Hvorfor er Europa den globale økonomiens syke mann?
PUBLISERT i Minerva Mandag 13. november 2023
Mens den amerikanske økonomien er i ferd med å skake av seg nedgangen, finner Europa det vanskeligere å bryte ut av lavkonjunkturen. EU har et vekstproblem, sammenlignet med alle andre industrialiserte regioner i verden.
Russland vil få en vekst relativt til BNP på mellom to og tre prosent i 2023. Eurosonens utsikt er 0,6 prosent. Påfallende, siden det er vi som sanksjonerer dem. PricewaterhouseCoopers spår at Europa vil ha mindre enn 10 prosent av verdensøkonomien innen 2050.
Som Jeremy Shapiro og Jana Puglierin fra European Council on Foreign Relations påpekte: EU-økonomien, målt i dollar, er i dag 65 prosent av den amerikanske. I 2013 var de to jevnstore. EU vokser tregere enn Japan og USA. Gapet har økt raskt.
Så hva feiler Europa? Monokausale forklaringer på dyptgripende problemer er sjeldne: Stillstand kommer ofte av mer enn én ting. Siden ulike avveininger griper inn i hverandre må diagnosen være holistisk. Som leger vet: Behandling av ett symptom kan aggravere et annet.
I Brussel er problembeskrivelsen som følger: Alle europeiske land understøtter store byråkratier som kveler risikovilje, deres offentlige sektorer er ofte ineffektive, og sosialpolitikken beskytter vanligvis jobber i stedet for mennesker.
På EU-nivå hindrer nasjonale interesser opprettelsen av et enhetlig forskningsrom og utallige proteksjonistiske tiltak hindrer konkurransen i tjenestesektoren, som står for mer enn halvparten av verdiskapningen. Alt dette stemmer: Eurokratene har rett.
Men det er også selvbetjenende. Legg merke til at EU ikke gir seg selv noe av skylden, som jo er talende fra aktøren som har forvaltet det indre marked i 30 år. Så la meg nevne syv problemer som hemmer Europa, og som i sum fordrer dyptgripende reform:
1 – Politisk kultur
Enhver forklaring av Europas svekkelse må starte der ansvaret faktisk ligger, blant EUs lederskap. Et tema som altfor sjelden nevnes, er at mektige poster bekles av lite imponerende individer. Her er tre eksempler:
Ursula von der Leyen mislyktes som tysk forsvarsminister og ble funnet for lett til å bli tysk kansler, så hun ble gjort til leder av EU-kommisjonen. Hun mangler demokratisk mandat, faktisk ble en demokratisk valgprosess kortsluttet for at hun skulle få jobben.
EUs innenrikskommisær er Ylva Johanson – en svensk politiker med venstreradikal fortid og lette statsrådsposter på sin CV. Johanson har virket så overveldet av migrasjonskrisen at hun ikke har vist den slags lederskap du ville vente fra den som bekler en så viktig post.
Til sist er det Martin Selmayr: «The beast of the Berlaymont» var den mektigste stabssjefen i EUs historie. Han var hardtarbeidene, rå, effektiv og han fikk sparken. En forklaring av EUs svekkelse må ta med en politisk kultur som eleverer middelmådighet og straffer styringsvilje.
2 – Dårlig utdanning
Toppuniversitetene som leverer en strøm av talenter til høyteknologiske selskaper som tjener mye penger, mangler i EU. Bare én EU-institusjon er å finne blant verdens 30 beste universiteter, ifølge Shanghai– og THE-rangeringene.
Europas økonomier opplever ikke den forventede produktivitetsgevinst som følge av flere høyskolerte arbeidstagere. Innovasjonen er lavere enn da færre hdde doktorgrader, kanskje fordi universitetene skaper for lite av den slags kompetanse som økonomien etterspør.
En studie fra 2009 konkluderte: «For få av dem [europeiske universiteter] er internasjonalt ledende forskningssentre, som tiltrekker seg de beste talenter fra hele verden. Deres innsats i både undervisning og forskning begrenses av en alvorlig mangel på ressurser.»
Den relative svekkelsen av europeiske universiteter sammenfaller med at venstresiden har blitt enerådende: EU samler ikke tall på slikt, men konservative professorer er blitt sjeldne. Kanskje har kvotering gjort det mulig å systematisk diskriminere meningsmotstandere?
3 – Stor stat
Det er en spenning mellom det frie initiativ og en stat som spiser stadig mer av kaka. Statens utlegg som prosentandel av brutto nasjonalinntekt i vestlig-europeiske land steg fra 18,4 prosent i 1920, til 28,4 prosent i 1960. Blant EU-landene var tallet hele 51,3 prosent i 2021.
Problemet er at mens det private næringsliv har vist seg fleksible i krisetider, så har staten i de kriserammede økonomiene hatt vanskelig for å redusere sine fordringer tilsvarende. For EU samlet var statsgjelden i forhold til BNP 83,5 prosent ved utgangen av 2022.
Økte «bond yields» gjør at stadig mer av kassa går med til å betjene gjeld. Lenge var mantraet at «Vi må tenke nytt omkring offentlig gjeld»: Så lenge vekstratene oversteg rentene, trengte ikke myndighetene uroe seg for gjeld. I 2023 ligger renten an til å bli fire ganger vekstraten.
4 – Oversubsidiering
Ved inngangen til 2000-tallet hadde Europa vendt dirigisme ryggen og vedtatt strenge regler som var ment å hindre konkurransefortrinn gjennom statsstøtte. Dette har endret seg etter tre bølger med statsstøtte, under eurokrisen, Covid-krisen og Det grønne spranget.
Mengden statsstøtte til næringslivet økte fra 98.2 milliarder euro i 2015 til 335 milliarder euro i 2021. Dette tallet ventes å mer enn dobles til over 700 milliarder i 2023, som følge subsidier knyttet, dels til det grønne spranget, dels til å subsidiere industriens energikostnader.
Selv om hevdes å komme av ‘ekstraordinære omstendigheter’, har EUs konkurransekommisær Margrethe Vestager gjort det klart at ekstraordinær vil være normalen frem til 2025, minst. I tillegg har EU begynt å innføre proteksjonistiske ‘grønne’ tariffer på import.
5 – Lav produksjonskapasitet
Ukraina-krigen og bortfall av russisk gass gjør at europeisk industri nå betaler tre eller fire ganger så mye for energi som deres amerikanske konkurrenter. Svartsynte europeiske industrialister mener at dette fører til fabrikkdød i Europa.
Selv om rykter om tysk industris død trolig er overdrevet, har allerede mye europeisk industri utvandret. Vi produserer ganske enkelt ikke så mye lengre. Et eksempel er at europeisk forsvarsindustri ikke klarer å levere våpnene Ukraina trenger til å bekjempe Russland.
Mens USA bygger opp produksjonsindustrien igjen, setter Europa sin lit til innovasjon. Men ta listen over verdens ledende universiteter, topp-20 teknologiselskaper, forskning innen kunstig intelligens; Stem-forskning eller kvantedatamaskiner – Europa ligger etter.
6 – Ulønnsom innvandring
Med en million ukrainske flyktninger pluss 200 000 ytterligere asylsøknader, vil innvandring til Tyskland i 2022 faktisk overstige migrantkrisen i 2015. Antall migranter som tok seg inn i EU via Balkan doblet seg i 2022 til mer enn 100 000.
I fjor doblet antallet migranter over Middelhavet seg til 104 000. I de tre første månedene av 2023 har rundt 180 000 ulovlige migranter tatt seg inn i Europa. Dette er primært lavskolert arbeidskraft som har vist seg å by på integrasjonsutfordringer.
EU forhandler for tiden en migrasjonspakt, som er mindre opptatt av å holde ulovlige migranter ute enn å fordele dem. I 2024 vil vi trolig nok en gang se medlemstatene ta nasjonale grep i respons på at EU ikke klarer å få kontroll med de ytre grensene.
7 – Overregulering
Foruten konkurransevridende subsidier og dyr energi har det grønne spranget ført til økt reguleringsbyrde som følge av nye grønne restriksjoner. Ursula von der Leyen erkjente dette i sin «State of the Union»-tale i 2023, der økt konkurransekraft var hovedtema.
EU-kommisjonen har innsett at noe må gjøres. «Det er på tide å gjøre forretninger enklere i Europa», sa von der Leyen til Europaparlamentet. «Det er en økonomisk og nasjonal sikkerhet som er avgjørende for å bevare et europeisk forsprang innen kritiske og nye teknologier.»
Forspranget går tapt. Den kinesiske yuanen har i 2023 forbigått euroen til å bli verdens nest mest brukte valuta i SWIFT-handelsoppgjør, ifølge tall fra det internasjonale SWIFT-systemet. Dette er et tilbakeslag for Europas håp om å internasjonalisere sin valuta.
Hva nå for unionen?
Så, hva vil EU så gjøre for å utbedre situasjonen? De vil skrive nok en strategi. Forhenværende sentralbanksjef (ECB) Mario Draghi har fått i oppdrag å skrive en ny konkurransestrategi under slagordet «Whatever it takes», et retorisk husker-du til hans inngrep i Eurokrisen i 2012.
Europeere må tilgis for å avvente strategien som kommer i 2024 med sunn skepsis. For det er bare 23 år siden, den såkalte «Lisboa-strategien», satte seg som mål å gjøre akkurat det samme, altså å gjøre EU til «verdens mest konkurransedyktige økonomi». Da innen 2010.
Men påfølgende gjennomganger av «Lisboa-agendaen» førte til lite fremgang mot dette målet, faktisk fortsatte Europa å tape markedsandeler i den globale økonomien mens de behandlet agendaen som ‘familiens juletre’: Alle fikk henge opp sin favorittdekorasjon.
Det gjenstår å se om den nye strategien vil ha noen effekt. I Brussel anses Draghi å være ‘The Goat’. 76-åringen virker motvillig på grensen til resignert. Dette er et siste symptom at EU – i nødens stund – resirkulerer gårsdagens politikere heller enn å gi en ny generasjon sjansen.