis 2,4 millioner migranter til EU-landene utenfra, tallet for 2017 er i samme størrelsesorden. De fleste er ikke asylsøkere. Merkel og Macron tror at de kan bygge vantatte skott rundt asyl, hvor de skal skru igjen noe (Europa mottar i dag 80 prosent av verdens asylsøknader) – mens andre former for innvandring får fortsette som før.
Migrasjonskrisen i 2015, da det liberale Europa unnlot å ta hensyn til det tause flertallet, har forgiftet debatten. Det har skapt en politisk malstrøm som suger inn all annen politikk. Hver gang liberalerne forsøker å avpolitisere innvandringen gjennom en avtale etter sitt hjerte, vil trolig den løsning som til sist tvinger seg frem bli enda mer illiberal. Det er forstemmende.
Det nye forslaget fra Tyskland og Frankrike kunne fått tilslutning i 2014. Da ville medlemmene kanskje byttet sikre suverenitetsavståelser mot usikre tiltak for å få kontroll på migrasjonen. Men Merkel og Macron innser ikke i hvilken grad liberal innvandringspolitikk har undergravd tilliten til det liberale Europa. De tror at de kan komme seg gjennom dette uten å gi noe håndgripelig til sine kritikere. De forstår ikke at en stor gest er påkrevd.
Og for hvert mislykka toppmøte øker prisen på en felles løsning. Snart vil de måtte de tilby seg ‘å bygge en mur’ for å få de andre landene med seg på noen felles løsning. Alternativet er at Merkel kastes og erstattes av en leder som forstår alvoret i situasjonen. I 1992 gikk Bill Clinton til valg med slagordet ‘Its the economy, stupid’ – en hilsen til George Bush den eldre om hva velgerne bryr seg om. Nå er det innvandring.
Forfatteren Albert Camus skriver et sted at «Demokrati er ikke flertallets lov, men beskyttelse av minoritetene». Det er et ordtak elitene liker. Macron har brukt det og Merkel har brukt det. Sitatet er talende. For det sier ikke at flertallet har mandat til å styre og at minoriteter skal beskyttes, men at det er en motsetning mellom de to og at minoritetene har forrang.
Det får folk til å lure på hvem deres ledere egentlig representerer. Og der ligger problemet.