Følger av Corona-krisen: Sterkere stat, hyperventilerende velgere og mindre multilateralisme.
Asle Toje
Vi kjenner alle fortellingen. Den om en sivilisasjon som svever for høyt eller graver for dypt, vekker noe som burde ha fått sove. Hovmod kommer før fallet, står det i Bibelen, men det er intellektuelt plagiat. Alle sivilisasjoner med skriftspråk har etterlatt oss versjoner av denne advarselen.
Varsku om at verdensøkonomien er i ferd med å gå på grunn, kommer nå fra alle kanter. Det internasjonale pengefondet, Goldman Sachs, Financial Times: «Alle skal ned», for å skrive om et politisk slagord. Over alt stålsetter aksjeeiere seg for sammenstøtet med fingeren på kjøp-knappen.
Det er opplest og vedtatt at staten vil svare på krise med å Foie gras– fôre økonomien til aksjemarkedet blåser seg opp som en uspiselig lever. Alle synes enige om at tapene vil sosialiseres og gevinstene privatiseres. Diskusjonen går mest om tilbakeslaget vil være U-formet eller V-formet.
Pengefolkene antar denne krisen vil være som den forrige, den i 2008, som ikke var så slem. I mange vestlige land -men ingen steder tydeligere enn USA- var det liten vilje til å sende regningen for redningen til skattebetalerne. De lånte heller pengene.
Resultatet er at staten eser. I fjor utgjorde de samlede offentlige utgiftene 38 prosent av BNP i den rike delen av verden, sett under ett. Den økonomiske krisehåndteringen, kombinert med et fall i nominelt BNI, vil presse dette tallet godt over 40-tallet. Norge vil trolig tangere 60 prosent.
Ronald Reagan sa berømmelig at han ikke bekymret seg for budsjettunderskuddet siden det var stort nok til å ta vare på seg selv. Vits har blitt til visdom. Troen på økonomisk alkymi har bredt om seg, at staten kan låne ‘hur mycket som helst’ og betjene gjelden ved å trykke penger og statsobligasjoner.
I april 2020 var USAs samlede nasjonalgjeld (privat og offentlig) på 24,2 billioner dollar. USA har et budsjettunderskudd på $ 1 billion, uten at politikere uroes. De ser ikke at dette babeltårnet av inflatert gjeld vil kunne veltes av en liten tue som korona-nedstengningen.
Dette var en lang omvei for å snakke om Corona og geopolitikk. Men det synes bare å være to utfall, enten blåser det bort som morgendis før en godværsdag, eller så trigger nedstengningen en økonomisk krise vi ikke har sett maken til på lang, lang tid.
I iveren på å vise handlekraft valgte politiske ledere strategi som er spesielt skadelig i for en økonomisk modell hvor tjenester i EU utgjør over 90 prosent av jobber og 70 prosent av brutto nasjonalinntekt. Total nedstenging er å kutte pulsåren på mye av tjenestesektoren.
Mediene disket opp met en narrativ hvor liv blir satt opp mot penger og våre ledere dydig valgte livet. Hvorfor stanset grådressene dem ikke? Jo mer jeg leser av økonomi-faget innser jeg at det er astrologi som hevder seg å være astronomi.
Dersom IMF får rett, får vi se hvordan en økonomi bestående av baristaer, pr-rådgivere og offentlig ansatte fungerer utenfor drivhuset. Jeg er urolig. Stadig færre synes å kunne ting som andre vil være villige til å betale dem for. I krise er snekring betalt arbeid, mens stand-up er gratis.
Uansett om krisen blir V, U eller L- formet vil resultatet trolig bli en styrking av nasjonalstaten. Den innflytelsesrike kommentatoren Ramesh Thakur skriver et sted: «Nasjonal suverenitet er en meningsløs juridisk fiksjon mot den empiriske realiteten av sykdom som lynraskt krysser grenser».
Det motsatte er tilfelle. Koronakrisen har styrket nasjonalstaten på bred front mens markedstanken svekkes. EU har nok en gang vist seg ute av stand til å respondere effektivt på kriser. Unionen minner stadig mindre om fremtidens føderasjon og mer på gårsdagens internasjonale institusjoner.
Coronakrisen har så langt gagnet det bindestreks-liberale politiske sentrum. Men den som tar æren vil også få skylden. Dersom Corona-tiltakene trigger en økonomisk krise følger, vil det kunne gagne de politiske fløyene og da spesielt den nye høyresiden.
President Trump har brukt også denne krisen til å vikle USA ut av det internasjonale rammeverket som landet har bygget opp og befant seg i midten av. I motsetning til alle amerikanske presidenter etter 2. verdenskrig bruker ikke Trump makten i institusjonene til å forme konsensus.
I stedet vurderer han institusjoners output opp mot sine målsetninger og kutter støtten til de som han mener motarbeider USAs interesser, slik han ser dem. Dalende amerikansk betalingsvilje betyr at en rekke internasjonale institusjoner vil gjøre knefall for Kina, som Verdens helseorganisasjon.
Mer stat, hyperventilerende velgere og mindre mellomstatlig samarbeid. Man kan vanskelig forestille seg en mindre appellerende cocktail for et Europa som alt har de dyreste velferdsstatene, de minst imponerende lederne og den laveste veksten.