Minerva Apr 9, 2021
Vaksinefiaskoen har skadet EUs troverdighet.
Ursula von der Leyen er ferdig, enten hun vet det eller ei. The Economist påpekte på lederplass at ingen minister i en stat ville kunne overleve personlig å stå ansvarlig for en tabbe som kostet tusener av liv og milliarder av euro. Avisen, som vanligvis hevder at EU har æren for at solen står opp om morgenen, kom farlig nær å forlange Kommisjonspresidentens avgang.
Naturligvis kan EUs vaksinefadese bortforklares. Problemet var at Ursula von der Leyen insisterte på at dette var hennes øyeblikk, ikke helseministrenes. Hun sa som Pippi: «Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare». Men EU mangler kompetanse (i begge betydninger av ordet) på folkehelse. Den manglende erfaringen manifesterte seg i sendrektighet.
Jeg ble selv overrasket over EUs «hold ølen min»-holdning. Etter min erfaring er dette den typen ting som EU ikke er gode på. Unionen er sterk på prosess, dårlig på tidspress. Jeg kan faktisk ikke komme på ett eneste tilfelle der EU har lyktes i noe lignende. Dette kommer dels av at EUs byråkrati er lite, på størrelse med administrasjonen av London by. EU har ikke engang noe helsedepartement.
Vaksineforhandlingene ble håndtert personlig av von der Leyen. Hun kalte det for en «europeisk suksesshistorie», allerede før historien var blitt fortalt. Suksessen lar vente på seg. Eurokratene fokuserte for mye på pris og for lite på produksjon og utrulling. Mens juni ble til august kjeklet de med vaksineprodusentene om teoretisk erstatningsansvar.
Verre er det at EU tilsynelatende ikke hadde noen plan for å utvide produksjonskapasiteten. Dette klarte britisk og amerikansk byråkrati, fordi de forsøkte. India skalerer opp vaksineproduksjon i et svimlende tempo ved å suspendere regelverk for å få fabrikker bygget på rekordtid. EU har også vært tregere enn andre på å godkjenne vaksiner.
Von der Leyen har erkjent at «feil ble begått», uten å si hva feilene bestod i eller hvem som har begått dem. I november la EU frem enda en «strategi» – denne gangen for europeisk farmasi. Den hadde mange fine ord. Så langt har omtrent 17 prosent av EUs befolkning fått første vaksine, sammenlignet med 50 prosent i Storbritannia og 40 prosent i USA. 971 000 europeere er døde av Covid-19.
Dette kommer av at europeiske land ikke har klart å slå ned smitten innenfor egne grenser, slik andre i-land som New Zealand, Sør-Korea, Japan, Kina og Chile har klart. Det er sikkert mange grunner til at det nye Europa ikke klarer hva nasjonalstater i andre verdensdeler klarer. Vi ser at smitten har funnet en petriskål i Europas migrantmiljøer. Oppslutningen om smittevernstiltak har vært for lav.
Dette er et vrient tema. Det er åpenbart skadelig å rette pekefingeren mot minoriteter som syndebukker for krisen. Høyreekstreme i Europa har lenge knyttet immigranter med sykdom i et forsøk på å skape mistro. Og allikevel kan ikke undersøkelsen av hva som gikk feil se bort fra hva som gikk galt. Det er, som kjent, vanskelig å løse problemer du ikke erkjenner.
I en fagfellevurdert artikkel publisert hos Tidsskrift for Den norske legeforening finner forskerne Erik Ganesh Iyer Søegaard og Zhanna Kan at innvandrerandel ser ut til å være den viktigste risikofaktoren for smitte i Oslos bydeler, også når man kontrollerer for sosioøkonomisk status og trangboddhet. Forskerne peker på kulturforskjeller som et viktig moment.
Å være villig til å ofre på vegne av felleskapet avhenger at man anser seg som del av fellesskapet, viser det seg. Covid-19 har vist problemet med høy innvandring/lav integrasjonsmodellen som EU favoriserer. Det viser seg at uten noen felles kultur er det vanskelig å få folk til å slutte opp om dugnad.
Europa har også betalt en større økonomisk pris enn andre. EUs samlede BNP falt med 6,3 prosent i 2020. BNP falt med 2,3 prosent i USA, 3,1 prosent i Russland og steg med 2,3 prosent i Kina – den eneste store økonomien som vokste i 2020. Det forundret enkelte at von der Leyen midt i denne krisen lanserte nok et kostbart globalt klimainitiativ, når næringslivet som skal betale ligger i koma.
Krisen pløyer opp omstendighetene omkring von der Leyens innsettelse. I mai 2019 var det sju kandidater til jobben som EU-president. De drev valgkamp for å bli «Spitzenkandidat»; de hadde TV-debatter som ble sendt i alle EU-land. Velgerne ble fortalt at deres stemmer ville avgjøre hvem som skulle lede EU.
Slik ble det ikke. Von der Leyen, som ikke hadde deltatt i valgkampen, fikk jobben i en hestehandel på bakrommet. Det gjør at hun mangler det demokratiske mandatet som Europavalget var ment å gi. På ett år har hun brukt opp all sin politiske kapital. Dette syntes oppsummert i en episode i Ankara, der vertskapet ikke hadde satt frem noen stol til henne, så hun måtte sitte i en sofa fire meter unna.
«Sofa-gate» i Tyrkia kan godt ha vært et uhell, men etter at EUs utenrikssjef Josep Borrell ble ydmyket i Moskva, fremstod det som nok et eksempel på at EUs representanter ikke respekteres. Dette gjøres verre av at von der Leyen etterfulgte en skadeskutt Kommisjonspresident, Jean Claude Juncker. Han var ofte indisponert og måtte nærmest bæres ut av et NATO-toppmøte i 2018.
Men hovedgrunnen til at knivene nå slipes, handler om demokrati. Med makt må det følge ansvar, også i EU. I Paris og Berlin snakkes det med dempede stemmer om at von der Leyen bør erstattes av Emmanuel Macron, dersom denne taper det franske presidentvalget til neste år. Det kan skje. I 1999 brukte Europaparlamentet sine fullmakter til å tvinge Santer-kommisjonen til å trekke seg.