Dagens Næringsliv 19 Jan 2021
Granskningsrapport viser at Rød-Larsen fulgte reglene, i den grad de eksisterte.
Da Terje Rød-Larsen i oktober gikk av som leder for International Peace Institute (IPI) i New York var dette slutten på en prosess med Dagens Næringslivs journalister i førersetet. Om der er journalistikkens kall å avdekke hva de mektige ønsker å skjule, var dette forbilledlig.
Som følge av DNs avdekking av de økonomiske båndene til overgriperen Jeffrey Epstein, satte IPI ned et ‘forensic review’ utført av revisjonsselskapet KPMG. De leverte sine funn i slutten av desember. Granskningsrapporten, som er fritt tilgjengelig, viser at donasjonene fra Episteins selskaper verken brøt interne retningslinjer eller amerikansk lov.
I rapporten fremstår IPIs og Rød-Larsens omgang med Epstein som begrenset. Den totale summen av donasjoner var i overkant av seks millioner kroner over åtte år, som tilsvarte 0,9 prosent av IPIs samlede budsjett. Styret visste om donasjonene, som ble registrert og beskattet etter gjeldende regler.
Det oppsiktsvekkende er at ingen i styre eller administrasjon synes å ha stilt spørsmål ved pengegavene. Fraværet av et meningsbærende regelverk, gjorde at den eneste røde linjen var terrorister. I så måte skygger IPI-rapporten tilsvarende evaluering av eliteuniversitetet MIT, som mottok en lignende sum fra Epstein.
Hvorfor gikk da Rød-Larsen av? Jeg har sendt ham spørsmål, uten å få svar. Kanskje var det private lånet som Rød-Larsen fikk fra Epstein som fikk tilliten til å briste? Kilder i FN mener IPIs styreleder, Kevin Rudd, dolket Rød-Larsen da Epstein-affæren ble plukket opp i Australsk presse på et tidspunkt da Rudd lå i konflikt med medieimperiet Murdoch.
Så det var altså en storm i et vannglass? Nei. DNs reportere avdekket en flik av et større hele: Filantropiens skyggeside. Jeffrey Epstein hadde donert penger til ‘alle’. Til Harvard, til MIT, til politikere som Bill Clinton og George H. W. Bush. Han var også impresario, en som koblet gode formål med givere som Bill Gates.
Hvordan kunne en dømt overgriper tas inn i det gode selskap gjennom å leke julenisse? Her må vi ta et steg tilbake. Journalisten Susan Svrluga skriver i Washington Post (08.09.2020) at den «smertelige sannheten» er at mange av verdens ledende universiteter, institutter og NGOer er bygget på tanken om at penger ikke stinker.
Hadde donorens moral vært en relevant faktor ville det vært vrient å ta penger fra Henry Ford, Andrew Carnegie, Cornelius Vanderbilt, and John D. Rockefeller – fire av de største filantroper verden har sett. I sin samtid var de kjent som ‘robber barons.’ Epstein er ille, men knapt verre enn mannen som ga navn til verdens mest prestisjefulle stipend, Cecil Rhodes.
Overrasket? Det var vel noe av poenget. Filantropi kan renvaske det skitneste ettermæle.
Så det handler kanskje om sarte sjeler som ikke tåler sannheten; at svært moralske mennesker sjelden blir svært rike? Nei, det er virkelig noe som stinker her, noe som må opp i lyset. Dette blir – som alt annet- satt på spissen i USA.
Ta Sackler-familen som drev legemiddelselskapet Purdue Pharma. De hadde som sin forretningsmodell å pushe legemidler som gjorde brukeren narkoman, og deretter selge dem dop som ‘medisin’. Titusener døde som direkte følge av deres forretningspraksis.
De styrtrike Sacklers donerte penger til verdens eliteuniversiteter, museer og kunstgallerier. Du skal ha sterk mage for å si at det er greit å tjene penger på å ta livet av stakkarer og deretter forgylle ettermælet ved å gi litt til finkultur.
Da disse sakene ble løftet frem i mediene forsøkte flere av mottageren seg på å fordømme giveren, men beholde pengene. Som med Epsteins donasjoner førte medias søkelys til at mottagerne fikk bråhast med å distansere seg.
For lite, for sent mente mange. Hoder rullet, ikke bare ved IPI. Vanligvis var det fundraiseren som måtte gå, ikke styret. Granskningsrapporten fra MIT, mener en grunn til at Epstein-pengene ble tatt imot var «at samfunnsnytten er større om penger fra ‘feil’ kilder ble brukt til gode formål.»
Eller som Washington Post skrev: «Giverens donasjoner støttet viktig forskning og hjalp frem nye oppdagelser, men de ga også troverdighet til en domfelt sexforbryter.» Denne problemstillingen var man klar over. Det synes å ha vært en uoffisiell policy både ved MIT og IPI at– jo råtnere donoren, jo mindre publisitet fikk de for pengene.
Epstein fikk ikke minne-plakettene, æresmiddagene og de logrende takketalene som ofte blir mesener til del. I MITs tilfelle ble mangelen på publisitet tatt som forsøk på hemmelighold og førte til at lederen for ‘Media Lab’ – Joy Ito- gikk av.
Her og ved IPI har ‘gave-regelverk’ kommet på plass i etterkant. Men regelverket flagger bare om hvorvidt giverens ‘karakter’ kan få negativ effekt på institusjonens rykte. Det er med andre ord ‘DN-testen’- en donasjon må tåle å stå på førstesiden. Dette skyver altså bevisbyrden over på media. Nok en grunn til å hedre gravejournalistene.