Intet er hellig. Ikke engang menneskerettighetene.
DAGENS NÆRINGSLIV 10.06.2015 Side 3
“Gud er død”. Friedrich Nietzsches utfall i boken «Slik talte Zarathustra» var en oppfordring til å rette blikket fra himmelen mot jorden. Siden den gang har sannhetssøkere villet knytte moral og etikk til mennesket, uten høyere makter. Dette arbeidet har blant annet gitt seg utslag i menneskerettighetene.
Menneskerettighetene er i senere år blitt så dominerende at de er blitt sammenlignet med en sekulær religion. Nå har også denne religionen fått sin Nietzsche. Samuel Moyn mener menneskerettighetene i sin humanitære form er langt yngre enn de fleste antar, og også mindre varige. Han spår at menneskerettighetene trolig vil erstattes av «andre ideologier og praksiser» og at dette trolig vil skje «raskt og enkelt».
Harvard-professoren, som nylig besøkte Oslo, skriver i boken «The Last Utopia» at menneskerettighetene bryter med eldre rettighetstenkning. Ifølge Moyn kan ikke tanken om universelle og individuelle menneskerettigheter, voktet av aktivister og overnasjonale domstoler heller ikke spores til opplysningstiden eller rettsprosessene etter Andre verdenskrig.
I stedet mener han at menneskerettighetene i vår forstand oppsto på slutten av 1970-tallet, med president Jimmy Carters beslutning om å gjøre menneskerettighetene til en hjørnesten i USAs utenrikspolitikk – en taktisk utvalgt kjepp til å pryle Sovjetunionen med.
Moyn tror menneskerettighetene vokste ut av branntomten til tidligere politiske utopier. De individuelle rettigheters moral erstattet kommunismen og nasjonalismens svermerier; et avpolitisert surrogat for revolusjonære politiske prosjekter. Nasjonal selvbestemmelse medførte ikke garantier for menneskeverd. I så måte representerer de et kvantesprang.
Problemet er at de grunnleggende menneskerettighetene er blitt utvidet til å gjelde alt fra hvor det er lov å henge kors til fengsledes påståtte menneskerett til å stemme ved valg. Det har oppstått et inntrykk av at «MR» – som det heter på stammespråket – er et regime hvor regningen skrives overnasjonalt, men betales nasjonalt; et sted hvor flertallet yter og minoritetene nyter.
Vi ser også at når rettigheter utvides fra negative rettigheter – altså frihet fra overgrep – og over til positive sosiale og kulturelle rettigheter, kommer de i konflikt med hverandre. Er terroristens rett til familieliv viktigere enn statens rett til å kaste ut en uønsket gjest? Er den troendes kjærlighet til profeten viktigere enn karikaturtegnerens ytringsfrihet? Moyn mener at et stadig mer utflytende rettighetsbegrep, administrert av internasjonale organer, løsrevet fra nasjonal kontekst, kan skape flere konflikter enn de løser. Han mener vi bør være mer skeptiske til dem som svøper seg i menneskerettighetene: «Menneskerettighetene sprang ut av ønsket om å fremme ‘de maktesløses makt’ ble uomtvistelig bundet opp i de mektiges makt». Rettsliggjøring frarøver ikke makten sin beskaffenhet, den flyttes bare over til andre makthavere.
Moyn kaller menneskerettighetene for «et nytt Utopia». Ordet er brukt i stedet for «ideal» tilsynelatende på grunn av sin injurierende kraft. Utopisme fikk sin odiøse klang fra diplomaten E. H. Carrs obduksjon av mellomkrigstiden i boken «The Twenty years’ crisis». Sammenbruddet forklares, dels ut av en naiv tro på folkeretten og internasjonale organer som det motsatte av makt og interesser.
I de senere år har det oppstått en fagtradisjon som stiller seg skeptisk til den slags internasjonalisme. Historikeren Mark Mazower beskriver i boken «Governing the world internasjonalisme» som «de mektiges idealisme». Han ser internasjonale institusjoner som steder befolket av selskaper med ukjente eiere, dommere med uerklærte sympatier, NGO-er uklare med motiver og politikere med upålitelige lojaliteter.
Han er ikke alene. Steve Hilton, David Camerons politiske strateg, beskriver EU i boken «More human» som en «stinkende kloakk av forretningskorrupsjon kledd opp som idealistisk internasjonalisme». Camerons nye konservative regjering har truet med å trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), grunnet påstått «juridisk aktivisme».
Juristen Lord Hoffmann har kritisert menneskerettighetsdomstolen for å være «ute av stand til å motstå fristelsen til å utvide sitt virkefelt og til å påtvinge uniforme regler på medlemsstatene. Den forsøker å gjøre seg til motsatsen til USAs høyesterett, en skaper av føderale lover for Europa». På tross av at EMD kan avgjøre juridiske saker av stor viktighet, er et flertall av overdommerne akademikere med liten eller ingen dommererfaring.
Britene bryter således med trenden hvor land som Norge gir EMD forrang foran våre egne lover – også når den påtar seg domsmyndighet i stadig flere spørsmål i takt med at fortolkningen av menneskerettighetene flyter ut. Det gjenstår å se om den norske viljen til å avstå makt, eller den britiske viljen til å kreve den tilbake som vil bli 2010-årenes soundtrack.