I den billige identitetspolitikkens tid er en hvit middelklassemanns rasistiske hevnfantasier like logisk som Django Unchained.
Minerva 1. mar. 2019
Det er ikke OK å kalle et quizlag for «hvit makt». Det fikk Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen erfare etter en privat tilstelning hvor hans lag ble tildelt fargen hvit og den unge ministeren var i et spøkefullt lune.
Det var selvsagt en vits. Ministeren måtte likevel ut med en av disse krypende beklagelsene som mediene aldri går lei av å kreve på vegne av offentligheten, og som offentligheten mottar med samme interesse som feiladressert post.
Hadde han kalt laget «sort makt», eller «rød front», ville ingen blitt forferdet. Og det er inngangen til denne spalten. For ny identitetspolitikk, som gjør den hvite mann til alle minoriteters skyldner, var dømt til å avføde en identitetspolititisk motreaksjon.
Hvit identitet i et sort hull
Dette er dels fordi ikke alle hvite er privilegerte. Flere har påpekt dette, men få med samme innbitte raseri som Jim Goad i boken The Redneck Manifesto: How Hillbillies, Hicks, and White Trash Became America’s Scapegoats (1998).
Mange hvite har i generasjon etter generasjon levd harde liv på vei mot en tidlig død, med tallrike merknader i samfunnets statistiske sortebøker. Sosial status er intenst arvelig, noe økonomen Gregory Clark viste i The Son Also Rises (2014).
Før var antagelsen at siden underprivilegerte hvite har møtt på hindre fra andre hvite; trengs klassepolitikk, ikke identitetspolitikk. Det har endret seg. Goads «hillbillies» opplever at de har møtt en egen type fordommer, på grunn av deres hudfarge. Hvit underklasse, eller ‘white trash,’ er adressat for hva våre samfunn i dag anser som ‘legitim rasisme’.
På tross av dette anses hvit identitetspolitikk, som prima facie giftig, i motsetning til andre grupper som tyr til identitetspolitikk i møte med fordommer. Det skaper spenninger i en kontekst der det hvite flertallet i mange vestlige land, inkludert USA og Skandinavia, er i ferd med å svekkes.
Som jeg skrev om i forrige måneds spalte, hevder statsviteren Eric Kaufmann i boken Whiteshift: Populism, Immigration and the Future of White Majorities (2018) at et diskursivt sort hull har oppstått. Vi er enda langt fra å kunne diskutere etnisk fellesskap uten rasismeanklager. Myten om at hvite mennesker er spesielt rasistiske vedvarer.
Herr Middelklasse unchained
Som for å understreke poenget kom Netflix nylig til unnsetning med filmen Shot Caller med Nikolaj Coster-Waldau i hovedrollen. I filmen forårsaker en helt vanlig hvit mann en bilulykke hvor en passasjer dør. Seeren skal tenke «det kunne vært meg».
Herr Middelklasse må i fengsel. Der inne sorterer fangene seg selv etter rase, og helten har ikke annet valg enn å slutte seg til i Hvit Makt-banden. For det er – som en av de innsatte sier – kun to valg: å være en kriger, eller et offer. Tvilsomt premiss presenteres som faktum.
«Money», som Coster-Waldaus figur kalles, får beskjed om at det ikke finnes fripass når de de hvite og latinerne går løs på de sorte i luftegården i et rasistisk knivbad. Og den hvite familiefaren kjemper; stikker og dreper og får sin fengselsstraff forlenget.
Money har nå vist seg å være en «kriger» og tatoverer seg med White Power over ryggtavlen. Resten av filmen handler om Moneys vei til toppen av det hvite ariske brorskapet. Filmen bæres av Coster-Waldaus skuespillertalent, som finner stadig ny dybde. Uten ham, ville dette vært en b-film.
Shot Caller er et ikke alt for subtilt nikk til den hvite seeren der hjemme. Vi snakker her om en slags Django unchained for hvite. En av hovedfigurene hevder at «de» hevder at vi (altså de hvite) er i ferd med å gi etter, «men det stemmer ikke!» Der American History X dyppet tærne, hopper Shot Caller oppi til den SS-tatoverte halsen.
Urovekkende
Jeg var aldri noen stor fan av Tarantinos hevnfantasier – om det er jøder som dreper nazister med balltre, eller sorte som massemyrder slaveeiere og andre hvite. Ikke så å forstå at jeg ville stilt meg uforstående dersom det var snakk om historiske hendelser, men som underholdning er dette rasistiske utspill som tigger om motsvar.
Enter shot caller, som det heter på nynorsk.
Er det farlig? At en dusin-film spiller på hvites behov for ikke å være offer; mane frem den vanlige lønnsmottagers indre kriger? Det er ulykkesinnbydende. Urovekkende fordi Hvit Makt fremstilles som et alternativ i trengselsmål –, noe det ikke er.Og det er urovekkende, fordi rasisme må stigmatiseres for å bygge samfunn der etnisitet kan deles på tvers av hudfarge.
Her vil enkelte falle av lasset. Er ikke etnisitet det akademiske ordet for rase? Nei. Etnisitet handler om ervervede egenskaper, ikke medfødte. Ingen blir født norsk, norsk er noe du blir. Gjennom å lære vårt språk, våre regler, vår kultur og så videre. Det er derfor Fredrik Solvang er like norsk som Kong Harald.
Det er her den billige varianten av identitetspolitikken kan gjøre stor skade. For når det er hudfarge som gjelder, er Shot Caller like logisk som Django Unchained. Men hvit identitet er forblir salderingspost for alle krenkede minoriteter og et fragmentert samfunns minste felles multiplum, tømt for innhold, er faren at hvithet vil manifestere seg i en profan versjon.
Den konservative filosofen Leslek Kolakovski uttrykker dette med forbilledlig klarhet: “Culture, when it loses its sacred sense, loses all sense. With the disappearance of the sacred (…) , arises one of the most dangerous illusions of our civilization—the illusion that (…) that society is ‘in principle’ an endlessly flexible thing, and that to deny this flexibility and this perfectibility is to deny man’s total autonomy and thus to deny man himself.”
Jeg tror vi må erkjenne at kulturell identitet er viktig. I en åpen debatt, kan intolerante meninger konfronteres. Dersom all debatt foregår via stedfortredere, er sjansen større for at raselogikk finner et håndtak i de politiske motkulturene som for tiden preger Vesten.