Hvorfor skal vi minnes Margaret Thatcher? Hvis kjønn var svaret, burde hun jo være et feministikon? La oss være enige om at det ikke er tilfelle.
Trykket i ErlikOslo
Finanskrisen er ikke lenger et abstrakt begrep. Den merkes i London. Mange industrier sliter og arbeidsledigheten skyter i været. Gordon Brown svarer med å nasjonalisere deler av banksektoren. Enkelte håper at krisen skal bane vei for et nytt sosialistisk eksperiment. Femten år etter at hun gikk av, er Margaret Thatcher igjen aktuell. Få andre statsledere har bekjempet sosialismen mer effektivt enn Thatcher. Derfor kappes ledere på høyresiden i Europa om å bli sammenlignet med Jernladyen..
I den nye biografien There Is No Alternative: Why Margaret Thatcher Matters beskriver Claire Berlinski en politiker med klaremeninger. Som mente at sosialisme var galt ikke bare fordi ideologien er økonomiskuholdbar, undertrykkende eller fordi den gang på gang har druknet Europa iblod, men fordi hun anså sosialisme for å være moralsk forkrøplende. Thatcher hadde karakterstyrke, vilje og mandat til å lede. En statsminister somble respektert, men aldri elsket av det britiske folk. Ja vel. Så hvorfordyrker da det nye Storbritannia Margaret Thatcher foran markante etterkrigsledere som Attlee, Macmillan eller Eden?
En britisk venninne mente svaret er at Thatcher «la grunnlaget for de gode tidene vi ser nå». Hun løsnet strupetaket fagforeningene hadde på økonomien og så, la hun til, var hun kvinne. Tja. At hun var landets første kvinnelige statsminister er kan hende en faktor. Men hvis kjønn var svaret, burde hun jo være et feministikon? La oss være enige om at det ikke er tilfelle. Min venninne smilte: «Grunnen til at vi liker Thatcher er at hun viste den standhaftigheten som vi mener er britenes fremste karaktertrekk på et tidspunkt da ingen andre viste det».
Mens legenden vokser, overskygges den faktiske personen Margaret Thatcher. Den personlig kristne kjøpmannsdatteren fra Lincolnshire. Den Oxford-utdannede kjemikeren som ble valgt inn i parlamentet i 1959, 32 år gammel. Den skamløst konservative politikeren som i 1975 utfordret Edward Heaths partilederverv. Som slo knockout på Labour i valget 1979. Hun tok over et sosialdemokratisk konkursbo: inflasjon, stagnasjon og streik
Jernladyen nektet nå å inngå kompromisser for bevare husfreden. Konsensus er det motsatte av lederskap, sa Thatcher. Så gikk hun i strupen på sosialdemokratiet. Statlige selskaper ble solgt. Statssektoren slanket. Skattetrykket lettet. Inflasjonen bremset. Streikeretten begrenset. I Europa forsvarte hun nasjonale interesser. En vandrehistorie forteller at Thatcher på et EF-toppmøte hadde snakket om min olje, min fisk, mine penger. Da det ble sent, så hun på klokken og utbrøt «my God!». Da skal den franske motparten ha ropt: – Å nei, ikke det også!
Thatcher gikk av da utenriksministeren Geoffrey Howe trakk seg over uenighet om Thatchers sabotering av EF-samarbeidet. I sin avskjedstale kritiserte den nære medarbeideren statsministerens forakt for kompromisser og intoleranse overfor andre meninger enn sine egne. Dagen etter utfordret Michael Hesseltine hennes partlederverv. Thatcher vant kampvoteringen knepent, men marginen var så knapp at partistatuttene krevde omkamp. Det kunne hun ikke akseptere. Isolert, omgitt av en ny generasjon konservative som ikke delte hennes protestantisme, hennes antisosialisme eller euroskepsis, skrev Margaret Thatcher sin avskjedssøknad i november 1990.
Noe av Thatchers styrke må også tilskrives Labours svakhet. Da de konservative gikk mot høyre, drev Labour stadig lenger til venstre under Michael Foots lederskap. En rekke upopulære saker – fra økte skatter til ensidig nedrustning og utmeldelse av EF – drev høyresiden i partiet ut og over i de liberales rekker. Neill Kinnock mislyktes i å bringe partiet mot sentrum og Labour tapte valgene i 1988 og 1992.
Endringen kom med valget av Tony Blair som partileder. Han la sosialismen på hylla og gikk til valg på fri konkurranse, deregulering og lavere offentlige utgifter. Og viktigst av alt: Han slo fast at det private markedet er best egnet til å skape økonomisk vekst. Saker som alle var hentet fra Thatchers lærebok. Han løsnet også båndene til fagforeningene og marginaliserte venstresiden i partiet. I mai 1997 vant Labour valget med den største marginen noen regjering hadde hatt siden 1935 – 179 seter.
Dette var på ingen måter dommedag over arven etter Thatcher, tvert imot. Tony Blair var æresgjest ved ladyens 80-årsfeiring. Det er i dag bred enighet om at hun hører hjemme i de britiske statsministeres panteon. Ved siden av ledere som Pitt, Gladstone, Disraeli og Churchill. Thatcher tok over et land med ryggen mot fremtiden. Da hun trakk seg, hadde en ny arbeidsdag begynt. I mellom stod en opplevelse som var like smertefull som den var nødvendig. Thatcher forbindes i dag med den sammenhengende økonomiske veksten Storbritannia i dag nyter godene av.
Da Thatcher besøkte Norge i 1986 ble det opptøyer. I dag sitter demonstrantene i regjeringskontorene. De færreste vil være med på at Thatcher har vært en viktig inspirasjon for den nye norske økonomien. I stedet ser mange thatcherisme som motsatsen til vår hjemlige politiske konsensus – fra statsfeminisme til internasjonalisme og multikulturalisme.
I Norge har sentrum av politikken beveget seg mot ytre venstre i europeisk målestokk. Med unntak av Frp, hvor Siv Jensen i britiske medier refereres til som «den norske Thatcher». Og det er her Berlinski mener grunnen til å holde arven fra Thatcher i hevd finnes, «fordi hennes kamp ikke er over (…) Sosialismen ble gravlagt for tidlig». Den marsjerer igjen, mener hun og hevder at denne ideologien vil utgjøre en fare også i det kommende århundret.