Kampen om Melodi Grand Prix i 2024 var som å se to skallede menn krangle om en kam.
Publisert i E24 den 13 mai, 2024
Jeg så ikke på Eurovision. Hørte ingen av låtene. Stemte ikke på noen av landene. Men siden denne feiringen av barnevennlig seksualisering fikk mer mediedekning enn starten på den russiske sommeroffensiven, eller at Israel åpent utfordret USAs autoritet ved å trampe på Bidens røde linje og sende styrker inn i den tettpakkede byen Rafah, la meg si noen ord.
Bakteppet er at Eurovision podienektet Russland da landet angrep Ukraina, men ikke gjorde det samme mot Israel. Dette falt enkelte tungt for brystet. Snart var de der, posørene. Jeg så dette fenomenet for første gang i 2002, da fotballaget Celtic spilte mot Rangers og fansen svøpte seg i henholdsvis palestinske og israelske flagg – mest for å provosere motparten.
I helgen satt Norges konservative og brukte sin harmdirrende betalingsvilje til å stemme på et land som ikke ligger i Europa i et Europeisk mesterskap som har blitt startskuddet på en månedslang feiring av seksuelle minoriteters seksuelle interesser. At de stemte 20 ganger x 5 kroner som gikk til å finansiere dekadansen, er vel hva ungdommen kaller en «self-børn».
Det samme kan sies om ‘Skeive for Palestina’, som deler meningsinnhold med ‘Hjort for Jakt’. La oss si at den nederlandske Europapa hadde vunnet og hadde ‘sjokkert absolutt ingen’ med å holde et flammende innlegg pro Hamas. Ville det betydd noe som helst? Nei. Det ville betydd like mye som da Norge i forrige uke forsøkte å få FN til å ‘anerkjenne’ en stat som ikke finnes.
Dette viser et, ofte undervurdert, aspekt ved mennesker i flokk: Vi kan være forbløffende enkle å villede. Den store komikeren Norm Macdonald oppsummerte dette poenget i en vits om det amerikanske valget i 2016: «Folket mislikte Hillary Clinton så mye, at de stemte på en kandidat de mislikte mer.»
Eurovisions stemmesystem er likevel instruktivt, i den forstand at det tydelig illustrerer at folkets og elitens meninger ofte er ulike ting og at sistnevnte trumfer førstnevnte. Stein Rokkan, Norges store samfunnsviter, oppsummerte dette i fyndordet ‘Stemmer teller, men ressurser avgjør’.
Eurovision poenggis av hvert land i to trinn – en juryavstemning av en komité tilknyttet landets kringkaster, og en offentlig fjernsynsavstemning. På hvert trinn gir hvert land 1-12 poeng til de 12 sangene de liker best. I folkestemmingen fikk Israel nest flest poeng totalt, etter Kroatia. Men ‘ekspertene’ var nesten mistenkelig samstemte i støtten til… Sveits.
Statsvitere bruker tidvis forenklingen at det permanente etablissementet er en koalisjon mellom «Brahmin-venstre» og «Kapital-høyre». I dette bildet har venstresiden gjennom sin overrepresentasjon i akademia og mediene eierskap til mikrofonen, mens pengefolkene eier stikkontakten. Med tiden har disse to gruppene etablert en felles verdensanskuelse.
De forenes i dyp forakt for ‘populister’ – i betydningen ‘bærere av populær politikk de selv ikke er enige i’. Et eksempel: 6.-9. juni vil EU ha valg til Europaparlamentet. I disse valgene vil ‘høyrepopulister’ trolig gjøre det godt, slik de gjorde i de to foregående valgene. Det er nesten sikkert. Og like sikkert er det at de vil nektes all politisk innflytelse.
Er det noe vi har lært av det siste tiåret, er at den herskende agenda er de herskendes agenda. Et eksempel: Det ikke har noe å si hvor stor opinionen er for en restriktiv innvandringspolitikk: Innvandringen vil bare tilta. I fjor mottok EU nesten like mange ulovlige migranter som i 2015, forskjellen var at mediene ikke rapporterte om dette.
Akkurat nå representerer den nevnte koalisjonen av venstre-Brahminere og høyre-kapitalister et mindretall av velgerne i mange vestlige demokratier. Det kan bidra til å forklare utbredelsen av ulike former for ‘fagjuryer’. Om det er politiserte domstoler, maktens medier, oligark-finansierte høringsinstanser, eller det permanente statsapparatet.
Dette bidrar til å forklare hvorfor nesten ingen medier, akademikere eller tenketanker fremmer tanken om at det som kanskje undergraver demokratiet, er at flertallets vilje har blitt politisk irrelevant? Men du vil ikke slite med å finne analyser som forklarer hvorledes folkets vilje utrykt i valg er en trussel for demokratiet.
I år er 30 år siden Norge stemte nei til EU-medlemskap. Stikk i strid med Brahmin-venstre og kapital-høyres tilrådinger. Utenriksminister Espen Barth Eide markerte dette med å tilfreds annonsere at politikerne har tolket nei som ja. Norge har blitt medlem av EU, i praksis.
Men politikk handler ikke bare om å lede, men også å følge. Europas statsbærende Høyrer og Arbeiderpartier har blitt til forveksling like. De fremstår ofte som systemets utsendinger til folket, snarere enn folkets representanter overfor systemet. Dette kan bidra til å forklare meningsmålinger som viser svekket tiltro til demokratiet i en rekke vestlige land.
Dette er i seg selv interessant, siden det ser ut til å brygge opp til en stor strid mellom demokratiene – som utgjør rundt 8 prosent av verdens befolkning- og diktaturene som har rundt 40 prosent, ifølge The Economist Democracy Index. Det synes risikabelt for elitene å velge tofrontskrig mot store velgerblokker her hjemme og krigerske caudilloer der ute.
Noe av problemet, er at velgerne vi ha stekt snø. De vil ha rask endring uten å tenke på ringvirkningene av dramatiske kursendringer. I et litt lengre perspektiv, funker demokratiet bedre. Eliteliberale ledere er på vei ut, fra Hamza Yusaf i Skotland, til Leo Varadkar i Irland. Justin Truedeu står overfor valgnederlag, det samme gjør Joe Biden og Jonas Gahr Støre.
Resultatet er hva vi var vitne til i helgen. Kampen om Israels deltagelse i Eurovision 2024 som å se to skallede menn krangle om en kam. Dette forklarer hvorfor Israel ikke kom i nærheten av å vinne Eurovision, hvorfor det ikke hadde betydd noe om de hadde vunnet.