PUBLISERT i Minerva Tirsdag 12. mars 2024
Den vedvarende irritasjonen.
Illustration: pathdoc / Shutterstock / NTB)
Asle Toje
I vår «moderne» verden, der teknologiske fremskritt i teorien har gjort livet mer praktisk, har nye irritasjoner infiltrert hverdagen vår med insisterende hyppighet – fremst blant disse er den aggressive pipelyden.
Tenk på det. Stadig flere budskap signaliseres gjennom en ubehagelig lyd. Den er ubehagelig, fordi den vil motivere deg til handling. Men er det greit å behandle mennesker på denne måten? Vi oppdras i stadig større grad gjennom å straffes med lyder.
Det var kanskje OK da det kun handlet om å få deg til å ta på sikkerhetsbeltet, men nå piper ondskapen i fem minutter bare det står en bag i baksetet. Som du ikke kan flytte fordi du styrer bilen. Eldre ikke-digitale apparater ga seg ganske enkelt «ding» da de var ferdige.
Da vi begynte å få digitale enheter, så det ut til at de fulgte dette mønsteret, og laget støy i en kort stund. Nå piper de lengre og høyere: Ryggesensorer, døråpnere, skannere i butikken, fotgjengerfelt, vaskemaskinen, støvsugeren; låsing og alarmtilkobling: Alt piper.
Det hele møtes i et crescendo på steder som McDonald’s der de har et utall ulike maskiner som alle signaliserer at de er ferdige, trenger tilsyn, eller at de er rede til tjeneste gjennom en kakofoni av høyfrekvent piping. Jeg er ikke videre lydsensitiv, men synes det er rart.
Selv om de opprinnelig var ment for sikkerhet og bekvemmelighet, har disse lydsignalene utviklet seg til en kumulativ byrde for mange. Eller, kanskje ikke mange, kanskje det bare er meg? Det irriterer i alle fall meg. Mest fordi jeg ikke liker å behandles som krøtter.
Hvert pip, selv om det er kortvarig, har en utrivelig evne til å forstyrre sinnsroen. Enten det er vaskemaskinen om piper hvert 30. sekund i tre minutter for å fortelle at den er ferdig, eller en bilalarm i natten, invaderer disse lydene våre liv uten tillatelse.
Det er flere grunner til at jeg skriver noe som garantert vil trigge hånetrang. For det første gjør pipingens allestedsnærvær dagdrømmen nær umulig. I bymiljøer kan ingen unngå den insiterende pipingen. Det er distraherende, gjør det vondt å tenke en krevende tanke til ende.
For det andre forsterker frekvensen og varigheten av disse pipene ubehaget de skaper. Et og annet pip kan saktens tåles, men når det multipliseres med utallige duppeditter og gjentas ustanselig, blir det ugreit. Mangelen på måtehold øker frustrasjonen over disse lydene.
Uopphørlige pipelyder kan ha en skadelig effekt på menneskelig velvære. Studier har vist at eksponering for konstant støyforurensning kan føre til økt stressnivå, nedsatt kognitiv funksjon og forstyrrede søvnmønstre.
Jeg liker ikke all denne pipingen, fordi den nedvurderer oss mennesker. Det underordner oss maskinene, de introduserer et pavlovsk element av hundeliv som kombinert med et utall andre mekanismer i det moderne liv reduserer vår frihet til noe lett tragisk – i Zapffes forstand.
Jeg har tidligere kritisert hvordan våre myndigheter har abdisert når det kommer til å regulere nye teknologier som medfører masseovervåkning, mens kostnader kollektiviseres og profitt privatiseres; hvor stupiditet og umoral blir unges primære kilder til informasjon og underholdning.
Jeg vet: Latskap og dumskap er menneskehetens permanente lyter. Men hva om våre forsonlige sider marginaliseres? Det får Aldous Huxleys Brave New World til å virke som et håpefullt scenario og filmen Idiocracy (2006) som mer sannsynlig.
Har noen tenkt over hva de aggregerte samfunnskonsekvensene av dette vil bli? I sitt vitnemål til den amerikanske kongressen kritiserte nylig Jordan Peterson samrøret mellom myndighetene og Big Tech.
Psykologiprofessoren mener vi begrenser den individuelle friheten og selvråderetten som produktive, stabile og menneskelige samfunn avhenger av. Han uttrykte uro over hva kombinasjonen av massedistraksjon og masseovervåkning vil si for vår art.
«Flynn-effekten» – der IQ per capita økte jevnt fra 1940 og fremover – var en etablert sannhet. Men trenden synes å ha snudd i det 21. århundret. Da jeg studerte, var gjennomsnittlig IQ blant grunnfagsstudenter i USA rundt 110. I dag er den 102, fallet er størst blant de yngste.
Det er betimelig å minne om at teknologien skal tjene menneskene, ikke omvendt. I lang tid har myndighetene i sin teknologioptimisme aktivt fremmet ukritisk skjermbruk rettet mot barn i skolen, de har latt Google, YouTube og TikTok avgjøre hva som er akseptabelt og ønskelig.
Den erfaring vi har gjort oss så lang med denne ordningen tyder på at tech-selskapene ikke vil bruke denne makten skjønnsomt eller til samfunnets beste, men snarere for profittmaksimering og å velge løsninger som gjør hopen enklere å gjete for teknologieieren.
Bruken av piping for å straffe og motivere er det mest åpenbare eksemplet på hvordan vi, menneskene, gjøres små. Staten søkte snakkesalig sin form i møte med den nye teknologen, og fant den i ansvarsfraskrivelse.
Legg merke til at staten ga seg retten til å regulere hver detalj i din bolig, men er libertarianer i møte med Big Tech. Borgeren er ikke lengre demokratiets referanseobjekt. Tanken om demokrati som folkestyre er erstattet av demokrati som institusjoner i dialog med hverandre.
Dette er en verden som ble forespeilet av C.S. Lewis i boka That Hideous Strength[i] (1945): et samfunn der vitenskapen brukes som et verktøy for dominans i stedet for opplysning. Der organisasjoners neglisjering av menneskeverd og etiske grenser knuser oss alle under hjulet.
**
[i] Denne boken, en del av en Sci-Fi-trilogi, kommer ut på norsk for første gang denne våren, i regi av Forlagshuset Lunde.