Dagens Næringsliv: 28.10.2011
Norsk utenrikspolitikk har gjennomgått en grunnleggende omlegging – naturligvis under tunge tepper av dialog. Omleggingen er trolig av det gode.
Norsk utenrikspolitikk har i den siste tiden gjennomgått en grunnleggende omlegging. Fra idealisme til realpolitikk. Bort fra det verdensforbedrende kombaya med fred på jord, slutt på fattigdom og jubel for alt som er internasjonalt. Den slags er langt på vei erstattet av et sterkt fokus på gode relasjoner med Washington og målrettet forsvar av norske interesser.
Ta Russland for eksempel. Det er ikke lenge siden norske ledere rutinemessig tok opp menneskerettighetssituasjonen i landet. Nå holder vi munn. Det samme er tilfeller med Aserbajdsjan hvor en statssekretær på spørsmål om Norge burde vurdere å trekke seg ut på grunn av endeløse menneskerettighetsbrudd, svarte «hvis ikke vi handler med dem, så vil Kina gjøre det».
Og hvem kan glemme Libya? Her meldte Norge seg frivillig til å utføre den typen grovarbeid som vi har latt andre gjøre i Afghanistan og som vi nektet å utføre i Irak i 2003. For å kunne verdsette de finere nyansene i omleggingen, er det verdt å lese Utenriksminister Støres tekst «Norge som fredsnasjon» fra 2006 og den besynderlige kronikken «Norge og Kina» i DN 11.10.2011. Kateterdiplomati er erstattet av Kanossagang.
Så hvorfor har denne omleggingen inntruffet? Den mest åpenbare grunnen er at det utenrikspolitiske frikvarteret er over. Som Gideon Rachman påpeker i boken Zero-Sum world, har det funnet sted en holdningsendring blant dem som beveger verden. Den økonomiske krisen som startet i 2008 har endret dynamikken i internasjonal politikk. I en ny økonomisk virkelighet, er den ‘vinn-vinn’ logikken som tillot stormaktene å omfavne globaliseringen nå erstattet av en null-sum logikk der den enes fremgang anses som den andres tap.
Trenden på 90-tallet mot overnasjonalt styre og globale felleskapsverdier definert av en vestlig elite er suspendert. Når norske ledere gratulerer seg selv med at lille Norge er FNs 7. største bidragsyter, så er dette også et tegn på at riktig mange land unndrar seg. Den samme linsen kan brukes på Libyakrigen. Bare 6 av NATOs 28 medlemsland tok til vingene. Ingen av de nye stormaktene var med. Også den såkalte «araberverdenen» glimret med sitt fravær. Mens vedlikeholdsoppgavene i det internasjonale systemet har blitt tyngre, har de som er villige til å bære dem blitt færre.
Den såkalte «engasjementspolitikken» handlet om et Norge som trente som jordmor for å kunne være fødselshjelper for en ny verdensorden. Bare for å oppdage at det hele var et innbilt svangerskap. Statsidealismen har ikke levert varene. Jeg sikter ikke her til forfeilet bistand og mislykkede fredsprosesser. Det er kjent for de fleste. Jeg sikter til at å føre en mer ekspansiv og egenrådig utenrikspolitikk enn hva landets stilling skulle tilsi har svekket Norges omdømme.
Telefonsamtalen mellom Stoltenberg og Bush, som effektivt kuttet kontakten mellom de to lederne, er et eksempel. Feilskjær som Norges forhastede anerkjennelse av terrororganisasjonen Hamas og et knippe lite omtalte episoder i NATO-sammenheng, bidro til å befeste inntrykket av Norge som lite pålitelig.
En mer vittig episode var daværende statssekretær Raymond Johansens besøk til Teheran i 2006. Uvisst av hvilken grunn, ga han seg til å forhandle om Irans atomvåpenprogram. Problemet var bare at forhandlinger alt pågikk i regi av verdens mektigste stater. Resultatet var hoderystende ergrelse over hva som ble ansett som et oppblåst selvbilde – i Washington, London, Paris, Berlin og i Moskva. Historien er om Raymond i Teheran en gjenganger i middagstaler av det humoristiske slaget på kontinentet.
Da jeg diskuterte grunnen til Norges kursendring med en insider i Washington, foreslo hun et overraskende svar: Wikileaks. Avsløringene av USAs hemmelige diplomatiske innberetninger viste at antakelsen om norsk engasjement som kilde til universell beundring ikke medførte riktighet. Kanskje har man tatt dette inn over seg? Det heter seg at – En realist er en idealist som har blitt ranet av virkeligheten.
Du spør deg kanskje: -Hvorfor har jeg ikke hørt om alt dette før nå? Noe av årsaken er dovne journalister. Janne Haaland Matlary, selv en forhenværende statssekretær, har påpekt den nesten rørende tillitsfullhet som norske journalister viser overfor landets utenriksledelse. Det skorter på kunnskap og kritisk sinnelag. Allmennheten er i Norge, som i andre land, avhengig av gravende journalister for å kunne holde sine valgte representanter til ansvar.
Naturligvis er ikke omleggingen av norsk utenrikspolitikk så komplett som denne kronikken kunne gi inntrykk av. Norge bruker fortsatt enorme summer på bistand og fredsarbeid. Vi betaler fortsatt villig regningene for FNs mye kritiserte byråkrati. Og våre ledere kan fortsatt snakke malmfullt om alt verden kan lære av oss. Men fokus har endret seg. Og det er trolig av det gode. Når verden endrer seg så må vi endre oss med den. Derfor demonteres nå engasjementspolitikken så stille, så stille