Et forsvar for Brexit

Morgenbladet Oct 25, 2019 

Ikke hør på de som tror stordrift, overregulering og stor stat er løsningen.

Norske politikere har fulgt britenes vonde vei ut av EU med dårlig skjult skadefryd. Hvert tilbakeslag har blitt tatt som bekreftelse på at det er galimatias å melde seg ut av den samme unionen som norske velgere ved to anledninger har sagt nei til å melde seg inn i.

Det kommer dels av at norske politikere er mindre ordholdne enn de britiske. Stortinget – hvor ja-flertallet har vært like stabilt som nei-flertallet i befolkningen – har snikinnmeldt Norge i alt annet enn navnet. Grunnloven har ikke fått stå i veien for innskrenking av selvstyret.

Dette har tjent norske handelsinteresser, økonomien har vokst. Men EUs metamorfose har blitt fortiet av integrasjonsentusiastene i Oslo og London. Begge har valgt å se på integrasjonsprosjektet som et frihandelsområde +.

Men dette er ikke din fars EU. Det kan kanskje sies at EU er synonym med økonomisk stillstand nettopp fordi unionens eliter i to tiår har vært mer opptatt av å tilegne seg makt og myndighet enn å styrke det indre markedet.

Statsminister Solbergs advarsler mot Brexit har dels å gjøre med at hun ikke kan forestille seg noe alternativ til å være innelåst i bagasjerommet på EU. I tillegg kommer frykt for at britene kan vende tilbake til EFTA og fortrenge Norge som leder av småstatene som går i bane rundt EU.

Det er noe bondage-underdanig over hvordan norske forskere og politikere advarte britiske medier om hvor demokratisk uakseptabelt EØS-løsningen er, for så å dra hjem til Norge og insistere på at de som tenker på et alternativ til EØS bør gå med aluminiumshatt

Norske medier fremstiller Brexit som selvskading motivert av tilbakeskuende sjåvinisme. Men det finnes en annen side av saken. Der ser vi de sjøvendte frihandelsøkonomiene, Storbritannia, USA, Canada og Australia posisjonere seg for en verden der Asia vil stå for veksten.

The Financial Times konkluderte i mars, at Asias økonomier for første gang siden inngangen til 1800-tallet vil være større enn resten av verden til sammen i 2020. Avisen skriver «Asias århundre begynner til neste år».

Dette er en kontrast til et EU hvor vekskurven har flatlinjet rundt 1-tallet i snart to tiår. Hvis unionen ikke leverer økonomisk vekst, svekkes argumentet for å bli med på reisen inn i en politisk union dominert av Tyskland.

Historisk sett er det ikke uventet at Storbritannia, som i århundrer har stått i opposisjon til aspirerende hegemoner på kontinentet velger å forlate EU i det øyeblikket det ble klart at Tyskland er en makt ingen klarer å binde.

EUs relative stillstand har dels å gjøre med ettervirkningene av eurokrise, flyktningkrise og et knippe andre kriser, samt at modne postindustrielle økonomier sjelden opplever eksplosiv vekst. Men det er også noe annet.

Niall Ferguson skriver i The Great Degeneration at EU er overregulert fordi EU henter autoritet gjennom å regulere. En annen historiker, Mark Mazower, kritiserer i Governing the World unionens fåtallige embetsverk som i praksis inviterer sektorinteresser til å regulere seg selv.

Dette paradokset der EUs økonomiske styrke er mindre enn summen av sine elementære bestanddeler. Edvard Gibbon oppsummerte i 1776 utfordringen knyttet til at store enheter ofte sliter med å levere på sitt stordriftspotensial med ordbildet ‘the dead hand of empire’.

Da de britiske konservative valgte veien som ledet til Brexit var det dette argumentet som ble løftet frem: Storbritannia bør innta en ny tilnærming til handel og næringsliv fremfor «å uunngåelig synke hen i middelmådighet» som det heter seg i pamfletten Britannia Unchained fra 2012.

Det var Brexit-general Dominic Cummings som først argumenterte for å nyttiggjøre seg globaliseringen snarere enn å la seg trekke seg stadig dypere ned i EUs regulatoriske grevlinghull. Som en ofte ensom forsvarer av frihandel vet britene ulempene ved å regjere gjennom komite.

De har et poeng. EUs indre marked blir stadig mindre viktig. 2/3 av økonomien og all jobbvekst er knyttet til handel med tjenester mens EU er rigget for frihandel med kull og stål. Flyktningkrisen står som ankepunkt mot de som ser på EU som løsningen på problemer for store for nasjonalstaten.

Det har vist seg vanskelig å komme seg ut av EU. Mye har, med rette, blitt skrevet om britenes kaotiske forhandlingsstil, mindre om at EU har tatt rollen som ‘spillende dommer.’ Prosessen får EU til å virke som et Hotel California der stater kan sjekke inn, men aldri ut.

Og allikevel tyder mye på at Storbritannia vil komme seg ut til sist. Britene er store nok til å skape et alternativ som Norge aldri var store nok til å kunne velge – som nasjonal og global. Dersom dette lykkes, er det av spesiell interesse for Norge som vil kunne slå følge ut av Europa og ut i verden.

Subscribe to me on Youtube

The Europe Trilogy is being published as an audiobook on YouTube, a chapter at a time. Subscribing is the simplest way to know when the next one appears.

Subscribe
  • En annerledes julespalte

    Minerva Dec 21, 2018  Asle Toje Endelig er det jul. Tiden da freden senker seg over landet – og hjemmene. En tid til å nyte alt hva vi er takknemmelighet…

    Read More

  • Soldaten og Staten

    Publisert i Minervas nettsider den 2. oktober, 2010 Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) reagerer sterkt på norske soldaters beskrivelse av krigen i Afghanistan som «bedre enn sex». I stedet for å…

    Read More

  • The EU is a small power

    Toje, A. (2010). The European Union as a small power: After the post-Cold War. New York: Palgrave Macmillan. In the autumn of 1991 I hitch-hiked to Poland. A lanky teenager,…

    Read More

  • «Sarkoland»

    Minerva tirsdag 02. oktober 2007  Asle Toje Ingen som leser Sarkozys selvbiografi kan slippe unna følelsen av at dette også gjelder oss. Frankrike og Norge sliter med mange av de…

    Read More

  • Mens vi venter på Sarkozy

    Minerva Torsdag 26. april 2007 Publisert av: Asle Toje Med mindre Royal slår knockout på Sarkozy i TV-debatten 2. mai, tyder mye på at han vil vinne nøklene til Elyséepalasset.…

    Read More