DAGENS NÆRINGSLIV 19.04.2014
Toget dampet inn i natten. Jeg stod i korridoren og nøt den sitrende spenningen over hva om snart skulle skje. I hver vogn satt og stod det unge menn som jeg. Konduktørene holdt mistroisk øye med dem for de var kledd i slitte feltgrå og lappede klær som meg selv; deres lyse hår og arrogante ansikter ga dem en familielikhet. Vi gjenkjente hverandre og hilste. Vi var, uten å kjenne hverandre, trukket fra alle deler av riket av lukten av kamp og fare.
Putin har kalt Sovjetunionens kollaps den «største geopolitiske katastrofen» i det forrige århundre, en tragedie for Russisk selvbevissthet. I kommunismens første fase prøvde de røde å avskaffe nasjonene. De ville skape et nytt menneske, Homo Sovieticus. Senere, etter krigen, ble denne en russer. I sin kritikerroste biografi viser Robin C. Tucker hvordan Stalin ble stadig mer pro-russisk, på tross av sitt georgiske opphav.
I Dresden sluttet en hel klasse skogbruksstudenter seg til oss med grønne uniformer, jaktkniver og hatt med brem. Lærerne fulgte dem som offiserer. Menn kom fra alle deler av det tyske riket. Det var frontkjempere fra Baltikum, studentforeninger, fagforeninger, arbeidere og unge forretningsfolk. Det var menn fra Rhinen og fra Ruhr, fra Bayern, fra Transilvania og Tyrol. Alle unge, alle beredt. For første gang siden krigen var her en kamp som var riktig. Vi skulle forsvare fedrelandet.
Jeg gjenforteller fra Ernst von Salomons bok «De fredløse» for å hjelpe leseren å bedre forstå hva vi har bevitnet på Krim. Selv om det synes hevet over tvil at Russland sendte innrullerte soldater med ordre om å opptre som fribyttere, er det like åpenbart at konflikten tiltrakk seg ekte frivillige fra hele den russisktalende verden. Ingen som så President Putins anneksjonstale kan tvile på at overtakelsen av Krim symboliserer noe mer. Det samme som Annaberget symboliserte for tyskerne.
Du kan ikke forstå nyere tysk historie, uten å forstå frikorpsene og du kan ikke forstå frikorpsene uten å forstå stormingen av St Annaberg, hvor von Salomon var på vei i 1921. Kampene ga frikorpsene legitimitet. De gjorde det mulig for nazistene å bygge en væpnet fløy, SA, som gjorde det mulig å ta over staten. Selv om det er for sterkt å hevde at det tyske «vi» oppstod i frikorpskrigene, så var dette et steg på veien fra hessisk eller bayersk identitet mot en tysk nasjonal identitet, denne ‘Deutschtum’ som filosofene og dikterne snakket om.
Sovjet ble, i følge historikeren Hélène d’Encausse, «et imperium som hadde kostet den russiske nasjonen» sin utvikling, sin vitalitet, ja selve sin eksistens. En ny russisk identitet oppstod etter 1991. Denne identiteten var «ikke knyttet til å være mektig, men snarere følelsen av ydmykelse». David Lowenthal beskriver i boka Fortiden er et fremmed land hvorledes nederlagsnasjonalister ofte bruker fortiden for å rettferdiggjøre nåtidens uretter. Det nye Russland oppfattes som en overgriper, men ser på seg selv som et offer.
For Russland symboliserer Krim mye mer enn et stykke land og en marinebase. Oppstykkingen av Sovjet etterlot millioner av russere utenfor landets grenser. I talen hvor Putin annonserte anneksjonen gjorde han det klart at Moskva vil «forsvare interessene» til etniske russere utenfor Russland. Å ta rollen som disses ‘øverste beskytter’ er, potensielt, den mest skjebnesvangre beslutningen i vårt århundre.
La meg forklare. Tysklands tragedie lå i at landet ble samlet som en tysk stat for tyskere. Men ikke alle tyskere bodde i Tyskland. Millioner av såkalte volksdeutsche bodde sør og øst. Sovjetkartet var tett-i-tett med tysktalende bosetninger. Disse slo uavlatelig inn i tysk politikk, dels fordi de tyske minoritetene ofte led overlast, dels fordi de så seg tjent med å pusse Berlin på egne styresmakter. Prosjektet med å skape Lebensraum, livsrom i øst, var løsningen. En ny landsdel hvor utenlandstyskerne kunne bli en del av Tyskland. Heim ins Reich.
Stormingen av St Annaberg var en trefning, men en episode som ble fortalt og gjenfortalt til den ble episk, en fortelling om en nasjon som eier sin egen skjebne. Tyske forlag ga ut bøker om slaget for barn i alle aldre. Annaberg var krig slik krigsromantikere hadde forestilt seg forut for første verdenskrig. Seieren ble vunnet med bajonettangrep i undertall. En seier, ikke for staten, men for nasjonen. De russiske ‘selvforsvarsgruppene’ feirer Krim på samme vis. De ivrer nå for å ta svartehavskysten og Transnistria.
Sosiologen Liah Greenfeld deler nasjonalisme i «individualistisk frihetsnasjonalisme», som ser nasjonen som likeverdige og frie individer, og en «kollektivistisk, autoritær nasjonalisme», som feirer nasjonen som et kollektivt vesen. Denne typen nasjonalisme kan være liberal – altså at man kan slutte seg til den, eller den kan være medfødt. Putins Russland er i sistnevnte kategori. Kombinasjonen av nederlagsnasjonalisme, frikorps og Moskvas ‘hjem til riket’-politikk gir grunn til uro over hva som vil følge etter Krim.