Det gjør regjeringens intensjon om å slutte seg til den oppsiktsvekkende.
Trykket i Dagens Næringsliv 24 Jul 2018
Den 28. juni, ni timer på overtid, kom EU frem til en tekst som ble presentert som en ‘avtale’ om hvordan unionen skal håndtere migrasjon.
Det var kanskje ikke overraskende, siden publikum var blitt lovet en avtale. Da dette mislyktes, kalte de en tekst uten konkrete forpliktelser for en avtale, og media formidlet det som sådan.
Krisemøtet var ment å komme til enighet om to spørsmål; hvordan EU kollektivt skal håndtere asylsøkende migranter og hvordan disse skal fordeles. Man kom ikke fram til enighet om noen av delene.
I slutteksten står det at EU skal «utforske konseptet» ‘regionale avstigningsplattformer’, hvor båtmigranter kan settes i land på sørsiden av Middelhavet. Det er en interessant tanke, ikke minst fordi en slik utforskning raskt vil avdekke at europeiske skip ikke kan landsette migranter der de kom fra uten å gi dem mulighet til å søke asyl.
Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen avsa nemlig i 2012 en dom med enorme ringvirkninger. Hirsi Jamaa m. fl. vs Italia knesatte båtmigranters rett til å søke asyl, selv om de ikke har satt fot på europeisk jord.
Siden juni-teksten understreker at EU vil leve opp til sine internasjonale forpliktelser, innebærer avstigningsplattformer at man oppretter asylsøkersentre utenfor EU.
De mye omtalte mottakssentrene i Afrika nevnes ikke i teksten. Mot slutten nevnes ‘kontrollsentre’ hvor asylsøkere skal få «rask og sikker» behandling av sine søknader, men det nevnes ikke hvor de skal ligge. Alle foreslåtte vertsland sa raskt nei.
Problemet for EU, er at grunnløse asylsøkere i stor grad forblir i Europa, fordi få returnerer frivillig og fordi hjemlandene ofte er uvillige til å ta dem imot. Et annet problem, er at det er svært vanskelig å skille legitime asylsøknader fra falske asylsøknader.
Et flertall av asylsøkere ødelegger sine identifikasjonspapirer. I praksis er det urealistisk å avdekke om en person lyver om stort annet enn hvilket land de kommer fra.
Det vil si at antallet asylanter i praksis vil avhenge av hvilken praksis EU legger seg på. Av EUs 28 medlemsland fører 17 en restriktiv asylpraksis, mens 11 (+Norge) er liberale.
Så hvilken praksis skal EU følge? Svaret avgjør om det er tusener, hundretusener eller millioner som skal fordeles. Heller ikke dette har ‘avtalen’ noe svar på.
Grunnen til at EU – nok en gang – hadde et krisemøte om migrasjon, er at de landene som tilbyr asyl som vei til statsborgerskap og familiegjenforening, ikke har gitt opp håpet om å universalisere en modell de selv ikke lengre makter.
Det er derfor fordeling er så sentralt. På høyden av migrasjonskrisen, i 2015, tvang EU gjennom en fordelingsnøkkel som skulle omhandle 120 000 flyktninger.
Denne bindende avtalen ble aldri implementert. Medlemslandene ville simpelthen ikke, selv om EU-kommisjonen truet og svor. Da fiaskoen ble avviklet i september 2017 var kun 30 000 fordelt. Norge tok imot 1500. Andelen ble så stor, fordi det norske medier beskrev som en ‘dugnad`, viste seg å være at de som allerede hadde tatt mange, tok flere.
Heller ikke i dette fant EUs ledere ny enighet. I teksten står det at de som innvilges asyl skal overføres til et EU-land under «solidaritetsprinsippet». Problemet er bare at dette ‘prinsippet’ mangler juridisk tyngde. Fordeling av asylanter vil være frivillig. Her kan det være verdt å nevne at Europa tar imot 80 prosent av verdens asylsøknader, fordi Europa er relativt alene om å tilby asyl i stor skala.
Sør-Europa sliter med å håndtere migrantene som ferjes over Middelhavet. Italia, Malta og Hellas har båret mye av byrden, fordi EUs Dublin-avtale stipulerer at asylsøknader skal håndteres av landet hvor asylsøkeren først ankommer.
Juni-teksten gjør ikke noe for å revidere Dublin-avtalen; faktisk ble lederne enige om at eventuelle endringer i avtalen krever konsensus. Det gir veto til land som Ungarn – som prinsipielt sier nei til å ta imot omfordelte migranter.
Alt dette vil kanskje undre leserne, siden norske medier rapporterte at EU hadde oppnådd en ‘asylavtale’ i juni. Den faktiske teksten gir ikke holdepunkter for en slik beskrivelse.
Det er også underlig at den norske regjeringen har signalisert vilje til å delta i en fordelingsmekanisme, gitt erfaringene fra forrige runde. Avtalen minner om et skalkeskjul hvor land som alt har tatt imot disproporsjonalt mange asylsøkere, tilbyr seg å ta imot enda flere.
I mellomtiden har Italias egenrådige landgangs-nekt for NGO-skipene som ferjer migranter fra Afrika til Italia alt ført til et dramatisk fall i antall båter fra Libya, ifølge avisen Correra dela Sera. Enkelte vil se en parallell til hvorledes Ungarns grensegjerder stoppet strømmen i 2016.
EU advarte mot disse tiltakene. Det er besynderlig at en utfordring som det er bred enighet om at er for kompleks for enkle løsninger, påvirkes så effektivt av enkle løsninger. Kanskje er den egentlige lærdommen fra EU-avtalen at det ikke finnes noen europeisk løsning på migrasjonsspørsmålet.