Trykket i ErlikOslo mai 2010
USA ønsker et Europa som kan stå på egne ben.
Under et dypdykk på riksarkivet kom jeg nylig over et bilde av «flaggborgen» på Grense Jakobselv. Alle NATO-landene var representert. En krattskog av faner og flagg. Dette var ikke forsvar i tradisjonell forstand. Soldatenes oppgave var å dø. De var NATOs kollektive forsvarsartikkel 5 i kjøtt og blod: et løfte og en advarsel om at et angrep på et NATO-land automatisk ville lede til krig med alle. Mye har endret seg siden den gang. NATO har ikke lengre noe brannkorps som kan iles til en utsatt grensepost. Kun et fåtall europeiske land har evnen til å unnsette en alliert under angrep.
Ifølge SIPRIs årbok for 2008 så perioden 1998-2008 en 45 prosents økning i globale forsvarsutgifter. USA, Russland, India og Kina står for mesteparten av økningen. Europa stod på stedet hvil. Dette gir grunn til ettertanke. Norge brukte i 2007 1,4 prosent av BNI på forsvar, langt under de to prosentene vi har forpliktet oss til i NATO. Vi er ikke alene. Langt de fleste NATO-medlemmene underfinansierer forsvaret, skal vi tro NATOs egne rapporter. Og pengenes som brukes, brukes ikke klokt. Det finnes to millioner soldater i EU, men kun fem prosent brukes i skarpe oppdrag.
Amerika retter sine militære ressurser og politiske oppmerksomhet vekk fra Europa. Det siste tiåret har sett en jevn reduksjon i USAs troppenærvær, fra en kaldkrigsstyrke på over 300 000 mann til om lag 40 000 i 2010. Den pågående globale omdisponeringen har ført til stenging av en rekke installasjoner som symbolsk viktig Keflavik-basen på Island. Nye installasjoner i Øst-Europa er skjelettstrukturer med lite fast personell. Amerika har også redusert sine troppebidrag i fredsbevaringen på Balkan, hvor nå EU har tatt over.
Endringene gjenspeiles også på operativt nivå, hvor koalisjoner av frivillige er i ferd med å erstatte flaggborgens kollektive etos. President Obama mangler følelsesmessig tilknytning til Europa. Han ser ikke, som enkelte av sine forgjengere, på Europa som et «Athen» til Amerikanernes «Roma». Obama har et kjølig og analytisk syn på allierte og partnere. Når et land hjelper Amerika å fremme sine interesser, så er han villig til å bruke tid og ressurser på dette landet. Det er i denne sammenheng at vi må forstå det kjølnede forholdet mellom USA og Europa.
Selv om alle NATO-land deltar i International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan, har USA ikke lagt skjul på sin irritasjon over europeernes fotnoter i forhold til hva troppene kan brukes til. Langt de fleste NATO-medlemmene, Norge blant dem, faller i denne kategorien. I en konfidensiell rapport lekket i september 2009, gjorde USA og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, Stanley McChrystal, det klart at bare noen få land som deltar i NATO-oppdraget, biddrar på den måten som forventes av dem.
Washington er i dag preget en ny vilje til å tenke nytt omkring forholdet til Europa. Det er en ny enighet i de høyere maktsfærer om at EUs sikkerhetspolitiske samarbeid bør oppmuntres, ikke motarbeides. Obamas rådgiver Philip Gordon mener at en sterkere EU-forsvarspolitikk vil utfylle heller enn å konkurrere med NATO. Det kom som et sjokk for Storbritannia å oppdage at USA var enig med Frankrike og at de to hadde diskutert en opprusting av EU bak britenes rygg.
Den amerikanske holdningen ble sagt i rene ord av Victoria Nuland, den amerikanske NATO-ambassadøren i 2008: «Jeg er her i dag i Paris for å si at vi er enige med Frankrike,» sa hun, og fortsatte: «Europa trenger det USA trenger, NATO trenger det den demokratiske verden trenger – et sterkere, mer handlekraftig europeisk nærvær.» Når det gjelder europapolitikken så er det påfallende hvor lite den har endret seg fra president Bush den yngre og til president Obama.
Det siste tiåret har også sett et skifte i amerikansk politisk oppmerksomhet. Europeiske ledere kunne før regne med å treffe amerikanske ledere ansikt til ansikt. De kan ikke lenger forvente samme grad av oppmerksomhet. Dette er en delvis forståelig konsekvens av det faktum at antallet amerikanske allierte i Europa har nesten doblet seg på litt over ti år. Men hovedårsaken er positiv, nemlig at det transatlantiske området i dag er fredelig. Ustabilitet har slått rot i andre verdenshjørner. Gjennom å unnlate å arbeide helhjertet for alliansens målsetninger i Afghanistan, har Europeerne gjort det lettere for USA å løsne bardunene i NATO-teltet.
Denne utviklingen er urovekkende, sett med norske øyne. Hvorfor? For Norge er ikke medlem av EU – organisasjonen som er tiltenkt kjernerollen i Europeisk sikkerhet. Et dypere problem er at måten EU håndterte Jugoslaviakrigene på 1990-tallet og Darfur-krisen for noen år tilbake etterlater store spørsmål om hvorvidt EU er oppgaven moden – hva nå enn «oppgaven» er. Det tredje, og kanskje viktigste, uromometet er at Norge er forsvarsløst: Politikerne har langt ned invasjonsforsvaret. De gjorde dette i troen på at krig er umulig og at hvis det umulige skulle skje – så ville Amerikanerne ordne opp. Nå er hjelperen fjern og hjelpen lengre unna. Det setter Norge i en sikkerhetspolitisk knipe.