Trykket i Tidsskriftet Norges Forsvar 02/2021
Hva en omkamp i Kaukasus sier om fremtidens kriger.
134 stridsvogner tapt, over hundre artilleristykker og 3439 døde soldater. Armenia tapte to-ukerskrigen i Nagorno-Karabagh (27.09.2020 -10.11.2020). Tidligere forsøk på gjenerobring var blitt avvist uten større vansker. Nå var det armenerne som tok tap i skala 3:1.
Angripende part taper ofte mest i møte med en befestet forsvarer. Hva hadde endret seg? Droner. På Youtube kan vi se en tyrkisk drone ødelegge et russisk Pantsir-luftforsvarssystem i Libya og hvordan det russiske S-300-systemet led samme skjebne i Nagorno-Karabakh.
I 2020 så vi ubemannede droner nedkjempe de bakkebaserte systemene som var ment å nøytralisere dem, og banet vei for angrep på sårbare tropper. Libya, Nagorno-Karabakh og Syria viser konsekvensene av å tape luftherredømmet, i form av høye tapstall.
Denne utviklingen var ventet. Mer interessant er det å spørre seg om hva, helt spesifikt vi kan lære fra bruk av droner på slagmarken? I så måte er Nagorno-Karabagh like lærerik som hva den spanske borgerkrigen (1936-1939) var for bruk av luftmakt. Ti innsikter peker seg ut:
For det første, den metodiske bruken av luft-til-bakke presisjonsangrep for å systematisk desimere Armenske luftvern bekrefter viktigheten av på forhånd utplasserte lagre av mobile bakke-til-luft-forsvarmissiler, integrert med overvåking, målutvelgelse og rekognosering.
Dette er en utfordring for mellomstore militærmakter som Norge. Det vil ofte skorte på politisk vilje og kjøpekraft til å anskaffe og utplassere tilstrekkelig i fredstid. Det er derfor rimelig forventet at presisjonsmissiler vil bli brukt opp i konfliktens aller første fase.
For det andre, er droneoperatører en viktig ressurs, som kan leies. Fakta er omstridt, men kilder hevder at Aserbajdsjan ikke styrte sine egne droner. Dette er en kompliserende faktor, siden stater ikke bare selger droner, de leier også ut militære rådgivere som vet å bruke dem.
Dette skapte en bratt læringskurve for armenerne, som ikke nøt godt av motpartens utprøving og manglende erfaring som skal ha gjort Saudi Arabias bruk av droner i Yemen langt mindre effektiv enn hva vi var vitne til i Nagorno-Karabagh.
Dette leder over i en tredje innsikt, som den amerikanske Generalmajor James Poss, understreker: «Ikke mer rotere hundrevis av flyvere inn i krigssonen og tilbake. (…). Alle får være hjemme og pendle 6000 miles ved å gå inn i en mobil kommandosentral».
Det er klokt å etablere et desentralisert system som gjør det vanskelig å ramme dronepiloter, forsvarets naturlige impuls til å samlokalisere denne ressursen i en fjellhall, er feilslått. Mobile kommandoposter er å foretrekke.
For det fjerde gir ikke kampene noe avgjørende bevis for at pansrede kjøretøyer ikke lenger har noen fremtid på slagmarken. Robert Bateman, skriver Foreign Policy at droner bærer små mengder panserbrytende missiler, noe som betyr at stridsvogner fremdeles gir beskyttelse.
Det finnes ikke noe alternativ til pansrede kjøretøyer i manøverkrigføring. Kavaleri er fremdeles påkrevd for å gi infanteriet artilleristøtte. Droner og spesialstyrker er ikke i stand til å holde territorium på annet enn kort sikt, ikke når det kommer til stykket.
For det femte har konflikten også vist viktigheten av elektroniske krigføringsevner, for å forsvare seg mot både angrep og overvåkning. Aserbajdsjan tok ut Armenias spredte og lite mobile elektroniske kapasiteter i løpet av krigens første dager.
Deretter opererte aserbajdsjanske droner for høyt for armensk taktisk luftvern eller for lavt til å bli plukket opp av russiskproduserte Pantsir-S1-luftvernet som vi kjenner fra våre nærområder.
Rapporter tyder på at Armenerne kunne ha redusert dronenes effektivitet med mobile langtrekkende jammere som, ideelt sett, bør integreres med bærbart luftvern (MANPADS) og det mer robuste det nye norske kampluftvernet Short Range Air Defence (SHORAD).
For det sjette, selv om cyberoperasjoner ikke spilte noen stor rolle i denne konflikten, ventes cyberangrep å bli brukt til å blende luftvernsystemer i begynnelsen av en fremtidig høyintensiv konflikt. Cyber og ubemannede fartøy vil muliggjøre bruk av andre kapasiteter.
I tiårene fremover vil militæret som forstår best integrere eldre systemer med nye teknologier ha fordelen i høyintensiv strid. Ulike land eksperimenterer med ulike doktriner. Som med all militær teknologi, utprøves dette mest effektivt i felt.
For det sjuende har konflikten vist både den stadig økende viktigheten av å hegne om evnen til taktisk samvirke og konsekvensene av å unnlate å ta slike forhåndsregler. Manøverkrigføring umuliggjøres når infanteri mangler kavaleristøtte.
Mer ødeleggende er det når artilleri mangler beskyttelse. Armenias høye tapstall under en motoffensiv i de første dagene av konflikten, kom som direkte følge av at Aserbajdsjan lyktes i å ødelegge over et dusin bakke-til-luft-missilsystemer.
Oppgradert luftvern kan bare tilby delvis beskyttelse med mindre dette er integrert i et bredere sensornettverk og styrket med langdistanseluftvern. Denne trenden ventes forsterket når statisk forsvar ytterligere utfordres av dronesvermer og fjernstyrte bakkekjøretøyer.
For det åttende peker den høye slitasjegraden for materiell i konflikten på behovet for plattformer og ‘bruk-og-kast’-våpen som er mobile og krever lite vedlikehold. I moderne konvensjonell krigføring vil høy intensitet i første fase medføre eksepsjonelt høy slitasje.
For eksempel antyder en foreløpig analyse at armensk stridskrefter var for trege til innse at droner også vanskeliggjør forsyning- og logistikk. Hærens oppmarsjområder var i begynnelsen av konflikten for nær frontlinjen.
Dette peker henimot en viktig innsikt: i moderne krig vil desentraliserte forhåndslagre være svært viktige all den tid droners mest ødeleggende potensiale ligger i å hindre motpartens mobilisering og hindre at kapasiteter i det hele tatt når frem til frontlinjen.
Droner bruker for det meste en kombinasjon av optikk og varmesignatur i sin målutvelgelse. Denne teknologien er sårbar for elektroniske forstyrrelser, men også maskering. Som fly og stridsvogner før dem, må fremtidens tropper kles i stealth-materialer som gjør dem vanskeligere å finne for dronene.
For det niende ser vi hvordan konflikten utvilsomt bekreftet viktigheten av informasjonskrigføring. Begge sider brukte betydelige ressurser på å informasjonskrigføring som i betydelig grad gikk ut på å anklage motparten for krigsforbrytelser.
Sosiale medier er den sentrale arenaen for informasjonskrigføring for å fremme såkalte narrativ, både i forhold til hvem vinner og opinionsvridende fortellinger. Det er verdt å merke seg at enkelte av disse narrativene synes å være forberedt før første skudd ble avfyrt.
Dette fører til den siste og kanskje viktigste lærdommen fra Nagorno-Karabagh: Ubeskyttede tropper er ikke bare irrelevante, de er veien til nederlag. Høye tapstall svekket armensk kampvilje til punktet der de både tapte og måtte tigge om fred.