Innherred Nov 9, 2024
Det hevdes at 2030 er «et nasjonalt jubileum». Hva mener de nå med det? Nasjonen Norge er jo langt eldre. På hjemmesiden for jubileet foreslås, hjelpsomt, to alternative ting å feire: Riksdannelsen og kristningen. Heller ikke dette er presist.
Mange årstall kan anføres som sentrale i riksdannelsen. Olav Haraldssons maktdeling med danskekongen Knut den mektige er ikke blant dem. Hva med kristningen? Vi vet at det var mange kristne i Norge før 1030. Landnåmaboka viser at troen var utbredt alt 100 år før.
Slaget ved Stiklestad kunne vært en fotnote. Det var et lite slag. Vikingen Olav Digre hadde lite oppslutning i Norge, noe som bekreftes av flokken hans – foruten hirden – synes overveiende å ha bestått av leiesoldater og utskudd.
Snorre framstiller Olavs fall som en martyrdød, en kristusliknende helgenfortelling hvor en bonde fra Stiklestad tar med seg liket av Olav og gravlegger det der hvor Nidarosdomen står i dag. Snart ble folk oppmuntret til å tenke på Olav som en hellig skikkelse.
Grunnen til at Olav fikk stillingen som Norges evige konge og skytshelgen, har å gjøre med Kirken. En ny, nasjonal institusjon trengte et samlende symbol. Og hva kunne egne seg bedre enn til å inngi legitimitet og makt i politisk forstand, enn en helgenkonge?
Slik jeg ser det, markerer 2030 tusenårsjubileet for maktdelingen mellom kirke og stat i Norge. Dette vil ikke til å betones i jubileet, av grunner jeg vil vende tilbake til mot slutten. Men før vi går dit, la oss se på hvordan duoen har stått seg under foregående merkedager.
Sølvjubileet falt 250 år etter Olavs død, i 1280. Det er høymiddelalder i Norge og Magnus Lagabøte ligger for døden. Kirkens sterke stilling vises i at den har utstrakte privilegier, domsrett, myntrett og skattefritak, knesatt tre år før i Sættargjerden i Tunsberg .
Bispenes politiske innflytelse har ikke vært større. For kirken har institusjoner, noe kongemakten mangler. Olavskulten står i senit. Pilgrimene flokker seg til Nidaros og over hele Europa dedikeres kirker til helgenen, som St. Olofskyrka i Fallköping.
Gulljubileet faller i 1530. Nå er både kirken og staten under stort press. Norge har over tid blitt en underlegen part i unionen med Danmark, og sju år senere skal vi degraderes til et lydrike. De nasjonale eliter er dels knekt, dels drevet i utlendighet.
Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, flykter fra landet 1537. Hans livsskjebne rommer den norske kirken og statens kollaps i en enkelt skjebne. Med Olavs nederlag blir restene av det indre norske selvstyret, båret av Den norske kirke, avskaffet.
Med fremmedstyret følger systematisk ødeleggelse av alle tegn på at Norge engang har vært en stat. Da Olavsskrinet ødelegges av danske myndigheter, kort etter at Engelbrektsson er drevet i eksil, er dette en politisk handling: En siste utslettelse av den norske nasjonalarven.
Kongegravene, riksarkivene – og nå Norges høye beskytter, blir systematisk tilintetgjort. Norge blir en slags koloni; utsugd og vanskjøttet. Presten Absalon Pedersson Beyer sammenlikner i 1560-årene det Norge han lever i, med en avkreftet olding.
Platinumjubileet falt i 1730, ti år etter Tordenskjolds død. Nordmennene har lidd mye, med tvangsrekruttering, høye skatter og ufattelige dødstall under Den store nordiske krigen. Nå står landet foran en fredsperiode. Hanseatenes svekkelse gjør at en innfødt handelsstand kan vokse fram.
Nordmenn har nå tilgang til dansk makt og prestisje, bare de er villige til å la seg assimilere. Symbiosen mellom stat og kirke manifesteres i at lensmann og prest er de viktigste mennene i norske bygder. Kirken har tendens til å ta farge av menigheten, den er norskere enn staten.
Ved innføringen av eneveldet forsvant menighetenes rett til prestevalg, og kirkestyret ble sentralisert i København. Kirkens svar er nytt fokus på Luthers ‘to-regime-lære’, der de mektige hersker i samfunnslivet, mens åndslivet er kirkens domene.
Og kirken skal bli viktig i gjenreisningen av Norge. Konfirmasjonsordningen fra 1736 og av allmueskolen i 1739 kan, kanskje, ses på som passiv motstand mot eneveldet. Kirken spiller en viktig del i den nasjonale gjenoppvåkningen. Blant Eidsvollsmennene er det 14 prester.
Så hva kan sies om millenniumsjubileet vi står overfor? Mirakuløst, makeløst, ufattelig er nærliggende ord når Norge har gjenoppstått: Fritt, sterkt og uavhengig. Vi troner i toppen av de beste kåringene, fra FNs utviklings-indeks, via demokratimåling og pressefrihetsindeksen.
Staten har gjort store fremskritt i makt og velstand. God infrastruktur knytter landet sammen og ulikhetene mellom folk og landsdeler er mindre enn før. Politikken er preget av lavt konfliktnivå, den er nesten avpolitisert.
Riktig nok er det høyt skattepress og avtagende konkurransekraft, men det merkes lite for de mange som arbeider i stat -og statstilstøtende sektorer. En krybbe til grav velferdsstat gjør at nordmenn flest jobber mindre og får mer igjen enn, trolig, i noe annet folk i verden.
Hva med kirken spør du: Hva med to-regimelæren? Keiseren skal ha sitt, men hva med Kirken?
Kort fortalt holdt enevoldstidens statskirke det gående forbløffende lenge. Staten støttet kirken og kirken støttet staten mens den protestantiske etikk gjenreiste Norge. Så skjedde noe uforklarlig. Kirken avskaffet seg selv.
I nyere tid har biskopene gitt opp ethvert krav på å representere noen annen moral enn staten. Enkelte mener nederlaget i abortstriden var bristepunktet, andre peker på politisert bispe-investitur, eller feminiseringen.
Er kanskje troens svekkelse var en følge av modernitet? Hvem trenger vel frelse, når man har smarttelefon? Befridd for moralsk autoritet ble den engang statsbærende kirken til hva beske tunger kaller ‘SVs religiøse fløy’ – et postmoralsk åsted for milepæler i nordmannens liv.
Tro har tapt relevans i livene til folk flest. Poeten Octavio Paz hevdet ‘Politikkens religion ble født i kristendommens ruin’. Slik ble moral til moralisering. Og åndstomhet. Leonard Cohen oppsummerte – When you’re not feeling holy, your loneliness says that you’ve sinned.
Troende kristne emigrerer til andre menigheter og kirkene står tomme. Det er derfor, kjære leser at hedersgjesten under tusenårsjubileet vil være som en avkreftet olding som vi jo må inviteres for syns skyld, men håper vil melde avbud og -i det minste- ikke holder tale.
Gjør det noe? Olavsjubileet vil, trolig, ende opp som enda en statens feiring av seg selv. Den grenseløse staten har blitt sin egen moralske autoritet, med abstrakte rettigheter, ‘verdier’ og helligmåneden juni.
Staten er ikke lengre nasjonal, den er liberal. Folket er degradert til befolkning.
Og gamle St. Olav vil løftes frem og omdefineres til å representere hva enn din barnløse tante er opptatt av i år. Selvopptatte minoriteter skal få syte fra scenen. Det vil være kvasireligiøse ritualer; uten mål eller hellig mening. Den gudløse frykter, som kjent, ikke Gud.
Men er kirkens avmagring egentlig et fremskritt? Et samfunn som setter sin lit til statens moral, vil ende i skuffelse. Troen på Gud gir individet moralsk ryggrad som er uavhengig av politiske styresmakter og kulturelle moter.
På kirkemøtet på Moster i 1023 innstiftet Hellige Olav kristenretten der kirke og stat fikk balanserende autoritet. Uten Gud, uten en kirke som forvalter en moral som uavhengig av staten, er det bare et tidsspørsmål før rett og galt blir et spørsmål om bekvemmelighet.