ErlikOslo
Asle Toje
Det høres kanskje merkelig ut men dette spørsmålet har opptatt tenkere i lang tid. Det moderne historiefagets far, italieneren Giambattista Vico, mente at sivilisasjoner går gjennom de samme stadiene som mennesker – fra barndom til ungdom, voksen alder og alderdom. Og hver av disse epokene har sitt eget verdensbilde – fra barndommens mystikk til ungdommens heltedyrkelse; til de voksnes verdensvanthet – og til slutt – alderdommens nostalgi og forfall. Dette er et tema som har gått igjen og igjen i historieskrivningen. I boka <kur>Det romereske imperiums nedgang og fall<kur> fargelegger historikeren Edward Gibbon grovskissen til Vico. Han maner fram et verdensrike som synker sammen under sin egen vekt. Rom mistet sin ungdomskraft og offerviljen som holdt det samlet og sterkt. Til slutt dør det – mer av alderdom enn noe annet.
Den tyske forfatteren Oswald Spengler tok opp det samme temaet i boka med den poetiske tittelen <kur>Aftenlandets Undergang<kur>. Der hevder han at sivilisasjoner blomstrer opp og visner i naturlige, uunngåelige sykler. Adolf Hitler var en av Spenglers apostler, men var uenig i at forfall er uunngåelig. Han mente tvert om at sivilisasjoner kan gjenfødes ved menneskelig vilje og handling. Føreren ville tvinge Tyskland ut av ferden mot alderdom. Han ville starte prosessen på nytt. Det forklarer kanskje nazistenes hang til mystiske symboler, sorte SS-riddere og fakkelprosesjoner. Men Hitler er på ingen måte alene i ønsket om å unnslippe hva han oppfattet som en sirupaktig nedadgående bevegelse. Det sies at da Storbritannia på 1970-tallet måtte søke om lån fra Det internasjonale pengefondet for å få endene til å møtes, reiste finansministeren seg i parlamentet og sa: «Gentlemen, verden ser nå til Britannia med den samme overraskelse og ubehag som da den så Romerne ble til …(kunstpause) Italienerne».
De to hovedperspektivene på sivilisasjoners stigning og fall fanges kanskje best i ordstriden mellom filosofene Karl Popper og Thomas Kuhn på 1960-tallet. De to kranglet om hvordan vitenskap utvikler seg over tid. Noe forenklet hevdet Popper at vitenskap hoper seg opp, det vil si at alle tiders tenkning og arbeid samles i en stadig voksende masse. Tenk gjerne på det som en pyramide som vokser inn i himmelen. Dette er også perspektivet til Oxfordhistorikeren Arnold Toynbee. Han så på vestlig sivilisasjon som en samling av alle nasjoner som har eksistert i Vest-Europa siden romerrikets fall. Det er en kontinuitet fra våre forfedrene til oss – nesten som en uhørlig sang. Thomas Kuhn er uenig. Han stiller seg på Vicos side og mener at vitenskap går framover i serier av oppbygginger og kollapser – i bølgemønstre. Egyptisk sivilisasjon faller sammen og etterfølges av gresk sivilisasjon som etterfølges av romersk sivilisasjon. Og så videre. Og så videre.
Dette er et tema også i vår egen tid. Fram til første verdenskrig mente mange intellektuelle at hemmeligheten til å holde en sivilisasjon ung – var å føre krig jevnlig. Krig ble sett på som rensende og sunt. Man fryktet at fravær av krig ville uthule den europeiske maskuliniteten og føre til degenerasjon og forfall. På begynnelsen av 1800-tallet var den danske filosofen, med det velklingende navnet Konrad von Schmidt-Phiseldeck, dypt bekymret for at Europeisk samarbeid og integrasjon ville føre til fred. Men dansken beroliger leseren: «Europeeren vil ikke lide av mangel på krig». For «krigen vil […] bli hevet opp på et høyere plan. Den skal underordnes et verdig og edelt formål som har med hele menneskeheten å gjøre». Schmidt-Phiseldeck var en av de første forkjemperne for Europeisk integrasjon og humanitær intervensjon – om enn med en litt annen begrunnelse enn det vi er vant til. Og som et frempek mot vår egen tid foreslår han at vi vil finne all den krig vi trenger – i Midtøsten.
Ideen om unge og gamle sivilisasjoner lever i beste velgående også i vår egen tid. I USA er tanken om at Amerika er et «ungt land» en hjørnestein i det nasjonale selvbildet. De ser på seg selv som en egen sivilisasjon – breddfull av optimisme og ungdom. Det ligger også i denne tanken at Europa er godt over middagshøyden. Våre beste øyeblikk ligger bak oss. Slike påstander har naturligvis alltid irritert Europeerne. Dikteren Oscar Wilde kvitterte med å hevde at «Amerika er det eneste landet som har gått direkte fra barbari til dekadanse uten å ha vært innom sivilisasjon». Vi var vitne til en lignende ordkrig under opptakten til Irak-konflikten. Da stemplet USAs forsvarsminister, Donald Rumsfeld – med dårlig skjult forakt – vår del av verden som «gamle Europa». I de politisk toneangivende kretsene i USA mente mange at det var nettopp i viljen til å gå til krig at USA skiller seg ut fra de falmede storhetene i Europa.
I boka Sivilisasjonenes sammenstøt hevder Harvard-statsviteren Samuel Huntington at fremtidens internasjonale konflikter vil ikke først og fremst følge økonomiske, sosiale eller ideologiske skillelinjer. Konfliktene vil følge sivilisasjonsskillene. Det ligger i denne tanken at Vesten vil skusle kreftene sine på en bitter og fåfengt konflikt med den tilbakestående islamske verden. Mange mener at Vesten er i ferd med å forbigås av yngre, mer dynamiske sivilisasjoner i Asia. Tiden vil vise om dette stemmer. Det som er sikkert er at slik “sivilisatorisk makroanalyse” har en tendens til å tvinge seg fram i perioder med selvransakelse. Vi lever selv i en slik brytningstid preget – som den er for mange – av rotløshet, tvil og oppløsning. Så kan hende er tiden snart moden for at en ny Vico, Spengler, Toynbee – eller kanskje til og med en Schmidt-Phiseldeck? Som vil komme og fortelle oss at vi er blitt gamle alle sammen.