Dagens Næringsliv 2. aug, 2016
Da Colombias borgerkrig endte, var vi opptatt.
Utakk er verdens lønn. 23. juni 2016, samme dag som utenriksminister Børge Brende besøkte Cuba for å feire sin kanskje største personlige triumf som norsk utenriksminister, stemte britene seg selv ut av EU. Så fulgte julis terrorkavalkade.
De færreste har derfor fått med seg at verdens eldste væpnede konflikt formelt ble stanset med signeringen av den permanente våpenhvilen i Havanna. Norske aviser har knapt omtalt saken. Faktisk får «Colombia + Fred» flere treff i nyhetsarkivet for 2015 enn i år, da freden inntraff.
Dersom prosessen går etter planen, er dette en «Big Deal». Fred i Colombia er et glimt av sollys i et år preget av lavt utenrikspolitisk skydekke. Borgerkrigen i landet har pågått i 50 år, tatt over 200.000 liv og har drevet millioner fra hus og hjem.
Det tok tre og et halvt år med forhandlinger for å enes om en våpenhvile og et veikart for fred. Norge har spilt en sentral rolle som tilrettelegger i denne prosessen, i firspann med Cuba, Chile og Venezuela. Dette har vært norsk fredsdiplomati på sitt beste: Tålmodig og stillferdig.
Grunnlaget for våpenhvilen ble lagt under hemmelige forhandlinger i Oslo i 2000. Den utrettelige Jan Egeland skal ha sin del av æren. Norske diplomater har siden ventet på at partene ble tilstrekkelig nedslåtte og tilstrekkelig interesserte i fredens frukter til å legge til side målene og mistroen som har holdt borgerkrigen gående.
Forhandlingene har dreid seg om seks spørsmål:
- Våpennedleggelse og gjennomføring av fredsavtalen. l Farc-geriljaens overgang til legitim politisk bevegelse. l Demobilisering og integrering av geriljasoldatene i det sivile liv.
- Fjerning av kokain og opiumsavlinger.
- Overgangsrettferdighet og oppreisning for ofrene.
- Jordreform og distriktspolitikk.
I forhandlingene har partene måttet klatre over tilsynelatende uoverstigelige motsetninger. Den fremste av disse har vært avvæpning og inkludering. Fredsoppgjøret vil, i sin fulle utstrekning, omfatte en rekke militser, men den viktigste er Farc, latin-Amerikas største og eldste geriljaorganisasjon.
Når vi skreller lagene av marxistiske dogmer, Che Guevara-sitater og frigjøringsteologi, er Farcs politiske prosjekt for tiden motstand mot privatisering og å representere de fattige på landsbygda mot Colombias rike. Geriljaen har, som mangt i Colombia, vært finansiert gjennom eksport av narkotika.
Kokain-marxistene har drevet terror mot Colombias eliter og deres familier. Det er derfor ingen lett oppgave å finne gehør for en fredsløsning i Bogota. Begge parter ønsket mer enn de kunne få. Forhandlernes beste kort er at etter 50 år med blod og jern er drømmen om seier på slagmarken svekket i de fleste leire. Men ikke i alle. Gang på gang har såkalte «spoilere» forsøkt å avspore fredsprosessen.
Farc har stjålet, kidnappet, voldtatt og drept. Det var derfor en bitter pille å svelge for regjeringen ledet av Juan Manuel Santos Calderón at de rundt 6800 Farc-soldatene som tilstår vil få åtte år med «bevegelsesbegrensninger», men ikke fengsel. De overgir sine våpen til FN, ikke regjeringen. Siden geriljaen nå vakler på randen av militært nederlag, mener enkelte det ville være bedre å gå for militær seier, som på Sri lanka.
Hva president Santos vet, og hans store kritiker Álvaro Uribe ikke vil erkjenne, er at en militær seier i praksis er ekstremt usannsynlig. Bogota kan fortsette å drepe Farcs ledere, men effekten vil trolig være at organisasjonen fragmenterer i en mengde militser som fortsetter å terrorisere landets utkanter, som før.
Dersom en fred skal fremforhandles må det derfor gjøres nå, mens man fortsatt har noen med autoritet på andre siden av bordet. Det gjenstår å se om fredstilhengerne lykkes i å forklare dette for velgerne som i siste instans skal godkjenne fredsavtalen i en folkeavstemning hvis dato ennå ikke er satt.
Mange av opprørerne er mistenksomme til fredsprosessen. Farc-soldatene, mange av dem tenåringer, har aldri vært i en by eller studert annet enn geriljataktikker og kommunistiske salmevers. I intervjuer med internasjonale medier har enkelte sagt at de vil velge livet som fredløs dersom overgangen ikke fungerte for dem. Det er ingen tom trussel i en region der oppløste opprørsgrupper ofte forvandles til narkotikagjenger.
Det er også usikkerhet festet til den nest største geriljaorganisasjonen, ELN, som anslås å ha 2000 mann under våpen. I Colombiansk dagspresse spekuleres det om ELN, som innledet fredsforhandlinger i mars 2016, håper å ta over etter Farc i dennes kjerneområder sør i landet.
På tross av alt dette ser det altså ut til at freden er i ferd med å senke seg.
Det har ofte vært slik at norske utenrikspolitikere har solgt sine medganger for mer enn hva de var verdt. Det er derfor forfriskende å se Børge Brendes beskjedenhet. Han har faktisk fått mindre heder enn hva han fortjener. Fred i Colombia viser at norsk fredsdiplomati kan levere når forholdene ligger til rette for det.