– Hvordan ser en elefant ut? Elefanter er faktisk vriene å beskrive for en som aldri har sett et slikt dyr. En gammel tommelfingerregel sier derfor at «Hvis det ser ut som en elefant, og høres ut som en elefant og lukter som en elefant – da er det sannsynligvis en elefant». Selv om man nok også i fremtiden vil strides om beskrivelsen av EU – er en ting er sikkert – med utvidelsen østover blir EU den uten sammenlikning største samarbeidsorganisasjonen i Europa.
Ti ja og tre kanskje
Tretten land har søkt om å få bli medlemmer i EU. I desember 2002 ble ti av dem tilbudt medlemskap. Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kypros og Malta ventes å ta plass ved rådsbordet i Brussel i 2004.
Tre andre søkerland blir stående utenfor på grunn av manglende tilbud. Bulgaria og Romania ble rost for sine anstrengelser for å oppfylle medlemskapsforpliktelsene men fikk nei i denne omgang. De to landene er allikevel blitt forespeilet medlemskap i 2007 hvis de fortsetter reformprosessene.
Men hva med Tyrkia? – Landet ble avvist også i denne omgang, men som et plaster på såret ble man enige om å vurdere Tyrkias stilling på nytt i 2004. Landet søkte om medlemskap for første gang i 1987. Det ble den gangen hevdet at Tyrkia verken oppfylte de politiske eller økonomiske medlemskapskriteriene.
Mange i EU mener at Tyrkia vil være et fremmedlegeme i unionen. Det kan virke paradoksalt at det ofte er de som er mest skeptiske til tanken om en stadig tettere union som ivrer for tyrkisk medlemskap. Tanken bak dette er at et heterogent EU vil sikre at unionen aldri kan bli noe mer enn et mellomstatlig samarbeid.
Det er mange grunnertil at EU har hatt en sterk tiltrekningskraft på de omkringliggende statene. For landene som har blitt medlem etter 1972 har behovet for stabile økonomiske rammer vært en viktig faktor. Blant dagens søkere er forventningen om at medlemskap skal føre til økt materiell velstand så selvsagt at det sjelden nevnes. Derimot har behovet for en politisk forankring til demokratiene i vest vært viktig. Medlemskap også ses på som en måte å endelig løsrive seg fra assosiasjonene om «østblokken» som fortsatt eksisterer i manges tankesett.
Utvidelsen gjør det også nødvendig med indre reform av EU for at unionen skal kunne fungere effektivt. De viktigste reformene har vært knyttet til EUs budsjett og institusjoner. På Nice-toppmøtet i 2000 ble medlemmene enige om de institusjonelle endringene som er nødvendige for å kunne ta inn nye medlemmer.
Resultatet var en ny fordeling av antallet stemmer i ministerrådet, hvor mange kommisjonærer og hvor mange plasser i Europaparlamentet de forskjellige medlemsstatene skal ha. Endringene ville tre i kraft når de er godkjent av medlemslandenes parlamenter.
Det vakte oppsikt da Irland i en folkeavstemning avslo å godkjenne traktaten i 2001. Enkelte hevdet at irene på denne måten satte hele utvidelsen i fare. Etter en intens valgkamp kom saken opp til folkeavstemning igjen ett år senere – denne gangen med et klart ja-flertall.
Avstemningene gjorde lite for å avkrefte EU-skeptikernes påstand om at når det gjelder folkeavstemninger og EU – svaret er bare endelig hvis svaret er «ja». Fra søkerland ble Irland som skylder mye av sin nåværende velstand til medlemskapet i EU, beskyldt for å hindre utvidelse for å hegne om egne privilegier. Irlands statsminister Bertie Ahern uttalte foran folkeavstemningen i 2002 «Søkerlandene har i ti år arbeider hardt for å oppnå medlemskap – og det er nå opp til oss hvorvidt vi skal be dem om å dra til helvete». Det gjorde de ikke. Nice-traktaten trådte i kraft i februar i år.
Konturene av et nytt EU
Er da utvidelsen kommet i havn? Tja. Sjampanjekorkene i København hadde nok knapt truffet bakken før festdeltagerne begynte å tenke på mulighetene og utfordringene for et EU på 25.
Med østutvidelsen vil EU dekke nesten hele Europa og ha 450 millioner innbyggere. EU går dermed fra å være en vest-europeisk til en alleuropeisk union. Dette gjør EU til verdens største økonomiske enhet som vil stå for 1/5 av verdens totale økonomiske aktivitet. Dette vil kunne gjøre EU til en viktigere enhet i internasjonal politikk. Selv om unionen vil øke i folketall og område vil EU som helhet bli fattigere etter utvidelsen. Samtidig er utvidelsen et sterkt solidaritetssignal fra medlemsstatene til de mindre velstående søkerlandene.
Utvidelsen antas også å endre EUs politikk på de felt som spesielt opptar de nye medlemslandene. Dette gjelder blant annet landbruks og regionalpolitikk. Det er også å vente at utvidelsen vil bidra til å endre EUs beslutningsprosedyrer og institusjoner. En mulig konsekvens kan være at språkforvirringen som følger av rundt 20 offisielle språk baner vei for engelsk som EU-mål.
I den utvidede unionen vil ikke Frankrike, men Tyskland utgjøre det geografiske sentrum. Unionen vil også et større katolsk overtall enn tidligere. Søkerlandene har gjennomgående mindre liberale holdninger til temaer som abort, homoseksualitet, og skillsmisser. Samtidig er de gjennomgående mer pro-amerikanske enn de nåværende medlemmene.
Norges tre alternativer
En rask titt på det nye Europakartet viser at det blir stadig færre ikke-medlemmer. I EØS landene Norge, Island og Liechtenstein er tilknytningsformen til EU et omdiskutert tema.
De tre landene har alle sine egne uenigheter med EU, men enes i en uro over at ordningen løfter lovgivningsmuligheten ut av parlamentene på stadig flere felt. Et utvidet EU vil ha mindre tid og ressurser å bruke på å imøtekomme disse landenes bekymringer. EU utvidelsen er derfor en sentral årsak til at EU spørsmålet igjen er på dagsorden også her til lands. Da vil alternativene være å reforhandle EØS-avtalen, å si den opp og følge i Sveits’ fotspor eller å søke medlemskap.
Uansett utfall er en av de tingene ja og nei -siden vil kunne enes om er at «det ser ut som en elefant» – og at et alleuropeisk EU er en organisasjon Norge må forholde seg til.
Trykket i avisen Nordlys 08.05-2009