Publisert i E24 – 30 juli 2024
Kan Harris vinne? Jeg tror ikke det.
Asle Toje
Det var, som munnhellet var det, ‘uker da tiår skjedde’. Den 27. juni møttes president-aspirantene Joe Biden og Donald Trump til den første av to TV-sendte debatter. Bidens fremtreden og opptreden sendte sjokkbølger gjennom etablissementet.
Glassøyd og famlende framsto Biden som en parodi på seg selv. Oligarkenes pengedonasjoner, presidentkampanjers livsblod – tørket inn. Først vendte kulturarbeiderne seg mot Biden. Filmkjekkasen George Clooney skrev en kronikk der han ba Biden om å trekke seg.
Mediene fulgte opp. I løpet av de neste to ukene fikk Biden-administrasjonen mer kritisk omtale enn de hadde fått i løpet av de tre foregående årene til sammen. Ifølge en lite omtalt måling mangler 68 prosent av amerikanere tillit til mediene. Nå skulle tilliten gjenvinnes.
Deretter fulgte et gryende opprør mot Biden blant hans egne partifeller i senat og kongress. Det ble midlertidig knust. Biden tok til podiet og formelig brølte ‘jeg kommer til å stille!’ Og med en milliard kr på bok og bundede delegater, så det ut til at presidentens vilje vippet vektskålen.
Så kom attentatet på Trump. Den 13. juli i Butler, Pennsylvania fikk en 20 år gammel mann ved navn Thomas Crooks uhindret klatre opp på et skråtak bare 120 meter fra podiet, og avfyre mellom fem og ni skudd mot presidentkandidaten.
Trump gikk i bakken, men reiste seg til et av de mest ikoniske bildene i nyere amerikansk politisk historie. Med blod i fjeset, knyttet neve og det amerikanske flagget vaiende i bakgrunnen brølte Trump «Fight Fight Fight!».
På kort sikt ga attentatet et pusterom. Media fikk noe nytt å snakke om. Riktig nok vanskelig-gjorde attentatet Bidens valgkampstrategi, som gikk ut på at dette er et valg mellom demokrati og diktatur [!] Men eksperter blir usikre på hva hat-retorikk er, når den kommer fra venstre.
Satiregruppen Babylon Bee oppsummerte i overskriften: «Parti som kalte Trump ‘Hitler’ i 8 år sjokkert da noen forsøkte å myrde ham». Snart tre uker etter skytingen vet det amerikanske folk fremdeles lite om hvordan attentatet var mulig, eller hva som motiverte skytteren.
Attentatet ledet over i en jublende partikongress i Milwaukee der Trump nå stod så sterkt i partiet at han markerte overtagelsen av ved å velge visepresidentkandidat fra sin egen fløy, J. D. Vance. Så god stemning hadde man knapt sett på en republikansk kongress siden Reagan.
Så, fem dager etter attentatet ble Biden nødt til å avbryte et valgkamparrangement i nøkkelstaten Nevada. Media rapporterte at han hadde fått korona. Mens presidenten rehabiliterte hjemme i Delaware kom nyheten om at partipampene hadde vendt seg mot ham.
Tidsskriftet The New European oppsummerte på forsiden: «Kulen traff Trump – men den drepte Joe Biden.» Den 21. juli ble et brev lagt ut på Bidens profil på nettstedet X. I en Chat-GDP-aktig tekst ble det gjort klart at Biden trakk seg.
Den 25 juli holdt en synlig svekket Biden en tale til det amerikanske folk der han anbefalte at visepresident Harris tar over. Partiet kunne selvsagt valgt å ha en åpen debatt mellom kandidater på kongressen i Chicago noen uker senere, men fant det tryggest å salve Harris på bakrommet.
Biden gjorde det også klart at han kom til å sitte ut sin presidentperiode. Dette er viktig fordi den respekterte presidenthistoriker Allan Lichtman, hadde insistert på at Biden trolig ville slå Trump; fordi han hadde tilstrekkelig mange av de ’13 nøkler’ til Det hvite hus.
Og Biden ga ikke Harris den viktigste nøkkelen av dem alle, det å gå til urnene som sittende president. Som på bestilling fyltes hovedstrømsmediene av entusiastiske nyhetsinnslag om Kamala Harris. Det var ikke måte på hvor flink den lite synlige visepresidenten med ett ble.
Har det noe å si at Trump har en knapp ledelse over Harris i de første meningsmålingene? Trolig ikke. I omskiftelige tider som dette er det grunn til å spørre om målingene er relevante. Disse målingene handlet om et hypotetisk Harris-kandidatur, før hun entret ringen.
Hva med rapportene om at Harris har hatt svært høy utskiftning i staben sin, og at dette var en del av historien da hennes forsøk på å vinne demokratene nominasjon i 2020 kollapset? Heller ikke dette er en stor trussel siden de har alle måttet signere taushetsavtaler.
Et større problem er tommelfingerregelen at en demokrat fra California ikke kan vinne presidentembetet. California er mye mer progressivt enn andre deler av USA. Harris ble rangert som den mest venstrevridde demokratiske senatoren i Amerika så sent som i 2020.
Derfor er valget av visepresidentkandidat viktig. Jeg pratet med en tidligere stabssjef i Det hvite hus om dette. Han mente demokratene vil forbigå de beste: Pennsylvanias Josh Shapiro og Indianas Pete Buttigieg – fordi de assosieres med minoriteter.
Han mente det var mer trolig at hun velger Mark Kelly fra Arizona eller Andy Beshear fra Kentucky. Ingen av de tre er videre kjent for amerikanere flest, deres hovedjobb vil uansett være å berolige moderate velgere om at Harris vil holde stø kurs.
Demokratene håper at Harris i kraft av sin hudfarge vil kunne hente hjem de svarte velgerne som hadde gått over til Trump. Harris styrkes også av at de makroøkonomiske tallene synes å bedres, og Biden vil kunne bidra ytterlige med å skru opp pengekrana i ukene før valget.
Nå gjenstår det kanskje viktigste. Harris må legge frem sitt politiske program. Hun vil trolig fokusere på at behovet for et generasjonsskifte og hun trenger fremtidsrettet politikk som kan skape entusiasme omkring henne som en fornyende skikkelse.
Det er verdt å minnes at Hillary Clinton sviktet på dette punktet i 2016, ifølge the Economist. Kanskje vil Kamala lære av President Macrons fargekodede politiske manifest fra 2017. Hun vil ha lubbent med penger og villige medier.
Men det er noe jeg ikke kan glemme. For tre år siden var jeg i Kamala Harris’ adopterte hjemby, Los Angeles. På flyplassen LAX hadde de åpnet en Kamala-sjappe. De solgte T-trøyer med bilde av henne, barnebøker om hvordan hun ble så flink, magneter med slagord, full pakke.
Jeg satt og ventet på et fly og la merke til at mens butikkene til høyre og venstre var stappfulle var Kamala-butikken helt, helt tom. Det er noe med Kamala, noe som er vanskelig å like. Som visepresident klarte hun kunststykket å bli like upopulær som Biden. Derfor vil hun trolig tape.