Fremtiden for norsk utenrikspolitikk ligger bak oss.
Publiser i E24 15 november 2023
Utenriksministeren fløy nylig til Egypt. Han ville megle fred i Midtøsten. Senere i år har Norge tatt på seg å lede de fastlåste forhandlingene om globale utslippskutt frem mot ‘klimatoppmøtet’ Cop-28. Og vi er en av hovedsponsorene av Ukrainas krigsinnsats, den 4. største giveren etter USA, Tyskland og Storbritannia. Ved første øyekast kan det se ut som ’full fart i alle retninger’.
Det er alle høyverdige målsetninger, bevares. Utfordringen er at sjansene for måloppnåelse er lave, minimale. Til dette kommer et uomtvistelig faktum: Norge er ikke en uvanlig stor NGO, vi er en småstat med 5 millioner innbyggere. Dette fikk meg til å tenke: Hvorfor investerer vi så mye i tapsprosjekter? Det er som om kartet ikke stemmer over ens med terrenget i norsk diplomati.
Veikartet for norsk utenrikspolitikk er Stortingsmelding 27, «Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid». Satt på spissen [der står det jo ofte best] hevder rapportens forfattere at en verden preget av multilateralt samarbeid er i Norges interesse; at en slik ‘liberal verdensorden’ er i ferd med å svekkes og at Norge, derfor, må investere mer av sine ressurser i dette systemet.
Dette lyder tilforlatelig, helt til du innser at de multilaterale institusjonene forvitrer for øynene på oss. FN lammes av inntektssvikt. Kun en stormaktsleder møtte opp til høynivå-uka i år. Verden består av land som Norge ikke kontrollerer, med interesser som ikke defineres i Oslo. Spørsmålet blir da: hvor går grensen mellom det å være et foregangsland; å ta kalkulert risiko -og å lide av vrangforestillinger?
For 50 år siden brukte statsviteren Robert Jervis prospektteori, en gren av mikroøkonomien, til å analysere bruk av militærmakt. Teorien viser til at folk har en tendens til å ta større risiko når de føler at de taper. «Kriger vil da ofte bli utløst av frykten for tap,» skrev han. «Når stater tar veldig høy risiko, er det vanligvis fordi de tror at de må akseptere visse tap hvis de ikke gjør det.»
Gamblerens tendens til å øke veddemålene jo mer han taper er velkjent i spillindustrien, men ikke blant norske internasjonalister. Feilsatsingene rykker stadig nærmere våre egne grenser. Jeg kom til å tenke på det da jeg leste historiker AJP Taylor. I boka The Course Of German History (1945) beskriver han generasjonen bak 1848-havariet som skulle bli en kilde til tysk militarisme og to verdenskriger:
De var ungdomsradikalerne som nå var middelaldrende og moderate, de trodde på overtalelse og kompromiss. De så seg selv som eviggrønne, bedrevitende; hevet over makt og massepolitikk. En generasjon som hadde sine formative opplevelser fra en helt annen sammenheng forsøkte å bevare relevans i en ny og fremmed kontekst. Omtrent som å se din brisne far prøve å danse til Beyonce.
Generasjonsaspektet aktualiseres av krigen i Ukraina. I 2008, forrige gang Espen Barth Eide var utenriksminister [før han ble hva avisene kalte ‘Davos-Espen’], investerte han Norges troverdighet på å ‘forby’ landminer og klasevåpen. Han var på forsider verden over. Hvilke to våpentyper tror du ukrainerne bruker for å ikke tape forsvarskrigen som Norge betaler for? Gjett.
I dagens verden kolliderer to utenrikspolitiske sinnelag, la oss kalle dem ‘det progressive’ og ‘det tragiske’. Førstnevnte tror at verden kan perfeksjoneres gjennom politikk, institusjoner, normer og verdier. Antagelsen er at menneskene og ‘verdenssamfunnet’ kan gjøres ‘rettferdige’ gjennom sosial ingeniørkunst tenkt ut av kompetente eliter. Gamle lojaliteter er hindre som ‘vi’ må legge bak ‘oss’.
Mot dette står det tragiske sinnelaget. Dette anser stater som iboende [men ikke nødvendigvis hovedsakelig] egoistiske og grådige. De tenker at makt og interesser er systemets sanne valuta: Utenrikspolitikk kan ikke være mer enn midlertidige svar på permanente utfordringer. Det tragiske sinnelaget er opptatt av å holde mørket på avstand. Det beste vi kan håpe på er stabilitet.
En gang var essensen i norsk utenrikspolitikk sammenfattet i to vakre ord: Vaktsom og avventende; en siste utpost av bondsk konservatisme i dette moderne Babylon. Det finnes ingen fremtidsvisjon som skal oppnås i det tragiske sinnelaget. Dette forvirrer og irriterer progressive tenkere: Skal vi liksom gjøre ingenting? Ja, lyder svaret, dersom inngripen ikke vil oppnå klart definerte målsetninger.
En generasjon progressive politikere har dominert norsk utenrikspolitikk siden 1990-tallet. Du kan navnene, for de fikk alle ‘toppjobber’ i utlandet. Disse bekjenner seg til en form for ‘narrativ-drevet’ utenrikspolitikk. Norges gode navn og saldo brukes på saker operatørene tror er fremtiden, uavhengig av nasjonale interesser. Det er derfor Norges ‘groundhog day’ utspiller seg i steder som Palestina.
Dette har eskalert til et punkt der Norge engasjerer seg i nesten enhver cause célèbre og sjelden ser seg over skulderen på branntomtene vi har etterlatt oss. Hvordan står det til i Norges afrikanske eventyr, Sør-Sudan? Hvordan gikk egentlig fredsforhandlingene på Kypros? Hva brukte Hamas de norske bistandspengene på? Hva med regnskogsatsingen? Hva kjøpte 23,8 milliarder kroner i Afghanistan?
Noe av dette forklares i at det progressive sinnelaget ikke erkjenner at politikk oftest leverer avveininger, langt sjeldnere løsninger. Vi løser sjelden store problemer, vi kan kun stabilisere. Ethvert tiltak har følger og følgene må avveies. Og en grunn til at ting er så ugreie i verdenspolitikken akkurat nå, er at følgene av forsøk på å tvinge fram en løsning ofte er verre enn problemet de var ment å løse.
I ‘verste fall’: Hva om Russland slår Ukraina, hvilke konsekvenser kan det få at Norge finansierte krig mot et naboland? Kan ikke overambisiøse klimamål skade norske husholdninger? Om Israel skyver palestinere ut av Gaza: Vil higen etter rampelyset sette Norge på kroken for en horde med vanskelig integrerbare migranter? Vil ikke det lede til ‘svenske tilstander’? Avveininger, min venn, avveininger.
Gårsdagens menn [av begge kjønn] har klippekort på Norges utenrikspolitiske toppjobber. Norge vil trolig fortsette å snuble fra feilslutning til feilsatsing så lenge generasjonsskiftet utsettes. Alternativet er, som er representant for vår gjennomgående kompetente utenrikstjeneste sa til meg i et uvoktet øyeblikk: «Hva er galt med å være midt i flokken? Hvorfor må vi på død og liv lede an hele tiden?»
Men far vil danse så lenge Beyonce synger, for han føler seg ung. George Orwell sa engang: «Vi er alle i stand til å tro på ting som vi vet er usanne, for så, når vi får bevist at vi tok feil, vri frekt på fakta for å gi oss selv rett. Intellektuelt sett er det mulig å fortsette slik på ubestemt tid: Den eneste begrensning er at feilslutninger før eller siden støter opp mot hard virkelighet, vanligvis på slagmarken.»