Minerva Jun 29, 2018
Nok en gang må de konservative redde stumpene etter at idealister har rotet ting til.
Hvilke forvirrende tider vi lever i! Verden synes snudd på vranga. Selve språket har mistet mening. Merkelappene endret meningsinnhold og valør fra «Vesten» til «autoritære stater», «populisme», «sosialisme» og «liberal».
Verden virker med ett faretruende, sett med norske øyne. Det «nye Europeiske vi» har vist seg å ikke være noe vi, men «oss» og «dem» og dem og dem. Også i NATO må språket tøyes stadig lengre for å gi misvisende inntrykk av samstemthet.
USA, garantisten for den etablerte orden, har tatt til å bryte inngåtte avtaler med et skuldertrekk. Forsvarerne av den etablerte orden fremstår som beleirede og retningsløse, selv Emmanuel Macron og Justin Trudeau.
Våre ledere synes ute av stand til å håndtere utfordringene, de virker like rådville som den brede allmenhet. Europeerne, som enda ikke har møtt en utfordring de ikke ville løse med et resultatløst toppmøte, søker tilflukt i Max Manus’ besvergelse: «Det vil helst gå godt».
På samme tid vet våre politiske foresatte at den verden vi arvet – og som har skapt mer frihet, sikkerhet og velstand enn noen orden før den – holdes fra avgrunnen av mange bånd: Regler og normer; institusjoner og sivilsamfunn; handlekraftige individer og opplyste kollektiv.
Nå er inngåtte avtaler mer usikre enn før; internasjonalt samarbeid forvitrer. Vår tids stormaktsleder er den semi-autoritære opportunist. Han bygger sin makt på personlig karisma, snarere enn institusjoner, partiet eller nedarvet autoritet.
1990-tallets tro på at alle kan få mer av alt og på massepolitikkens effekt på offentlig politikk essensielt er godartet – synes nå naiv. Liberale politikere ville ikke ta velgernes utrygghet på alvor og inviterte således tilbakeslaget.
Eliter og fremmedgjorte velgere; stormakter og småstater forenes nå i en følelse av tapt sikkerhet. De mekanismene som gjør livet beroligede forutsigbart – som stat og som individ – synes med ett upålitelige.
Problemet med utrygghet, er at nedlatende beskjeder om å roe seg ned har en tendens til å forsterke følelsen av at overhengende fare. Dette er fellesnevner for sommerens fem kriser:
1. Russisk hunger etter å re-etablere innflytelsessfærer i øst skaper frykt blant landene som befinner seg på den nye bruddsonen. Krig er tenkelig. På samme tid synes USAs sikkerhetsgarantier mindre sikre enn før. Amerikas ambivalens i forhold til NATO kan i det ytre løses gjennom at medlemsstatene bruker mer penger på forsvar, noe medlemmene nå gjør, men lederne synes ikke å forstå at sterkt forsvar er første plikt i farefylte tider.
2. Kampen mot ukontrollert migrasjon og terrorisme hjemme og ute har gitt Vestens utenrikspolitiske merkevarer – overnasjonale institusjoner, menneskerettigheter og liberal internasjonalisme små, men iøynefallende riper i lakken. Ute i verden har liberal intervensjonisme, drone-angrep og tortur av terrormistenkte svekket Vestens troverdighet som fanebærer for en bedre verden. Hjemme farger innvandring all annen politikk og tilliten mellom de styrte og de styrende er tynnslitt. Det er få utsikter til noe forløsende kompromiss, dels fordi sentrum fortsatt tror de kan snakke seg ut av dette uten å gi sine kritikere rett.
3. Den internasjonale finansielle krisen som tok fart i 2008 har ikke førte ikke til nødvendige reformer som garanterer at bankene ikke igjen kan sette det økonomiske systemet i fare. Lærdommen var at staten vil kollektivisere tapene og privatisere gevinsten. Finansiell alkymi utgjør, ti år etter, på ny en systemrisiko. I Europa har Eurokrisen blitt latent, en mangelsykdom som gjør at statene i sør hele tiden balanserer på kanten av kollaps og armod.
4. Sist men ikke minst er Europa og Nord-Amerika inne i en dyp identitetskrise. Mange savner verden før globaliseringen og ser et samfunn uten kollektiv tilhørighet som et samfunn uten mening. Andre savner årtusenskiftets hurra-globalisme da alle som betydde noe var enige. Gruppene skuer hverandre med dyp mistro, overbevist av at den andres meninger kommer av en moralsk eller intellektuell tilkortkommenhet.
Denne mistroen gjør seg gjeldende på mange felt. Europa har i realiteten importert den amerikanske høyre-venstreaksen hvor venstreliberalere står mot nasjonalkonservative. Dette fører til at politiske partier på den gamle aksen sliter og går under mens nye oppstår.
Det politiske sentrum har mistet sin magnetisme og viser tegn til å gi etter, uten at det er klare tegn til at ett nytt sentrum er i ferd med å formes, i mange land er det snarere snakk om to sentra. Polariseringen gjør det vondt å enes, selv om nasjonale interesser er felleskapets beste.
Det etablerte klamrer seg til den makt det å ha skrevet reglene og formet institusjonene gir dem. Utfordrerne er antiteser, deres prosjekt konstitueres av hva de vil bekjempe. Ingen har noen plan for den samfunnsorden som skal avløse den som nå er i ferd med å gå til grunne.
Europa merker nå problemet med å ha bygget så mye av den politiske infrastrukturen rundt Tyskland. Av historiske grunner nærer tysterne en dyp aversjon mot den slags raske og entydige løsninger som mange velgere etterspør.
Berlin er i dag den uunnværlige part i enhver Europeisk enighet. Denne utfordringen gjøres akutt av at Tyskland inntil nylig var leder av et bredt flertall av EU-stater, som nå har fordampet i takt med at Merkel har vist at hun mangler konservative instinkter.
Dette viser hen på det viktigste hinderet for de konservative; de er marginalisert i sine egne partier. Ta Norge som eksempel: Nevn én eneste seier de konservative i Høyre har vunnet etter seks år i regjering. Vi er nærmere eutanasi på søndager enn hva vi er et sterkt forsvar.
Chto delat? Det gamle bolsjevikspørsmålet – hva må gjøres? Tiden er kommet for å redde den liberale stammen og la deler av bladverket fyke. Og det er de konservative som må ta denne støyten. Vi vet at dagens liberale orden er kun én av mange tenkelige liberale ordener.
Konservative ser demokratiet som samfunnets styrkebrønn; advarer mot at systemer som primært tjener de rike, vil miste legitimitet, innser at ukontrollert innvandring truer sosial stabilitet og erkjenner at det er den suverene nasjonalstaten muliggjør liberale løsninger.
Løsningen er å bli mye mer fokusert på borgernes sikkerhet fra ytre og indre fiender, økonomisk omfordeling, nasjonal identitet og – i det aller minste – på innvandring. Dersom ikke tilliten mellom de styrende og de styrte gjenopprettes her, vil velgerne forbli humørsyke og uforutsigbare.
Det kanskje viktigste som kan gjøres, er gratis: det å erkjenne at det etablertes kritikere tidvis har rett. Statsminister Solbergs blå-nekting for at Frp hadde tenkte riktig da de foreslo de samme asylleirene i Afrika som hun nå støtter i EU-regi, er et eksempel på et motsatte.