EU på defensiven i verden

Trykket i ErlikOslo

Den globale maktbalansen har endret seg, men ikke i EUs favør.

Asle Toje

2009 skulle vært året da Den europeiske union (EU) endelig skulle ta på seg stormakts-kappen. Ti år etter at forsøk på felles forsvarspolitikk hadde signalisert en ny fylde i den politiske integrasjonen, syntes brikkene å falle på plass: ratifiseringen av Lisboa-traktaten, en ny amerikansk president med et ønske om et styrket Europa og det franske EU-formannskapet som i 2008 hadde plassert sikkerhetspolitisk samarbeid øverst på dagsorden.

Håpet var å binde EU og NATO sammen i et felles rammeverk for sikkerhet som ville tillate skjeve transatlantiske forbindelsen til utvikle seg til en allianse med to jevnlange bein å stå på – et Europeisk og et Nordamerikansk. Det var også håp om at den nye avtalen vil gjøre EU mer beslutningsdyktig. Kravet om enstemmighet mellom 27 medlemmer har redusert beslutningsstrømmen til et og annet drypp.

Det blir ofte hevdet med at medlemsstatene ikke bare slår sammen sin sjølråderett, men også sine interesser. At EU således representerer en overordnet fellesinteresse, en opplyst egeninteresse. Ambisjonen bak EUs felles utenrikspolitikk oppsummeres i Lisboa-traktaten: «Unionens kompetanse i saker vedrørende felles utenriks -og sikkerhetspolitikk skal omfatte alle utenrikspolitiske områder» [oversettelse v. forf.]. Gitt ambisjonsnivået, ville en vente at EU bruker mye tid på å definere og sammenfatte medlemmenes interesser. Det gjør de ikke.

I praksis EUs utenrikspolitikk har vært preget av engasjement, ikke interesser. Dette er delvis fordi verdipolitikk langt på vei fritar den handlende part fra normale krav om måloppnåelse. I sin vulgære form er verdipolitikk symbolpolitikk. Det viktige er å vise at man bryr seg. EUs «normative makt» er et ektefødt barn av det milde 1990-tallet da det ble antatt at hovedformålet med utenrikspolitikk var internasjonalt fellesskap, som ble sett som motsatsen til nasjonale interesser. Slik kom det til at EUs sikkerhetsstrategi, omfavner en regnbue av postmoderne saker Slik kom man på å etablere en forsvarspolitikk som ikke omfatter forsvar. Det overlates til NATO, Les: Amerika.

Den grunnleggende ideen bak EUs utenrikspolitikk er at verden ville være bedre om den bare var mer som EU. Den sterke tiltroen som EU har til sine grunnverdier speiles i den entusiasme EU presser dem på stater som søker EU-medlemskap.  I verden utenfor, ser vi nå at internasjonalismen sliter i motbakke. Det er flere grunner til at idealisme har gått av moten. Den neokonservative bevegelsen i USA har fått mange til å spørre seg om hvorvidt idealisme – enten den kommer ytre venstre eller høyre fløy – virkelig er et godt grunnlag for utenrikspolitikk?

Selvbedvergelse

 
EU er en reaksjon på og funksjon av Europas unike historiske erfaringer. Det siste tiåret har vist at det er politikk plass til større EU-engasjement i europeisk sikkerhet, selv om EU ikke har kunnet spille alle roller med samme grad av prestasjon. Det er særlig bekymringer over sin sikkerhets-og forsvarspolitiske dimensjon hvor forsøk på å samle ressurser og danne en politisk konsensus har sviktet for å generere resultater forventet hovedsakelig på grunn av mangel på en effektiv beslutningsprosess mekanisme.. Disse trendene, kombinert med endringer i global makt mønstre, har vært ledsaget av en endring i EUs strategiske tenkning hvor stor effekt ambisjoner har blitt skalert ned og erstattet av en tendens til sikring vis-à-vis den ledende krefter. Summen av denne utviklingen er at EU ikke vil være en stormakt, og tar sted i en liten makt i den nye multipolar internasjonale orden.

Den pågående globale økonomiske krisen har rettet fokus tilbake på nasjonale interesser.  Det er tegn til at en rekke EU-land nå aktivt «laster opp» de idealistiske elementer av sin utenrikspolitikk til EUs dagsorden. Den felles bistandspolitikken kan være et eksempel på dette. Likeledes at medlemmenes atomvåpen eller seter på sikkerhetsrådet har blitt lagt under EU fra de avdankede stormaktene. Dette hjelper dem til å frigjøre administrative ressurser til å fremme tradisjonelle nasjonale interesser. I denne forstand, tjener EU som et reservoar for en utenrikspolitisk agenda som blir ansett som utdatert.

EUs medlemsland mer opptatt av nasjonale interesser enn med å fremme verdier. Fremfor alt er dette vitnet til av EUs utenrikspolitikk, som er fylt med den slags blankøyd idealisme som medlemslandene vanligvis sparer til taler i FNs generalforsamling. Selv om EU-medlemmer fortsatt ivrer etter å signere visjonære erklæringer, de er ikke villige til å matche at engasjementet med pengemakt og våpenmakt. Et eksempel var det fredsbevarende oppdraget i Chad hvor man måtte arrangere hele 9 konferanser for å sette et par hundre tropper i felt. 

I viktige land fra Tyrkia, til Russland og Kina lei av det de oppfatter som Europeisk kateterdiplomati. EU er ikke det eksempel til etterfølgelse som mange liker å tro. Heller ikke vennligsinnede stater som USA virker å tro på EU som en «annerledes supermakt», som en Nupi-studie kalde den. I københavn forhandlet Presoident Obama direkte med India, Kina, Sør-Afrika og Brasil mens EU ble satt på gangen sammen med de andre småmaktene.

Mens noen kaller dette en «re-nasjonalisering» av EUs utenrikspolitikk, det kan være bedre å tenke på det som en «europeisk berging av den nasjonale interesse». Kriseåret 2009 så en markant dreining bort fra de store overnasjonale regimene or i retning av økende bilateralisering av det internasjonale systemet. Et eksempel er handelssektoren som i stadig mindre grad reguleres av en stor og voksende «spagettibolle» av bilaterale avtaler. Erfaringene fra København kan tyde på at klimaspørsmål vil ha en lignende utvikling. Spørsmålet er om sikkerhetspolitikk vil gå samme veien? Mye kan tyde på det. Hvis NATO går samme veien som WTO og Kyoto så vil nok mange land ta Danmarks eksempel og søke seg under USAs vinger.