Det at Norge kunne trenge en ny utenrikspolitisk doktrine, betyr ikke nødvendigvis at vi vil få det.
Dagens Næringsliv Morgen 27.08.2013 Side: 3
Det er et moderne paradoks. I takt med at stadig flere jobber med utenrikspolitikk, har feltets politiske aktualitet smuldret opp. I årets valgkamp har ikke «uriks» nådd topp 20-listen over hete valgkamptema. Dette kommer naturligvis ikke av at verden har blitt forutsigbar. Det internasjonale systemet som norsk utenrikspolitikk refererer til er, tvert imot, i rask endring.
Innen alle de «fire sirklene» norsk utenrikspolitikk er de store beistene i bevegelse. USA, vår næreste allierte, har mistet interesse for vår del av verden. I Europeisk integrasjon har Tyskland inntatt lederrollen. Russlands strategiske partnerskap med Kina bringer dønninger fra Øst-asiatisk rivalisering til våre yttergrenser. I fattige land opplever vi norsk Norad-godhet ikke lengre skaper like mye velvilje som før.
Ivaretar utenrikspolitikken i sin nåværende form norske interesser? Det ville vært ventelig at politikerne ville debattere hvordan norsk politikk best kan forholde seg til nye realiteter. Det har ikke skjedd og det vil ikke skje. Grunnen er at norsk utenrikspolitikk er konsensus-orientert. Tverrpolitisk enighet vedlikeholdes gjennom Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité.
Denne enigheten er elastisk, men også i tanken begrensende. Enighet avhenger av lav grad av polarisering. Dette har vist seg å være selvforsterkende. Lav grad av politisering reduserer krav om innsyn. I de senere årene har flyten av privilegert informasjon til komiteen tørket inn. Parlamentarikere har klaget over at de har kunnet lese Utenriksministerens konfidensielle redegjørelse som kronikk i dagspressen dagen etter.
Dette har igjen å gjøre med at de ideologiske skillene mellom partiene i dag minimale. Alle stortingspartiene (med et prefiks eller suffiks) liberale. Ingen ser til Kina eller Islamistene slik enkelte før så til Sovjetunionen og Cuba. Det gjør at impulsen til å opponere, rent ut over rutinemessig poengmakeri, ikke har vært tilstede.
I tidligere tider har det brede konsensus blitt utfordret, i sær fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. SV sliter med den opposisjonelle selvtilliten etter 8 år i posisjon. Frp mistet sin utenrikspolitiske talsmann, Morten Høglund, to uker før valget. Han fikk jobb av utenriksminister Barth Eide som «spesialrådgiver for Arktis».
Resultatet er en lammende enighet om at utenrikspolitikken er fikset, at de viktigste veivalgene alt er tatt. Norge vil søke å forbli i USAs innerste krets sammen med Storbritannia og Danmark– der er de tre store – Ap, Høyre og Frp enige. Det samme gjelder EU – det blir ingen søknad om medlemskap. Tyskland erstatter Storbritannia som bjellesau. Forholdet til Russland vil fortsatt være vaktsomt og avventende. Nordområdesatsingen vil fortsette.
Naturligvis vil en ny regjering markere seg i symbolsaker – bistandsbudsjettet vil trolig ikke få fortsette å vokse ukontrollert. Relasjonen med Israel og USA vil kanskje bli noe varmere og båndene til islamist-organisasjoner vil trolig kjølne noe. En blå-blå regjeringen vil trolig også ha flere venner siden de fleste Europeiske land nå styres av blå regjeringer.
Når vil leseren være fristet til å konkludere at norsk utenrikspolitikk i sin nåværende form er den beste av alle tenkelige verdener. Så enkelt er det ikke. En rekke utfordringer har fått vokse seg store i fravær av vilje til å investere politisk kapital i å rydde opp. Det norske utenriksvesenet er overdimensjonert. Mer kan oppnås med færre, gitt vilje til å prioritere. Den er også dyr. Engasjementspolitikken, spesielt på bistandsfeltet, har vokst oss over hodet.
Noe av problemet med, ligger i at hovedlinjen i dagens norske utenrikspolitikk ble lagt i en annen tid. En tid da behovet for å prioritere var begrenset og hvor Norge kunne koste på seg å være idealist, ikke realist. Jonas Gahr Støre ville gi denne politikken en make-over da han rehabiliterte interessebegrepet. Men siden idealisme ble definert som ‘interesser’ ble nissen med på lasset.
I siste instans må borgerlig side ta mye av skylden for manglende utenrikspolitisk meningsbrytning. Den norske høyresiden lagt seg til vanen å sette fotnoter til Arbeiderpartiets utenrikspolitiske linje. Det finnes ikke noe konkurrerende paradigme. Hva skal norsk utenrikspolitikk levere, rent spesifikt? Naturligvis kan viktigheten av å tenke stort latterliggjøres, men det trengs et narrativ for å prioritere i en verden hvor alt er ‘viktig’. I dette arbeidet har høyresiden kommet til kort.