Straff Kina, isoler Iran og tilgi Russland. Dragkampen om USAs utenrikspolitiske linje er over.
Dagens Næringsliv 25 Sep 2018
Kina, Iran og Russland. Det er trianglet i Trumps geopolitikk. Alle tre får i disse dager merke at USA er sentrum i den internasjonale økonomien. De utfordret, hver på sin måte, USAs dominans – og betaler nå prisen.
USA er i handelskrig med Kina. De har så langt innført straffetoll på kinesiske eksport verdt $250 milliarder dollar. Alarmklokkene kimer i Beijing. Landet var ikke forberedt på dette, ikke ennå. Den eksportdrevne økonomien er sårbar.
Kineserne er derfor ivrige på å finne en minnelig løsning, men antar – trolig med rette – at dersom de gir seg uten sverdslag, vil Trump kreve mer. Mens amerikanerne under Obama bestrebet seg for å forstå kineseri, er den antropologiske byrden nå på kineserne.
Saken er at Kina forstår Vesten forbausende dårlig. Forsøk på å mot-sanksjoner understreket, om noe, hvor lite de kjøper fra USA. Ifølge Washington Post har kineserne signalisert vilje til å rette på den skjeve handelsbalansen mellom stormaktene.
Alt de ber om, er at dette skjer i det stille, slik at de ikke taper ansikt. Men Trump vil at Kina skal tape ansikt. Det er noe av poenget. Som da Kineserne inviterte Obama til Beijing og unnlot å rulle ut det røde teppet i september 2016. Trump vil at verden skal se.
Hva har skjedd? En Washington-insider sa det med følgende ord: «Krigen mellom ‘Ikenberryanerne’ og ‘Mearsheimianerne’ er over, og sistnevnte vant». Han siktet til to utenrikspolitiske skoler, oppkalt etter hver sin statsviter, G. John Ikenberry og John Mearsheimer.
Ikenberry mener at Kina vil vokse innenfor institusjoner og, med tiden, selv bli vokter av en liberal verdensorden. Derfor bør Vesten rydde plass i sola. Kinas leder Xi Jinping gjorde sitt beste for å fremstå som en liberal internasjonalist da han talte til milliardærene i Davos i fjor.
Mearsheimer mener Kina er et diktatur som har tappet Vesten for livskraft gjennom å gjøre felles sak med Davos-elitene. Sammen overførte de kilden til Vestens velstand, dets teknologi og produksjonskapasitet til Kina. Han ser en strategisk rival som det må demmes opp for.
Dette synet brer om seg. Kina begikk to store feilgrep. De utnyttet Obamas vegring og befestet de omstridte atollene i Sørkina-havet, stikk i strid med løfter om det motsatte. Og de annonserte ambisjoner om å ta fra Vesten lederskapet innen High Tech i strategien «Made in China 2025». Da våknet selv forvorpne Europeere.
Mange i Europa hadde glemt at Kina er et autokrati som driver merkantilistisk politikk i en verden preget av frihandel. Gjennom skjulte subsidier, kunstig lav valuta og restriktive markeder har Kina kunnet nyte det beste av begge verdener. Landet fikk leke liten mens det vokste seg størst.
Vestlige eliter gjorde en dyd av nødvendighet, fordi billigere forbruksvarer maskerte lønnstagnasjon i Vesten. Folk flest tjente det samme som før, men fikk mer for pengene. Dersom Trump fortsetter å øke trykket, kan Kina tvinges til å åpne sine markeder, men det kan også føre til prisøkninger og politisk ustabilitet i Vesten.
Amerikansk utenrikspolitikk har gjennomgått et hamskifte under Trump. Under Obamas tilbakeholdne utenrikspolitikk søkte man å puste nytt liv i den Nixon- alliansen mellom USA og Kina. Man drømte i det stille om å gjenskape et strategisk partnerskap med Iran.
I dette perspektivet var Russland var et irrelevant uromoment; en ‘mellomstor hund som tror den er en stor hund’ for å låne wikileaks’ berømmelige beskrivelse av Carl Bildt. I Trumps utenrikspolitikk er det ikke godt nok at Iran avstår fra atomvåpen. De skal også nektes hegemoni i Midtøsten.
Trump-administrasjonen ser Moskva som en naturlig partner. Naturligvis må Russland føye seg for å bli kvitt sanksjonene som lyskestrekker økonomien, men det er viktigere for amerikanerne å unngå en akse mellom Beijing og Moskva.
Hva betyr dette? Det første er at Trump bruker USAs sentrale rolle i verdensøkonomien til å sette sin vilje gjennom. Han er motstander av ‘humanitære’ kriger og mangler tålmodighet med uærbødige allierte. Tyrkia fikk den økonomiske motsatsen til en lusing da de oppkjeftig nektet å utlevere en uskyldig dømt amerikaner.
De økonomiske straffetiltakene sendte i sommer Tyrkias økonomi i halespinn og viste andre NATO-allierte at Trump-administrasjon er ser på alliansen som et bekvemmelighetsekteskap, snarere enn et verdifelleskap. Nåde den som ikke bruker to prosent av BNP på forsvar innen 2024 som lovet.
Det andre elementet er at USA nå investerer i marinen. De vil bygge 40 nye skip over de neste fem årene. Målet er å komme seg til 355 skip så fort som mulig. Blant de som beveger USA er det vanskelig å oppdrive noen som ikke har lest Graham Allisons bok «Thukydides-fellen» som spår krig mellom USA og Kina.
Trumps motstandere setter sin lit til at demokratene vinner makten i Kongressen og Senatet i november-valgene og bruker Mueller-etterforskningen til å tvinge Trump fra makten. «Borte innen april», sier de. Kan hende, men Trump vil innen det ha satt USA på et nytt utenrikspolitisk spor. For nå er ‘alle’ Mearsheimianere.
Asle Toje har redigert boken Will China’s Rise Be Peaceful? (OUP, 2018)