Minerva Jul 29, 2018

En annen konservatisme setter strøm i velgerne. Møt de nasjonalkonservative.

For tiden kan du ikke hoppe i havet uten å sprute på en konservativ.Høyre er konservative, Aftenposten er konservative, Minerva er konservative og Document.no er konservative. Og de er ikke enige om noe som helst. Konservativ har blitt et ord på jakt etter en definisjon.

Så hva vil det si å være konservativ i Norge i dag? Et av de få forsøk på å svare på dette spørsmålet, er Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syses antologi, som vi vel være enige om at ga svar, men ikke på dette. Spørsmålet har i senere tid blitt politisk viktig, nå som den nye høyresiden i økende grad kaller seg nasjonalkonservative.

Den sekteriske logikk tilsier at de ulike konservative grupperingene vil være mer skeptisk til hverandre enn noen andre meningsmotstandere. Minervas Jan Arild Snoen nøler for eksempel ikke med å kalle Anders Behring Breivik ‘nasjonalkonservativ’ for å skape en binding til nettstedet Resett, som Snoen egentlig var ute etter å ta.

Et klikk nærmere mainstream nevner Aftenposten og Document hverandre sjelden uten fatwa. Document lever etter Steve Bannons tese om at de etablerte mediene er den politiske opposisjonen og Aftenposten dømmer Document etter kommentarfeltet som de selv avskaffet. Begge behandler Agenda og Manifest med den slags høflighet man reserverer for en dement tante.

En sentral trend i Vestlig politikk er at stadig flere av våre allierte styres nå av partier som definerer seg som konservative. Problemet, er at lederne i Polen, Ungarn, Italia, Storbritannia og USA, er vesensforskjellige fra de som arvet de falmede fanenen fra den gang da konservatisme var en drivkraft i norsk politikk.

I en mannsalder var mangfoldet på venstresiden. Vi vet alle forskjellene på Rødt, SV, Ap og MdG; på sosialdemokrater, sosialliberale, sosialister og kommunister. Nå er mangfoldet å finne blant de konservative og det amerikanske kartet (paleokonservativ, neokonservativ osv.) passer dårlig på det norske landskapet.

Minerva har forsøkt å gjøre seg til et hjem for bindestreks-konservative av alle slag. Det er derfor en passende oppgave for Minerva å kartlegge det nye konservative landskapet og siden konservativedyrker tradisjonens autoritet, er det passende at vi går til kildene; tenkerne som gjør konservatismen til den mest mangslungne og intellektuelt interessante av de politiske teoriene.

Det finnes minst tre ulike konservative tradisjoner i Norge. Sosialkonservative har vært tett knyttet til kristenfolket og er i dag avmagret. Mer om dem en annen gang. Tradisjonell konservatisme er i Norge farget av med en britisk tradisjon som ser konservatisme mer som et sinnelag enn et politisk prosjekt.

Deres foretrukne tenkere – Edmund Burke og John Stuart Mill – hadde relevans i møte med revolusjonær sosialisme men lite å si om vår tids store spørsmål, bortsett fra å ‘forandre for å bevare’ – som jo kan begrunne ethvert standpunkt.

Jeg nevner dette fordi nasjonalkonservatisme har noe av sin appell i nettopp at det går an å forutsi hvor de vil mene i et gitt politisk spørsmål. Dette kommer dels av de nasjonalkonservatives hang til å få ethvert spørsmål til å handle om innvandring og / eller EU.

Ifølge Roger Scruton er nasjonalkonservatisme er en variant av konservatisme som konsentrerer mer om nasjonale interesser og legger større vekt på kulturell identitet enn andre konservative retninger. Scruton mener selv at forsvaret av nasjonalstaten – som garanterer demokrati, borgernes sikkerhet, velferdsstat osv. – mot liberal utipisme, er vår tids store konservative prosjekt.

Nasjonalkonservatisme deler tankegods med tradisjonell konservatisme og sosialkonservatisme i at alle tre konservatismer fokuserer på bevaring og på tradisjon. Mens nasjonalkonservatisme fokuserer på nasjonale interesser, legger tradisjonell konservatisme vekt på nedarvede institusjoner og sosialkonservative på tradisjonelle verdier. At dette ikke skaper mer felleskap kommer av ulikhet i styrkeforhold, meningsintensitet, fiendebilder men også i noe mer grunnleggende. Nasjonalkonservatismen er nasjonalistisk.

Nasjonalisme oppstod opprinnelig (og i dag) i opposisjon til liberal universalisme. Filosofen

Johann Gottfried Herder (1774-1804) ga begrepet filosofisk tyngde, flankert av Edmund Burke, Johann Gottlieb Fichte og Friedrich Schiller. I møte med konsekvensene av den franske revolusjonens galopperende universalisme, oppstod behovet for et oppgjør med forestillingen om en enkelt, universell menneskelig natur. Kall det gjerne den første motstand mot globalisering.

Da, som nå, ble nasjonalkonservatismen forært en tidlig ledelse av globalistenes insistering på at kultur ikke er viktig, som jo er fornuftstridig. Men det var som diagnose på fremmedgjøringen som er modernitetens følgesvenn at Herder ble en en intellektuell superstjerne, datidens Jordan Peterson. Herder skuet – før Marx – at en følelse av å være adskilt fra verden, fra ens jobb og fra ens eget selv er det sentrale ankepunktet mot modernitet.

Kuren mot fragmentering og avmakt hevdet Herder lå i den nasjonale kulturen som skapte felleskap og solidaritet i stand til å motstå en homogeniserende, kosmopolitisk fragmentering. Alle elsker sitt eget land, skikker, språk, kone, barn, ikke fordi de er de beste i verden, men fordi de er dine.

Som leseren forstår, er dette relativt esoterisk. Hver nasjon ble sagt å ha en bestemt karakter – Herder kalte det «Volksgeist» en folkesjel – som organisk tar form fra en gitt lands felles historie, språk og hjemsted, samt skikker, tradisjoner og preferanser. En nordmann er ikke en russer, er ikke en palestiner, er ikke en zulu.

Etter å ha injisert et språklig kollektiv med individuelle egenskaper refererer Herders tyske nasjonalisme til en fjern fortid for å bekrefte en følelse av nasjonal storhet. Folkloristikk og folkeeventyr ble løftet frem som den høyeste form for kunst.

Det bidrar til å forklare hvorfor disse tankene fant så rik grobunn i Norge, som etter 500 år under fremmed herredømme var fattig på høykultur. Nasjonalismen ble videreført under sosialdemokratiet og har langt dypere røtter enn hurra-globalisme her til lands. Det bidrar igjen til å forklare hvorfor en glorifisert blogg som Document kan utfordre referanse-avisen Aftenposten på flatmark og vinne lesere mens Aftenposten røsser som et juletre i januar.

Nasjonalkonservatisme ble gjort mulig (og kanskje også nødvendig) da liberaleres angrep på nasjonalstaten sammenfalt med deres entusiasme for lavskolert masseinnvandring fra lavtillitssamfunn. Jeg tror det var Søren Kierkegaard som påpekte at mens det er vanlig å anta at direkte kontakt med fremmede konturer vil føre til sympati og forståelse, kan det også bidra til det motsatte, noe enhver som har besøkt Frankrike vil vite.

Grunnen til at tradisjonelle konservative skuer nasjonalkonservative med skepsis er nettopp det at tankeretningen ble unnfanget i direkte opposisjon til globalisering og fremskritt- og fordi nasjonalisme så lett glir over fra dyrking av nasjonale felleskap til aktiv antipati overfor de som ikke tilhører dette felleskapet. De nasjonalkonservatives monomane fokus på muslimer kan tyde på at akkurat den nissen har blitt med på lasset.

Grunnen til at nasjonalkonservatisme for tiden er den mest populære form for konservatisme, kommer av at Herder forsøkte å besvare en del av de samme spørsmålene som setter strøm i norske velgere i dag. Nasjonalkonservatisme er et kraftfullt svar på venstresidens identitetspolitikk, for kraftfullt vil enkelte si.

Men nasjonalkonservatismen er kommet for å bli, mest fordi den i motsetning til klassisk liberalisme og sosialkonservatisme representerer et alternativ til liberalernes internasjonalisme og identitetspolitikk. Det er nettopp derfor det er viktig å utforske denne tradisjonens kilder for å se hva som må forandres og hva som bør bevares.